Tysklandsbrigaden og feltpresttjenesten

Utdypende artikkel: Tysklandsbrigaden

Etter Tysklands nederlag under andre verdenskrig deltok norske styrker i okkupasjonen av Tyskland. Det var en internasjonal militær forpliktelse i fredens tjeneste. Når kirkens egen ungdom av det folkevalgte Storting gjennom loven ble kommandert til samfunnsgagnlig forsvarstjeneste, var det både rett og gagnlig at kirkens egne tjenere utførte en tilsvarende tjeneste på sitt område som forkynnere og sjelesørgere for kirkens mannlige ungdom.

Forberedelser

Etter andre verdenskrig – i årene 1947–1953 – deltok det omtrent 50 000 unge nordmenn i okkupasjonen av Tyskland i den britiske sone. De fleste deltok i Tysklandsbrigaden. Møte i Stortinget 3. juli 1945 godkjente at forhandlinger kunne tas opp med Storbritannia for å klargjøre betingelsene for en eventuell deltagelse i okkupasjonen. Da Forsvarsdepartementet og den militære ledelse sommeren 1945 begynte å utforme retningslinjene for den første gjenreisning av det militære forsvar, bygde man på planene som var utarbeidet i Storbritannia under krigen.

Deltakelsen av norske styrker i okkupasjonen av Tyskland var en del av fredsprosessen – et moralsk håndslag til Storbritannia som takk for gjestfriheten og hjelpen under andre verdenskrig. Man dro «Til Tyskland for freden». Dette var premissene for de vedtak som ble truffet ved fremleggelsen 13. september 1946, av den endelige 3-års plan for en første reising av Norges forsvar. Forslaget om å ta opp forhandlinger med britene, ble vedtatt av et enstemmig Storting 14. mai 1946. I alle tilfelle hadde det vært nødvendig med langt høyere bevilgninger til Forsvaret, enn det de politiske myndigheter var villige til å bevilge i den gjenreisningsperioden landet var inne i.

Forhandlinger med britene

Forhandlingene mellom norske og britiske myndigheter dreide seg om både innkjøp av militært materiell og deltakelsen i okkupasjonen av Tyskland. En eventuell norsk Tysklandskontingent var første gang blitt drøftet av generalmajor Wilhelm Hansteen under forhandlingene om materiellkjøp i London i desember 1945. På bakgrunn av Stortingets bifall 14. mai 1946 av Forsvarsdepartementets forslag om å oppta forhandlingene med Storbritannia, fant disse sted i London i juni 1946. Det norske tilbudet om en brigade på cirka 4000 mann var langt mindre enn det britene hadde tenkt seg, men det ble etter drøftelser justert til cirka 4600. De gjentok ønsket om at Norge skulle stille en liten divisjon.

Det ble imidlertid oppnådd enighet om en avtale som skulle gjelde for to år med mulighet for forlengelse. Den britiske regjering anerkjente Norges rett til å hjemkalle kontingenten, hvis hensynet til Norges sikkerhet gjorde det nødvendig. Kontingenten skulle bli samlet under norsk administrasjon og jurisdiksjon, men operativt skulle den stå under britisk kommando i alt som hadde med okkupasjonsgjøremålene å gjøre. Kontingenten skulle gis best mulige betingelser for utdanning og trening i Tyskland.

Det ble på militær side drøftet hvordan det norske bidraget skulle organiseres i detalj. Siden brigaden skulle opptre som en selvstendig nasjonal enhet, måtte den inneholde de ledd som var nødvendig for å løse oppgaver som oppklaring, strid og forsyningstjeneste. I internasjonal terminologi betydde dette at den ble betraktet og benevnt som en «Independant Brigade Group». Siden styrken skulle utrustes med britisk materiell og nytte det britiske forsynings- og vedlikeholdssystemet, var det også naturlig at avdelingene – så langt det var praktisk mulig – ble satt opp etter britiske krigsoppsetningsplaner - «War Establishments».

I tillegg til brigaden var det enighet om at det i Tyskland også måtte etableres et separat, statisk element under ledelse av en norsk general. Dette leddet fikk benevnelsen Tysklandskommandoen (TK), som skulle arbeide med de mer permanente oppgaver som de stadig skiftende brigader ikke hadde midler til og kapasitet til å løse. Om en rekke forhold angående styrken ble det etter flere forhandlinger oppnådd enighet 5. juni 1947 – flere måneder etter at de norske styrker var kommet til Tyskland. Det var da tatt hensyn til de erfaringer som allerede var vunnet under tjenesten i den første brigade. Det britiske forslaget gikk ut på at brigaden skulle underlegges 5. britiske divisjon. Britene foreslo videre at den norske brigaden skulle forlegges syd for Hannover i den nordlige del av Harz-området som delvis består av åser og skog. Dessuten var avstanden kort til de store øvingsfeltene i Sennelaget som BAOR disponerte.

Okkupasjon

Tysklandskontingenten var der for å være med på å fullbyrde freden. At Tyskland lå i ruiner, var ingen garanti mot at landet igjen kunne bli en fare for fred i verden. Målet som de allierte hadde satt seg, var å gjøre Tyskland til et fredelig medlem av folkenes familie og til et sant demokrati. Målet var ikke å holde Tyskland nede og undertrykke det tyske folk. Målet var å hjelpe Tyskland til å reise seg, men klok av skade ville de allierte denne gang selv og på stedet sørge for det. Det var ikke soldatene som direkte skulle gjøre det, men de særskilte allierte tropper som hadde det som spesialoppgave. Troppene måtte være i Tyskland for å sikre fred og ro, og for å gi disse myndigheter den makt som de trengte for å kunne handle. Målet var ikke å holde nede, men å hjelpe til å reise opp. Dette målet måtte prege okkupasjonspolitikken. Det var ikke mulig å si hvor lenge de allierte ville se seg tvunget til å holde styrker i Tyskland. Det avhang ikke minst av tyskerne selv. Samtidig som tyskerne måtte forstå at det var alvor, skulle de norske troppene sette seg som mål å opptre korrekt og verdig, slik at tyskerne med eller mot sin vilje fikk respekt for de norske styrkene, for deres holdning og for deres rettferd.

Tysklandsbrigadene

Ved etableringen av Tysklandskommandoen primo september 1946, med kontorplass anvist i Forsvarsdepartementet i Storgata 33, besto ledelsen av general Hansteen og hans lille stab på seks mann, som høsten 1946 utarbeidet en oppsetnings- og bemanningsplan. Allerede i stortingsmeldingen av 6. september 1946 om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland, hadde Forsvarsdepartementet fremsatt forslag om at Tyskandskommandoen bare skulle ha en oppsetning på 200 personer. Inkludert i forslaget fra Forsvarsdepartementet var også et kvinnekorps på cirka 100 kvinner, som senere ble frafalt. Den endelige oppsetning av TK ble fastsatt til 63 offiserer, 36 sersjanter og 101 korporaler/menige, med blant annet følgende større ledd: stab 19, velferd 46, sanitet 28, samband 57 og ingen, altså ingen kvinnesoldater.

TK-sjefen skulle være HOK’s representant i Tyskland, både overfor de britiske myndigheter og overfor de norske land militære styrker der. Når det gjaldt brigaden, ønsket man etter forhandlinger i Stortinget at brigadens størrelse ikke måtte overstige 4200 mann. Tysklandsbrigaden begynte sin tjeneste i Harz, et fjellområde i delstatene Niedersachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen, men flyttet etter forhandlinger med britene i 1948 til Schleswig-Holstein.

Benevnelsen på den første brigaden som kom ned allerede i januar 1947, var Brigade 471. De to første tallene markerte det året brigaden kom til Tyskland, og det siste hvilken kontingent det dreide seg om i vedkommende år. Mannskapene til den første Tysklandskontingenten var utskrevet fra hele landet, og besto i hovedsaken av 1946 årsklassen, født 1925. Tjenestetiden skulle inklusiv rekruttskole være 12 måneder – 6 i Norge og 6 i Tyskland. Tjenestetiden ble nedsatt til 10 måneder for den neste brigaden – Brigade 472.

Avløsningen i Tyskland med Brigade 481 skjedde i februar 1948, og i august samme år med Brigade 482. Brigade 491 virket fra september 1948 og over ett år. For Brigade 492, skjedde etter rekruttskole avreise i august 1949, og hjemtransport i februar 1950. Brigade 501 hadde samme organisasjon som foregående brigade, men det skjedde flere ombytter av standkvarter. Den ankom i februar, og ble til kommandoskifte med Brigade 502 i august samme år. Med forlengelse var avløsningstransportene for denne brigaden i mars 1951, mens oppholdet til Brigade 511, også med forlengelse, varte til oktober 1951, da Brigade 512 overtok som var frem til oktober 1952 med overtagelse av Brigade 521. Brigade 522 var som den siste brigaden fra oktober samme år til april 1953, med hjemtransporten av den norske Tysklandskontingenten.

Feltpresttjenesten

Det het i fellesprogrammet til statsråd Jens Chr. Hauge og Forsvarsdepartementet, at landets forsvar skulle bygges opp etter de erfaringer krigsårene hadde gitt, så det kunne være et vern om landet og oppfylle våre internasjonale forpliktelser. I den medfølgende stortingsmelding 32 1945–1946 om plan for en første reising av Norges forsvar, om feltpresttjenesten, kom Forsvarsdepartementet med, på grunnlag av feltprestutvalgets forslag, en tilråding. Det var etter forsvarsordningen av 1933 ikke faste feltprester i fred. Til geistlig betjening ved de militære øvelsesplassene ble det på kirkebudsjettet bevilget et mindre beløp pr. år, som ble brukt til å engasjere prester.

«Den norske armés geistlige betjening i tilfelle av krig» var fastsatt i en instruks på begynnelsen av 1900-tallet. Feltprestutvalget foreslo at feltprestene skulle bli et ledd i vårt forsvar også i fred, og kom videre med ønske om at det ble organisert et feltprestkorps med en fast feltprost og 11 faste garnisonsprester som sin stamme, og at prestene ble fordelt på en foreslått måte. Feltprestutvalget foreslo videre at vernepliktslovens § 7 om geistliges fritak for verneplikt ble opphevet, og at geistlige, derunder teologiske studenter, skulle kunne skrives ut til feltprestkorpset. Tanken var at de teologiske studenter skulle gjennom en kort rekruttskole, et befalskurs, og deretter gjøre tjeneste som feltprestassistenter. Feltprestkorpset skulle etter forslaget stå under geistlig tilsyn av Oslo biskop, og de øvrige biskoper skulle føre det geistlige tilsyn innen sitt bispedømme, Feltprestutvalget foreslo at det skulle opprettes et militært kirkeråd med fem medlemmer hvor feltprosten var medlem.

Forsvarsdepartementet var enig med feltprestutvalget i at den feltprestordning som vi hadde før siste krig, ikke var tilfredsstillende i dag. Men Forsvarsdepartementet hadde ikke funnet det rimelig å foreslå opprettet alle de faste stillinger som utvalget foreslo, før saken hadde vært nærmere behandlet i Forsvarskommisjonen. Opprettelse av et særskilt feltprestkorps hang nøye sammen med de geistliges fritak for verneplikt. Dette siste spørsmål hadde åpenbart mange sider, og Forsvarsdepartementet tok ikke stilling til det før det forelå mer om kirkens egen holdning,

I treårsperioden ville det for hærens vedkommende først og fremst være behov for feltprester ved Tysklandskontingentene. Etter planen skulle brigaden ha en brigadeprest og tre feltprester. I Norge ville det etter Forsvarsdepartementets oppfatning være tilstrekkelig å engasjere i full stilling én feltprost for hele landet, og en feltprest for hver landsdel: Østlandet, Sørlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. I tillegg til dette burde det som før være høve til å engasjere sivile prester til særskilte geistlige handlinger.

Etter planen, for å oppnå en arbeidende kontakt og god koordinasjon med feltpresttjenesten, ville det etter Forsvarsdepartementets oppfatning være naturlig at feltprosten var medlem av det sentrale velferdsutvalg, og sorterte administrativt under sjefen for undervisnings- og velferdskorpset. I distriktet burde på samme måte feltpresten være med i distriktets velferdsutvalg, og sortere administrativt under den lokale sjef for Undervisnings- og Velferdskorpset. Også i velferdsutvalgene på de militære øvelsesplasser burde feltpresten eventuelt være med.

I innstillingen fra militærkomiteen i desember 1946, ble det hevdet at det ikke var rimelig at feltpresten skulle være underlagt velferdsoffiseren, med begrunnelse at velferdsoffiseren som regel ville være en ganske ung mann, om det ble fenrik, løytnant eller kaptein. En feltprest ville som regel være en noe eldre mann, og det var liten rimelighet i at han skulle være underordnet velferdsoffiseren. Det rimelige var at feltpresten sto direkte under den militære sjef.

Bispemøtet besluttet i november 1946, etter inngående drøfting av feltprestsaken, at det ble overdratt til Nidaros biskop å redigere en uttalelse hvor den oppfatning som var kommet frem i debatten ble klarlagt. Bispemøtet understreket feltprestnemndas innstilling når det gjaldt å skape en mer effektiv feltprestordning i Norge. Sammen med den utbygging av Forsvaret som nå kom, måtte det komme en utvidelse av feltpresttjenesten. Bispemøtet var også tilfreds med at Forsvarsdepartementet i sin tilråding støttet feltprestnemndas innstilling om fire feltprester i Tysklandsbrigaden. Bispemøtet tilsluttet seg ikke Forsvarsdepartementets forslag om feltprostens administrative underordning av undervisnings- og velferdskorpset. Bispemøtet fant at det ville stå i strid med tjenestens egenart hvis feltprosten ble administrativt underordnet velferdsavdelingen. Det måtte også anses som mest sannsynlig at man fra alle sider ville bli best tjent med at feltpresten sto direkte under den militære befalingsmann, fordi gjensidig frihet erfaringsmessig best befordret gjensidig respekt og befridde for unødige konfliktemner. Feltprosten burde, som hittil militært sett, ha samme forhold til den militære sjef som sanitetsoffiseren hadde.

I henhold til dette sorterte brigadesjefen i den første Tysklandsbrigaden under undervisnings- og velferdskorpset. Om dette uttalte brigadesjefen ved avslutning av tjenesteperioden at brigadepresten var tjenestegrensjef, og derfor burde ikke undervisnings- og velferssjefen samordne prestetjenesten med velferdens arbeid. Bestemmelsen var uheldig og burde utgå, og som særlig uheldig ble påpekt det delte ansvar som var ved dødsfall og dødsmeldinger, og hvor det het at enten feltpresten eller velferdsoffiseren skulle behandledisse sakene. Ved neste brigade hadde man tatt første brigadesjefs forslag til etterretning. Fra da av ble brigadepresten tjenestegrensjef direkte underlagt brigadesjefen.

Tilsyn og instruks

Feltprestene, feltprosten og biskopen korresponderte og uttalte seg om og utarbeidet forslag til tilsynsordning og instruks. Hovedanliggendet var at alle norske feltprester stilte under Oslo biskops geistlige tilsyn. Feltprosten inntok samme stilling som andre proster. Feltprester i Tysklandsbrigaden kom i samme forhold til sin biskop som andre prester i alle geistlige og kirkelige spørsmål. Deres korrespondanse om dette gikk direkte til nærmeste geistlig overordnede, feltprosten. Biskopen utferdiget kallsbrev ved deres ansettelse. Gjenpart av kallsbrevet ble tilstilt brigadesjefen og vedkommende bataljonssjef. Den av brigaden utferdigede instruks for feltprester ble på forhånd forelagt biskopen til kirkelig godkjennelse, for de sider av tjenesten og øvrige forhold som angikk hans tillitsverv.

Feltprestene sendte gjennom feltprosten månedsrapporter om det kirkelige arbeid, eller biskopen ga feltprosten ordre om hvor ofte han ville ha seg disse tilsendt. Feltprestene skulle i sine beretninger ikke bare gi utdrag av dagsregisteret med statistiske oppgaver, men også melding om arbeidsforhold og en personlig rapport om arbeidets gang.. Feltprestene sendte brev om helt kirkelige saker direkte gjennom sine geistlige foresatte uten å gå den militære tjenestevei. Biskopen hadde rett til å visitere feltprestene eller gi feltprosten ordre derom. I samråd med feltprosten hjemme hadde brigadesjefen utarbeidet en egen instruks for feltprestenes saksområde. Arbeidet skulle generelt sett bestå i å fremme kristelig og moralsk liv blant soldater og offiserer, være kirkelig rådgivere for de militære sjefer og gjøre dem oppmerksom på det som stred mot kristen moral, og hva som vanskeliggjorde kirkens arbeid blant soldatene. Det ble påpekt at feltprestene skulle fremelske en verdig nasjonal holdning blant troppene ved å appellere til den enkeltes samvittighet og æresfølelse. Biskopen var tidlig inne i bildet med utarbeidelsen av instruks for feltprestarbeidet.

Brigade 471 og Brigade 472

Forsvaret hadde på den tid en egen feltprost, men ikke noe eget beordringssystem for feltprester. I forbindelse med etablering av den første Tysklandsbrigade ble det gjennom feltprosten, Laurentius Koren, av Forsvarsdepartementet søkt etter prester som var villige til å delta som feltprester i okkupasjonen av Tyskland. Som tjenestegjørende til Brigade 471 ble følgende fire tatt ut, og som fulgte med sine avdelinger til Tyskland: Erling Ulltveit som brigadeprest med kapteins grad. Eirik Guldvog som feltprest med løytnants grad, senere som kaptein. Dette som følge av at han hadde hatt denne grad ved styrkene i Sverige under krigen. Leif Flørenes som feltprest med løytnants grad. Halvor Moxnes Landsem som feltprest med løytnants grad. Brigadeprest Ulltveit ble tildelt området Northeim, Südheim og Gøttingen. Feltprest Flørenes underlagt Bn 1 i Seesen, og med tilsyn til sykehuset i Braunschweig og eskadronen i Gandersheim. Feltprest Landsem underlagt Bn 2 i Høxter. Feltprest Guldvog underlagt Bn 3 i Einbeck, samtidig som han betjente artilleriregimentet og ingeniørkompaniet i Holzminden.

Det viste seg at det var få søkere til stillingene i Brigade 472, som skulle besettes fra 1. september 1947. Når det gjaldt avløsning og fortsatt tjeneste, var det et spørsmål om de i Brigade 471 kunne tenkes å fortsette i Brigade 472. Men, i brev fra Oslos biskop til Kirkedepartementet 23. august 1947, anbefalte biskopen, og som ble tilsatt, som brigadeprest ordinert prest Ragnar Heiret, som bataljonsprester. Han tjenestegjorde som feltprest for de norske polititropper i Sverige, deretter som feltprest i Norge. De andre var cand.theol. Halvor Moxnes Landsem, og ordinerte prester Gunnar Wold og Christian Myhre-Nielsen.

Brigade 481 og Brigade 482

Erling Ulltveit ble feltprost fra 1948. Den 2. februar 1948 tiltrådte biskopen feltprostens forslag om fire feltprester i brigade 481. Brigadeprest kaptein Finn Guttormsen, og feltprestene Bjørn Braun, Jens Bjelland og Halvor Moxnes Landsem.

Av disse fortsatte brigadeprest Finn Guttormsen i Brigade 482 fra 5.august 1948 tjenesten ved garnisonen i Goslar, sammen med fra samme tid feltprest løytnant Bjørn Braun tjenesten ved garnisonen i Braunschweig, feltprest løytnant Bjarne Hammerstrøm tjenesten ved garnisonene i Göttingen og Northeim, og feltprest løytnant Jens Albert Thori tjenesten ved garnisonen i Holzminden og Gandersheim.

Brigade 491 og Brigade 492

Det ble i Brigade 491 tilsatt fra 1. februar 1949 brigadeprest Kjell-Petter Dahl, og feltprestene Jens Albert Thori, res.kap. Adolf Barkve og pastor Idar Hodne. Da Adolf Barkve var syk mye av tiden, tiltrådte pastor Egil Krogstad, fra Steinkjer, som midlertidig.

Med tjenestetid fra august 1949 til 20. februar 1950 ble pastor Erling Fagerheim ansatt som brigadesjef ved Brigade 492 og Brigade 501, sammen med de tilsatte feltprestene i Brigade 492: ordinert prest Markus Urdal, pastor Eyolf Sønstegård og cand.theol. Martin Danielsen.

Brigade 501 og Brigade 502

I Brigade 501 ble det foruten brigadesjef Erling Fagerheim som brigadeprest, tilsatt som feltprester Martin Danielsen, Egil Krogstad og Ove Arvid Kvamstad, med tjenestetid 5. februar til 15. august 1950. Pastor Kvamstad måtte gå ut fordi han ble tilsatt som hjelpeprest ved Ullevål sykehus.

Ved Brigade 502 ble det fra 1. august 1950 i feltpresttjenesten tilsatt som brigadeprest pastor Erling Fagerheim, og som bataljonsprester Martin Danielsen, og Eilif Fossum og Ole Skullerud. Hjelpeprest Cay Hegermann Riis kom inn for Ole Skullerud, som kom hjem 16. januar 1951. Eilif Fossum kom hjem 15. januar 1951.

Brigade 511 og Brigade 512

Det ble ansatt en brigadeprest og inntil tre feltprester fra 15. februar til 15. august 1951. I samsvar med feltprostens innstilling, bifalt av biskopen og Kirkedepartementet, forlenget departementet tilsetting av brigadeprest kaptein Erling Fagerheim og bataljonsprestene løytnantene Martin Danielsen, hjelpeprest Cay Hegermann Riis samt pastor John Meyer ble tilsatt fra 1. april 1951. Tilsettingene var midlertidige og gjald til oppløsningen av brigade 511.

Ved Tysklansbrigade 512 ble det fra 1. oktober 1951 og cirka 6 måneder tilsatt følgende feltprester: brigadeprest Erling Fagerheim, feltprest John Meyer, feltprest Cay Hegermann Riis, ordinert prest Magnus Sagsveen og cand. theol. Erling Selmer Andersen.

Brigade 521 og Brigade 522

Ved Brigade 521 ble fra 1. april 1952 og med tjenestetid cirka 6 måneder tilsatt som brigadeprest Erling Fagerheim, sammen med feltprest John Meyer og feltprest Cay Hegermann Riis og feltprest Magnus Sagsveen.

Med tjenestetid cirka 6 måneder fra 15. oktober 1952, ble ansatt i Brigade 522, som brigadeprest Erling Fagerheim, bataljonsprest-feltprest John Meyer, bataljonsprest-feltprest Cay Hegermann Riis, og bataljonsprest-feltprest i brigade 521 Magnus Sagsveen. De hadde fungert som feltprester i flere brigader.

Arbeidsmidler

Prestene kom sammen et par ganger i måneden for å dele erfaringer og orientere hverandre. Det var meget nødvendig. Det skilte seg ut enkelte spørsmål og problemer i forbindelse med alkohol, det annet kjønn og brigadens forhold til den tyske befolkning. Fraterniseringen gjaldt også det danske mindretall i Schleswig-Holstein og den amerikanske sone. Fram til avslutningen i 1953, skjedde det en gradvis oppmykning til dette spørsmålet. Formålet med feltpresttjenesten var å fremme det kristelige, moralske og nasjonale liv blant soldatene. For å løse sin oppgave gjorde feltpresttjenesten seg bruk av: kirkeparader, feltandakter, frivillige gudstjenester, andakter, bibeltimer, møter i de kristelige soldatlag, syke- og arrestbesøk, prestens timer, personlig sjelesorg og helgestevner i Preetz Church House. Kirkeparader var stort sett blitt holdt i samsvar med «Reglement for den indre tjeneste». Frammøte til de frivillige gudstjenester var jevnt, men lite. Blant de ting som ble behandlet i prestens timer, kan nevnes: fraterniseringen, militær disiplin, samvittigheten, alkoholproblemet, mindreverdsfølelsen, kristendom og krig, arbeidsløsheten, ekteskapet, det juridiske og rituelle.

Oppgaver

På mange måter ble arbeidet i Brigade 471 et nybrott; tjenesten i den første brigade i Tyskland ble derfor på mange måter å finne tjenlig vei å gå, stake opp retningslinjer og gi prestetjenesten en naturlig plass i brigadens bevissthet. Det ble en del praktiske vansker som måtte overvinnes. Et stort problem var den store spredningen på brigadens avdelinger, og dermed det å nå frem til alle. Særlig gjaldt det feltprest Guldvogs tjenesteområde. Ofte var det betydelige vansker med å få tak i transport ut til tjenestestedene. Det ble av brigadepresten foreslått å øke antallet feltprester, slik at garnisonssteder på 800 mann kunne få sin egen feltprest. Dette forslag ble senere ikke tatt tilfølge, i det det ved alle etterfølgende brigader kun var til disposisjon fire prester.

En annen vanskelighet var uoppvarmete kirker, Brigadens prester hadde på den tid ikke rett til å foreta vigsling. Justisdepartementet hadde ennå ikke tatt noen avgjørelse om dette. Brigadepresten var meget imot utdelingen av preventiver til mannskapene. Han hevdet at dette skapte brist i den moralske appell, og var til hinder for prestene i deres arbeid. Når det gjaldt kirkeparader og feltgudstjenester, mente brigadepresten at disse var meget effektive for forkynnelsens breddevirkning. Brigadepresten sa selv etter endt tjeneste at resultatene var usynlige. De synlige resultater kom frem av statistikken med gjennomførte 130 kirkeparader og gudstjenester, over 100 møter og bibeltimer, om lag 100 andakter, bortimot 330 nattverdsgjester, om lag 120 tilfeller av spesiell sjelesorg. Videre hadde feltprestene vært på bortimot 200 sykebesøk. De var på over 70 arrestbesøk, «Kakebu». Om forholdet til den tyske befolkning tilkjennega brigadepresten at fraterniseringsspørsmålet hadde inntatt en dominerende plass. Som kjent skjedde det en gradvis oppmykning til dette spørsmålet frem til avslutningen i 1953. I Brigade 472 var det også spørsmålet oppe om antall feltprester ved brigaden. Avdelingssjefenes forslag varierte fra én prest for hele brigaden til én pr. 800 mann.

I Brigade 481 var feltpresttjenesten blitt drevet i de samme spor som var lagt av tidligere brigader. Det ble avholdt stevner på Church House i Uelsen. Et problem som brigadepresten påpekte, og som det ikke hadde vært mulig å finne noen løsning på, var at tyske piker kom og fortalte at en norsk soldat eller befalingsmann var far til barnet de skulle føde. Brigaden kunne etter de bestemmelser som da gjaldt, ifølge brigadepresten, ikke hjelpe vedkommende pike verken økonomisk eller materielt. Pikene var bare henvist til å anlegge sak på vedkommendes hjemsted i Norge. Ikke å foreta seg noe i disse sakene anså brigadepresten moralsk forkastelig og uverdig.

Fraterniseringen hadde ikke blitt mindre i Brigade 481. I Brigade 482s rapporter ble samarbeidet med britiske og tyske prester karakterisert som utmerket. Det ble dessuten arrangert 10 fester for tyske barn. Brigade 491 hadde ikke noe spesielt å anføre i sin ekserserrapport. Brigadeledelsen var enig med brigadepresten i Brigade 492, som hevdet at alkoholen spilte en meget stor rolle når det gjaldt forseelser og forbrytelser. Etter hvert som den ene brigade avløste den annen, syntes feltpresttjenesten å ha glidd inn som et fast element i oppsetningen med foruten brigadepresten de tre feltprester.

Etter Brigade 501s mening fylte brigadens feltprester sin oppgave på en særdeles tilfredsstillende måte. I Brigade 502 økte antall farskapssaker, og det var feltprest Erling Fagerheims domene. Brigadepresten i Brigade 511 opplyste i sin rapport at han hadde vært lenge i Tyskland. Han sa seg enig med Brigade 492, som mente at det burde innskjerpes ved de militære skoler at befalet har ansvaret for soldatene 24 timer i døgnet. Erling Fagerheim, som fortsatte som brigadeprest i Brigade 512, fremholdt i sin rapport til feltprosten at arbeidsvilkårene i Brigade 512 hadde vært svært gode, og samarbeidet mellom avdelingssjefene og feltprestene det aller beste. Han kom også med, grunnet sin erfaring, forslag til hva han mente kunne bedre brigaden i sin helhet. I Brigade 521 fikk brigadepresten sin etterspurte assistent som kunne avlaste noe, spesielt i farskapssaker. Foruten brigadepresten i Schleswig var det på den tid stasjonert feltprester i garnisonsbyene, Kiel, Flensburg og Rendsburg. Om Brigade 522, uttalte feltartilleribataljonen at den måte feltpresttjenesten hadde vært lagt opp på og drevet, hadde vært meget formålstjenlig og en verdifull støtte i det daglige arbeid for å nå bataljonens øvelsesmål.

Farskapssaker

Noe av det vanskeligste var den kontakt som oppsto mellom en del norsk personell og unge tyske kvinner, og de forviklinger det skapte. For de aller fleste var det bare uskyldige møter hvor det ble med en prat, eller kan hende en dans på steder som var tillatt å besøke. Andre innlot seg også seksuelt, noe som førte til en rekke farskapssaker. De var ofte vanskelig å hanskes med. Brigadene fikk normalt henvendelse om slike saker fra «Herrn Standesbeamten der Stadt Flensburg» eller «Jugendamt der Stadt...». Som saksbehandler ble brigadeprest benyttet. Etter hvert økte saksmengden slik i omfang at presten ba om å få fast tilsatt en assistent. Det var ikke alltid lett å finne frem til den påståtte barnefar.

For de tyske kvinner som påsto at norsk personell var barnefar, var det meget vanskelig å få ført sine saker frem. Først støtte de på en omstendelig prosess i tysk administrasjon, deretter langvarig behandling hos norske myndigheter. Dersom norsk personell ble utpekt, og hadde forlatt Tyskland, ble det gjennom Forsvarsdepartementet tatt opp forklaring av vedkommende. Nektet denne kjennskap til forholdet, gikk saken tilbake til brigaden for videresendelse til tysk myndighet. Svaret innløp fra Forsvarsdepartementet tre uker senere med spørsmål om blodprøve som i sin tur ble oversendt Jugendamt i vedkommende by.

Disse kjedelige sakene for norske myndigheter førte til at sosialministeren, statsråd Aaslaug Aasland under sitt besøk hos de norske avdelinger i juli 1951 ba om en nærmere redegjørelse om omfanget av farskapssakene. Brigadeprest Erling Fagerheim sendte på bakgrunn av dette et brev til Sosialdepartementet 27. juli 1951, som viste at det var blitt behandlet i alt 41 saker i de siste brigader. Sakene fordelte seg slik: Brigade 482: 12 saker, Brigade 491: 8 saker, Brigade 492: 9 saker, Brigade 501: 10 saker, Brigade 501: 2 saker.

Kilder

Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:

• Statsarkivet i Oslo. Oslo bispedømme, De, sakarkiv 23, 143 Feltpresttjenesten – Tysklandsbrigaden.
• Statsarkivet i Oslo. Bispemøtet, Aa, forhandlingsprotokoll 3 1944–1949, s. 319 ff. 6.–16. november 1946. sak nr. 24..
• St.prp. nr. 34 (1945–46) Tysklandsbrigaden.
• St.meld. nr. 31 (1945–46) Norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland. Tilråding 6. september 1946
• Forhandlinger i Stortinget nr, 280/46, sak nr. 2. Innstilling fra militærkomiteen om norsk deltakelse i okkupasjonen av Tyskland (tillegg til budsjett-inst. S. nr. 481), s. 2239.
• St.meld. nr. 32 (1945–46) Plan for en første reising av norsk forsvar. Tilråding 13. september 1946.
• St.prp. 61 (1948) Tysklandsbrigaden.
• St.prp. 139 (1948) Tysklandsbrigaden.
• St.meld. nr. 53 (1948) Fortsatt norsk deltagelse i okkupasjonen av Tyskland.
• Bachrach, David. Religion and the Conduct of War c.300–c.1215. Woodbridge: The Boydell Press 2003.
• Berggrav-Jensen, Eivind. Krigerliv og religiøsitet. Erfaringer og dokumenter fra fronten. Kristiania: Steen` bogtrykkeri og forlag, 1916.
• Borchgrevink, Nils. Den Norske brigade i Tyskland 1947–1953. Utg. av Forsvarets krigshistoriske avdeling 1963.
• Breidlid, Olav og Bjørkevik, Ernst Olav: De norske styrker i Tyskland 1947–1953, Elanders Forlag, Oslo 1997.
• Brynildsen, Harald. Slik var det: glimt fra Tysklandsbrigaden. Dreyer, Oslo 1950.
• Hovde, Kjell. Historiske bildeminner fra Tysklandsbrigadene: en bildeberetning om nordnorske soldater i tjeneste for freden 1947 – 1952. Bardu. Tysklandsbrigadenes veteranforbund Nord-Norge, 1999.
• Lunde, Nils Terje. Fra Forsvaret i kirken til kirken i Forsvaret. Kirkelig-militære relasjoner i Norge gjennom 1000 år. Bergen: Eide forlag, 2003.
• Molland, Einar. (1959). «De kristne og militærtjenesten i den gamle kirke». Særtrykk fra Norsk teologisk Tidsskrift, nr. 2, 1969.
• PACEM 2014, s. 5–14.
• Rolstad, Leif C. Tysklandsbrigaden. Aschehoug, 1983.
• Tamnes, Rolf. Kamp mot russerne på tysk jord?: Tysklandsbrigaden og den kalde krigen 1947–1953. Oslo, 1985.
• Til Tyskland for freden. Utgitt av Forsvarsdepartementet, Oslo, 1947.
• Tysklandsbrigadane: slik vi hugsar dei. Molde. Tysklandsbrigadens veteranforening Møre og Romsdal, 1994.