Ural og ulagkai
Ural og ulagkai (tamilsk: உரல், உலக்கை) er et redskap som består av en tresker (ural) og en treskestav (ulagkai). Disse brukes til å mose for eksempel ris og korn og har i flere århundrer vært en essensiell del av tamilske husholdningers matkultur. Denne kulturelle forankringen har bidratt til at ural og ulagkai også har fått en mer overført betydning i dagens tamilske miljøer, som symbolske uttrykk for tamilsk historie, kultur og tradisjon i mer generell forstand. Denne betydningen har ikke minst vært viktig for tamiler som lever i diasporaen, for eksempel i Norge.
Beskrivelse
Den tradisjonelle uralen (உரல்) er sirkulær og avlang med en flat underside. Den har et lite sirkulært hulrom i midten av den øvre flaten, der kornene plasseres for å bli moset og banket. Den blir lagd av to hovedmaterialer: granitt og tre. Granittutgaven er kjent for sin holdbarhet. Den veier mellom 50 og 100 kg. Den lettere varianten, som er laget av ibenholt, veier rundt 20 til 30 kg. Ibenholt er et sterkt og holdbart treslag, men for å sikre effektivitet og lengere levetid, blir treet gjerne forsterket med jernringer. Dette er nødvendig for effektivt å kunne knuse eller mose kornene i uralen. Ulagkaien (உலக்கை), som er lagd av tre, veier mellom 5 til 10 kg. Materialene ble nøye valgt for å sikre at verktøyene både var holdbare og effektive i bruk.
Opprinnelse
Ifølge flere historiske kilder ble ural og ulagkai først introdusert i regionen Marutham under sangam-perioden, en viktig kulturell periode i tamilsk historie, som varte fra 600 år f.Kr til 300 år f.Kr.. Landbruk var en hovednæringsvei i regionen Marutham. For å håndtere kornene mer effektivt, oppfant de et viktig verktøy, nemlig treskeren og treskestaven, kjent som ural og uragkai. Disse verktøyene ble normalt brukt til å fjerne skall, knuse korn, eller mose dem til mel, noe som naturligvis var viktig og nyttig i den daglige matlagingen.
Bruk av ural og ulagkai
Normalt var det kvinner som utførte arbeidet med å dunke eller knuse kornene eller risen ved hjelp av ulagkai. Dette arbeidet krevde betydelig fysisk styrke og utholdenhet. I noen tilfeller jobbet to personer sammen med hver sin ulagkai, i en koordinert innsats for å øke effektiviteten. Dette ga ikke bare fysisk, men også en form av mental trening.
I samtida er ural og ulagkai fortsatt i alminnelig bruk blant eelam-tamiler, også de som har innvandret i Norge. I dag brukes gjerne mindre uraler, som veier mellom 2 til 5 kg, til å knuse krydder og andre ingredienser for matlaging. Ifølge enkelte tamilske kokker gir knusing med ural en bedre og mer autentisk smak.
Elektriske husholdningsapparater har erstattet mange av de tradisjonelle redskapene, inkludert ural og ulagkai. Tross nedgang i bruken av disse redskapene blant tamiler, kan vi fortsatt finne spor av dem i hjemmene til eelam-tamiler, spesielt i Sri Lanka. Redskapene fungerer som et bindeledd mellom fortid og nåtid, og minner dagens generasjoner om sin kulturarv og sine tradisjoner.
Se også
Kilder og litteratur
|
Ural og ulagkai er basert på en artikkel publisert i forbindelse med prosjektet Et mangfold av historier - norsk-tamilenes historie og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |