Vera Henriksen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Vera Margrethe Henriksen f. Roscher Lund (født 22. mars 1927 i Oslo, død 23. mai 2016) var forfatter. Blant hennes mest populære bøker er en rekke historiske romaner, men i sitt omfattende forfatterskap har hun også skrevet samtidsromaner, skuespill og sakprosa.

Slekt og familie

Hun varr datter av oberst Ragnvald Alfred Roscher Lund (1899–1975) og Bergljot Staubo (1897–1980).

I 1948 ble hun gift med direktør Olav Gotfred Henriksen (f. 1924), som er sønn av skipsfører Gotfred Henriksen og Ingjerd Jensen.

Liv og virke

Hun vokste opp som enebarn i fødebyen Oslo fram til 1940, da familien flytta til Tverdalsøya ved Tvedestrand. Fram til krigen var faren offiser med nokså lav lønn, og mora tok en del kontorarbeid for å spe på inntektene. Selv om flyttinga til Tverdalsøya skjedde like etter krigsutbruddet i april 1940, opplevde hun det utelukkende som en god ting. Hun hadde ikke trivdes godt i Oslo, og helsa ble også bedre i mer landlige omgivelser – hun slet med bronkitt som barn. Det var egentlig meninga at de skulle på på en gård på Ringerike, men der ble de bare en kort tid før de flytta til Sørlandet.

Kort tid etter krigsutbruddet måtte hennes far reise nordover sammen med generalstaben, og de forlot Norge i løpet av våren. Han kom derfor ikke hjem til familien før i 1945.

Hun ble i 1943 rekruttert til etterretningsorganisasjonen XU sammen med blant annet hennes blivende ektemann Olav Gotfred Henriksen. Dette skjedde mens hun gikk på gymnaset i Arendal. Det kan nevnes at etterretningsvirksomhet ser ut til å ha ligget i blodet; hennes far var første sjef for Forsvarets etterretningstjeneste. I 1944 måtte hun rømme fra Norge, og hun fullførte gymnaset i Uppsala der hun avla examen artium i 1945. Deretter fulgte arkitekturstudier ved Yale University i USA 1946–1948, og så studier i kunsthistorie og journalistikk ved Columbia University 1948–1949. Fram til 1963 bodde hun med sin mann i New Jersey. Også foreldrene flytta til USA i 1946, ettersom hennes far ble militærrådgiver for FNs generalsekretær Trygve Lie.

Ved siden av sin utdanning var hun også svært interessert i historie, noe hun skal ha blitt inspirert til at faren. Spesielt interesserte hun seg for norrøn sagalitteratur. Hun var også musikkinteressert, og gikk til sangundervisning både i Norge og i USA. Også i en rekke andre fag, som matematikk, filosofi, arkeologi, antropologi og psykologi, gjorde hun selvstudier.

En forsmak på hennes forfatterskap kom med artikkelen «Tro og tvil» i Samtiden i 1959. Dette var et tema hun en rekke ganger skulle komme tilbake til. Et manus til en roman ble først refusert av Aschehoug forlag, men de ombestemte seg. Da henne debutroman Sølvhammeren kom ut i 1961 fikk den en svært god mottakelse, og hun mottok Bokhandlerprisen for den. Den ble utvida til en trilogi med Jærtegn fra 1962 og Helgenkongen fra 1963, med Olav Haraldsson som en sentral skikkelse. Beretninga om kongen som skulle bli Norges nasjonalhelgen er her fortalt gjennom øynene til Sigrid, som hadde gode grunner til å hate ham. Hun gir dermed en helt spesiell vinkling på sin fortelling om den brutale kongen, slik han kan ha framstått for mange i sin samtid.

I hennes historiske romaner er emner som tro og tvil og brytningstider med normoppløæning sentrale. Hun har levendegjort fortellingene gjennom å introdusere fiktive aktører, eller ved å bruke personer som eksisterte, men som vi vet svært lite om. Kvinnene, som ofte har fått svært liten plass i historieskrivinga, får hos Henriksen en betydelig større rolle.

En annen viktig serie bøker er de fem bøkene om tida etter reformasjonen, med Trollsteinen fra 1970 som den første. Her er Bent Jonsson fra Lom den sentrale figuren. Hun flytta forøvrig mot slutten av 1970-åra til Lom og har siden bodd der. I 2001 fulgte hun opp disse fem romanene med Klagen av en lutt, og deretter med 'Ildens sang fra 2002. Her det det Bents sønn Jon Bentsson som er hovedpersonen. Også her er reformasjonen og motreformasjonen tema, når Jon reiser rundt i Europa som jesuittprest, luttspiller og spion.

I andre romaner har hun gått tilbake til norrøn tid. Dronningsagaen fra 1979 forteller historia om Olav Haraldsson gjennom dronning Astrid Olavsdotters øyne. I Kongespeil fra 1980 tok hun for seg ondskapen, med Harald Hardråde som en djevleskikkelse. Hun har også skrevet om overgangen fra hedenskap til kristendom på Island i trilogien Bodvars saga om en fiktig sønnesønn av Egil Skallagrimsson.

Av samtidsromaner kan nevnes Glassberget fra 1966, der hun med norsk shippingmiljø som kulisse skriver om klisjétenkningens innflytelse på mennesker. Hun har også tatt for seg blant annet kystkultur i Rekviem for et lite dampskip fra 1988, og en krigsflygers historie i Silhuetter mot hvitt lys fra 1990

I sine sakprosabøker har hun gjerne tatt utgangspunkt i sine egne kildestudier, og hun har blant annet tatt for seg vikingferdene østover, den norske oversjøiske ekspansjonen i vesterled fra 1800-tallet og norrøn mytologi. I Sagaens kvinner og Skjebneveven tok hun for seg kvinners rolle i sagatida, mens hun i Hellig Olav skrev en personlig, biografisk orientert vurdering av helgenkongen. Hun bidro til Norges konger, og hun skrev middelalderdelen i Den katolske kirkes historie i Norge. I forbindelse med sistnevnte kan det nevnes at hun selv er katolikk. Romanen Silhuetter mot hvitt lys førte til at hun ble leid inn for å skrive Luftforsvarets historie, som ble utgitt i to bind som dekker tida til og med frigjøringa i 1945.

Henriksen har også skrevet om natur og lokal- og kulturhistorie, blant annet om Hardangervidda, Jotunheimen, Spiterstulen, Veodalen, Selja og Stad. Det har også blitt flere barne- og ungdomsbøker, og sju historiske spel. Riksseglet fra 1978 ble skrevet spesielt for framføring ved Mariakirken i Oslo.

I 1997 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Hun har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk.

Litteratur og kilder