Villa Trararo

Villaen Trararo var en bygning i byggmesterstil som lå i Messenlivegen 9 på Lillehammer, oppført om lag mellom 1915 og 1920. Den fungerte som privatbolig fram til 1940, da huset ble rekvirert av det tyske sikkerhetspolitiet (Gestapo) og omgjort til hovedkvarter og forhørs- og fengselslokale under andre verdenskrig.

Villaen Trararo.

Foto: Alf Rustad/Maihaugen (ca. 1925–1940).

Bygningen er i ettertid blitt omtalt som «skrekkens hus» i Lillehammer på grunn av de grusomme forhørene og torturen som fant sted i kjelleren og avhørsrommene øverst i huset. Villaen ble revet i 2015.

Historie og arkitektur før krigen

Villaen Trararo ble trolig oppført rundt 1915–1920 i det som kalles byggmesterstil, en tidstypisk trearkitektur for perioden. Navnet «Trararo» tilskrives kunstmaler Rudolph Thygesen, som bodde der i noen år etter ferdigstillelsen. Senere fungerte huset som bolig for en apoteker og en overlege, og rett før krigen eide Lillehammer kommune eiendommen, som de leide ut som tjenestebolig til kommunens ingeniører.

Rekvirering og bruk under andre verdenskrig

I mai 1940 ble Trararo rekvirert av Gestapo for å etablere «KDS Oslo – Aussendienststelle Lillehammer», en underenhet som sorterte under Gestapos hovedkontor i Oslo. Hovedkvarteret ble brukt til etterretning, forhør og fengsling av mistenkte motstandsfolk og sivile. Trararo dekket operasjoner i store deler av Hedmark, Oppland og Gudbrandsdalen.

Organisering og personell

Gestapoavdelingen i Lillehammer ble betegnet som en av de mest brutale i Norge. Selv om tyskere som Josef Groth (SS-Sturmscharführer og kriminalsekretær) var sentrale i avhørsteamet, var også norske medarbeidere dypt involvert. Blant dem var Egil Henry Nilsen (20 år), Arne Brænd (24 år), Arne Braa Saatvedt (22 år) og Per Oppegaard (24 år), som tilsynelatende var like voldelige som sine tyske overordnede.

Tortur og forhør

I kjelleren ble fanger satt inn i celler og ført opp til avhør i andre etasje. Forfatter Eirik Veum dokumenterer i boken Nådeløse nordmenn at fanger som universitetsstudenten Tore Øverlie ble utsatt for grov mishandling. Øverlie, arrestert 4. april 1945, ble slått i hodet med knyttneve og på lårene med geværkolbe av Egil Henry Nilsen, før han ble overført til Grini 4. mai.

Kristian Syverud (f. 1925) ble arrestert tidlig i 1945, og satt i Trararos kjellercelle før avhør av Groth og Nilsen. Selv om Syverud slapp unna de mest brutale metodene (han kunne tysk og svarte lite), vitner han om at Nilsen sparket ham i leggene med jernbeslåtte støvler.

Mot slutten av krigen eskalerte brutaliteten. Den 6. mai 1945, bare to dager før frigjøringen, ble motstandsmann Alfred Blystad banket opp i Trararo av Arne Braa Saatvedt, mens en annen fange fikk skadet nerver i beina etter slag mot hodet.

Etterkrigstiden og eierskap

Etter krigen ble Trararo tilbakeført til sivilt bruk. På 1950-tallet ble den privateid av apotekere og leger, og senere ble eiendommen overtatt av Ove Nielsen, danskfødt Lillehammer-mann og tidligere roer. Under Nielsen fungerte villaen som privatbolig og senere som investeringsobjekt for Bellevue-eiendommen. I 2010 inngikk den fallne bygningen en oppryddingsrunde ved hjelp av Jobben i Lillehammer for å gjøre den salgsbar, men inventar og interiør var for lengst fjernet, og bygningen var grovt vandalisert av innbruddstyver.

Tilstand, vernespørsmål og riving

Gjennom 2000-tallet ble Trararo preget av omfattende vedlikeholds- og sikkerhetsproblemer. Bygningen sto i forfall, og diskusjoner om vern mot riving oppstod. Lokalpolitisk ble det avgjort i juni 2013 at Trararo skulle rives, til tross for dens historiske verdi som gestapohovedkvarter.

Den 18. februar 2015 startet asbestsanering i kjelleren, etterfulgt av riving av den fireetasjers villastrukturen. Arbeidet tok om lag én uke, og etter rivingen ble den 12 mål store tomta regulert for utbygging med 40 boliger i konsentrert småhusbebyggelse.