Werrmann-saken

Store plakater ble slått opp på Raufoss i juni 1943 etter drapet på den tyske løytnant Werrmann. To gisler ville bli skutt innen en bestemt frist hvis ikke saken ble oppklart.

Werrmann-saken er betegnelsen på drapet på en tysk offiser på Raufoss i juni 1943, og de videre hendelser der to nordmenn ble holdt som gisler i to uker.

Det er ikke avklart hvem som utførte drapet. To mulige hovedspor kom fram tidlig i etterforskningen, og ingen av dem er fullstendig avvist. Èn mulighet er at norske motstandsfolk var i ferd med å bryte seg inn på Ammunisjonsfabrikken, og drepte løytnant Werrmann da han kom overraskende på dem. Den andre mulige forklaringen går på at det var forholdet til en kvinne som fikk en annen tysker til å drepe Werrmann av sjalusi.

Drap og etterforskning

Den drepte

Liket av den tyske løytnant Karl Werrmann ble 6. juni 1943 funnet i Hunnselva i nærheten av Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Han hadde ikke vendt tilbake fra en streifvakt foregående natt.

Hans fulle fornavn var Karl Max, og han var født 25.november 1906 i Breitingen ved Leipzig. Han var gift, men familiemedlemmer ut over ektefellen Eva er ikke kjent.. Werrmann fikk sin grav i Norge, først på Ekeberg, og fra 1953 på Alfaset. Tyske kilder – fra en plakat 16.juni 1943 til opplysninger ved gravlegging – skriver etternavnet Werrmann med to r’er. Det gjøres også i denne artikkelen, bortsett fra i direkte sitater fra de norske kilder som har brukt stavemåten Wermann.

Werrmann omtales som Leutnant i tyske dokumenter fra tiden omkring drapet, men et år senere, nemlig 21.juni 1944, ble han hedret med forfremmelse til Oberleutnant for den siste uken han hadde levd («wird mit Wirkung vom 1.6.43 zum Oberleutnant befördert»).

Drapet

Liket hadde skader i hodet etter slag med en hard gjenstand, og et 5-6 centimeter langt sår i ryggen etter knivstikk. Det ser ikke ut til å ha vært vurdert om det var stukket for å drepe, eller om det var en punktering av liket for å hindre det fra å flyte opp. Vanlig lokal oppfatning var at Werrmann hadde blitt drept på land før liket ble dumpet i elva, og han ble beskrevet som «en tysk løytnant som lå druknet i vannet, etter at han åpenbart var drept på forhånd med slag mot hodet og dype dolkestikk i ryggen». Etter som liket ble funnet i vann, ble også drukningsdød («Tod durch Ertrinken») vurdert fra tysk side.

«Skadene, og det at Werrmann ikke fikk slått alarm eller avløste skudd med sitt våpen, kunne tyde på at han var blitt utsatt for et overraskende angrep», heter det i en grundig gjennomgang av likvidasjonene under krigen.

Tidspunktet 5./6.juni 1943 var natt mellom lørdag og søndag, og dermed en ganske stille tid på fabrikken. Tydeligvis var også søndagsformiddagen stille i Raufoss sentrum, for liket ble ikke oppdaget før nærmere klokka 13 («gegen 13 Uhr»).

Etterforskningen

Tysk sikkerhetspoliti («Sipo») fra Lillehammer. Personell derfra, anført av nordmannen Adolf Gerhard Kirsebom og tyskeren SS-Oberscharführer Wilhelm Köstinger kom til Raufoss og utførte etterforskningsarbeid. Deres etterforskning på Raufoss pågikk i 1½ måned.

Statspolitiet fra Oslo. Statspolitiet i Oslo sendte oppover en tjenestemann, nemlig Kaare Solberg, som var lokalkjent fra tidligere. Han har forklart: «Jeg var på Raufoss i ca 1 uke. Sipo fra Lillehammer arbeidet med saken samtidig med meg, men vi arbeidet helt uavhengig av hverandre. Det var intet samarbeid».

Lokalt politi. «Dagen etter at løytnanten ble funnet, ringte politimester Lorange og ga beskjed om at det norske politi ikke skulle blande seg bort i denne saken» forklarte politibetjenten som bemannet Raufoss politistasjon. Imidlertid slapp man ikke helt unna å bistå med lokalkunnskap og å stille lokale til disposisjon.

Mulige gjerningsmenn og handlingsforløp

Ganske tidlig i etterforskningen heter det i en tysk rapport at det ikke var fastslått om gjerningen var begått av sjalusi eller av politiske grunner. («Es steht noch nicht fest, ob die Tat aus Eifersuchts- oder politischen Beweggründen augeführt worden ist.»)

Disse to mulige forklaringene har siden blitt hengende ved saken.

Kommunistiske sabotører?

I midten av juli 1943 bruker Meldungen aus Norwegen, tyskernes interne meldingsblad, forklaringen om at Werrmann ble drept etter å ha stanset sabotasje mot Raufoss-fabrikken: «Det kan antas at gjerningen ble utført av nordmenn som ønsket å trenge inn i Raufoss ammunisjonsfabrikker og ble overrasket av løytnanten.» («Es ist zu vermuten, daß die Tat von Norwegern ausgeführt wurde, die in die Munitionsfabrik Raufoss eindringen wollten und dabei von dem Leutnant überrascht wurden.»)

Ryktet om at Werrmann var drept av motstandsfolk spredte seg lokalt. Et tidsvitne, som var 15 år i 1943, har skrevet det ned i voksen alder: «Ingen visste sikkert hva som hadde hendt, men det gikk rykter om at motstandsfolk som skulle inn i fabrikken etter ammunisjon, var blitt overrasket av en vaktsjef slik at de måtte skyte seg fri.» Etter som det ikke ble løsnet skudd ved hendelsen, var det ikke snakk om å «skyte seg fri» i bokstavelig forstand.

Når det gjelder hva for sabotører det var snakk om, var kommunistene første mistenkte. Forklaringen fra et lokalt NS-medlem som ble avhørt etter kapitulasjonen underbygger at tyskerne søkte etter en kommunistisk gruppe: «Jeg har bare en gang hatt kontakt med det tyske sikkerhetspoliti og det var etter mordet på den tyske løytnanten sommeren 1943. Da fikk jeg henvendelse med spørsmål om det var enkelte grupper eller personer som kunde tenkes å ha forøvet mordet. Jeg svarte at jeg ikke hadde kjennskap til at noen gruppe her på stedet kunde ha forøvet mordet. ... Jeg forstod det slik at det var kommunistiske grupper de siktet til.»

Fokuset på kommunistsabotører har lenge befestet seg i historieskrivningen om dette saken. Det anerkjente verket «Over grensen» av Arnfinn Moland er tydelig på at det var sabotørorganisasjonen Osvald-gruppa som likviderte Werrmann, og omtaler dette som én av likvidasjonene gruppa utførte i 1943. «Vi kjenner ikke 'Osvald'-gruppas motiv for likvidasjonen eller andre omstendigheter rundt denne» skriver Arnfinn Moland.
Asbjørn Sunde selv, altså lederen av Osvald-gruppa, har ikke nevnt hendelsen i det hele tatt i sine ellers så utfyllende memoarer. Molands forklaring bygger særlig på Lars Borgersruds doktoravhandling fra 1994, Wollweber-organisasjonen i Norge og henviser til side 737 i avhandlingen. Dette er blant de sidene i avhandlingen som ble gradert av Politiets Overvåkningstjeneste i 1995 og er fremdeles ikke tilgjengelig for allmennheten.

I Eirik Veums bok De kalte dem rottejegere konkluderer forfatteren med at det ikke finnes dokumentasjon som bekrefter at Osvald-gruppen hadde vært involvert i hendelsen med Werrmann, og plasserer Werrmann-saken i et kapittel som heter «Likvidasjoner som bør utelukkes inntil det foreligger en nyvurdering eller utfyllende dokumentasjon.»

Internt tysk sjalusioppgjør?

Allerede i den første tyske rapporten om Werrmann-saken – Tagesbericht nr. 3, 8.juni 1943 – ble en mulig damehistorie nevnt: «Man må regne med muligheten for at han etter tjenestens slutt hadde til hensikt å treffe en norsk kvinne». («Es ist mit der Möglichkeit zu rechnen, daß er nach Beendigung seines Dienstes sich mit einer Norwegerin zu treffen beabsichtigte.»)

Det tyske sikkerhetspolitiet mottok tips som kunne bygge opp under sjalusiforklaringen, men ble tilsynelatende ikke overbevist. En lokal politimann har referert hvordan han fulgte tjenestemenn fra Sipo hjem til en NS-mann som etter eget utsagn hadde noe interessant å fortelle. Den før nevnte Kirsebom var inne og snakket med vedkommende, men kom misfornøyd tilbake til bilen og «sa bare til Köstinger at det var et slag i luften».
Det vitnet hadde fortalt, var rykter han hadde hørt på en butikk om at det skulle være et sjalusidrap, med en kvinne fra Raufoss i sentrum. En tysk kokk fra Rjukan skulle ha drept Werrmann av sjalusi.

Teorien har hatt god grobunn på Raufoss og har vært brakt videre i mange sammenhenger. Her er fire sitater med lokalt opphav:

• Leif Blichfeldt: «Den tyske offiser var involvert i en sjalusi-sak, - han var drept av en landsmann og deretter kastet i Hunnselva. Gjerningsmannen ble tatt, stilt for en rett og etter all sannsynlighet henrettet.»
• Oskar Sivesind: «Av ryktene som kom i omløp, het det at mordet var utført av en tysker og at det var et sjalusidrama».
• Halfdan Hegtun: «Den versjon som har stått sterkest hos eldre folk på Raufoss som opplevde dramaet i moden alder, går ut på at det tyske politiet visstnok kom fram til at det ikke var noen nordmann som sto bak drapet. ... og det har også vært hevdet at motivet skal ha vært personlige motsetninger med bakgrunn i sjalusi eller en 'kjærlighetshistorie'.»
• Bjørn Westlie: «I siste liten ble det klart at drapet skyldtes et sjalusidrama, og at det var en tysker som hadde skutt en rival.»
  

Den rettsforfølgelsen av gjerningsmannen som omtales i første kulepunkt ovenfor er det så langt ikke funnet noe om i andre kilder, og det er umulig å si om det var den nevnte tyske kokken fra Rjukan, eller noen andre.

Det norske statspolitiets representant i etterforskningen, Kaare Solberg, konkluderte sin rapport med at «tyskeren sannsynligvis var drept av en av sine landsmenn.»

Andre mistanker og forklaringer

Lokale mistenkte

En ung mann fra Raufoss var i en periode under mistanke. Uttalelser fra vedkommende ga inntrykk av at han hadde kjennskap til denne affæren. «Han hadde gått rundt i Raufoss og skrytt av at han hadde god greie på hvordan mordet var foregått» heter det i en politirapport. Etter noen dagers opphold i tyskerleiren på Raufoss ble han kjørt til Gjøvik fengsel og derfra senere til Hamar. Arrestasjonen varte muligens i 3-4 uker før han var sjekket ut av saken og satt fri.

Likeledes kom en tidligere frontkjemper under etterforskning. Han var på dette tidspunkt ansatt ved Ammunisjonsfabrikken. Han ble snart sjekket ut av saken.

Også det lokale pokermiljøet måtte gjennom en periode med mistanke rettet mot seg. Ifølge Köstinger hadde hans norske kollega Kirsebom brakt i erfaring at Werrmann ble funnet i nærheten av stedet der folk kom sammen for å spille poker. Sipo vurderte om kortspillerne kunne ha kommet i klammeri med Werrmann og begått drapet i den forbindelse. «Denne teori førte imidlertid ikke fram, og vi forlot den ganske snart» forklarte Köstinger.

Rykter om selvmord

Den NS-vennlige avisen Vestopland på Gjøvik dementerte rykter om at Werrmann hadde begått selvmord. Indirekte innebærer dementiet at ryktet er dokumentert for ettertiden: «Enkelte ryktesmeder har selvfølgelig også denne gang vært på ferde med å spre usannferdige rykter om at vedkommende offiser skulde ha skutt seg selv. For det første er han ikke skutt, så allerede denne påstand faller derfor helt bort. Og for det annet var snikmordet begått på en slik måte, at vedk. offiser ikke kunde ha maktet å utføre dette selv. Ryktesmedene bør derfor innstille trafikken...»

Gisseltaking

Gislene

Lokalt opprop i Werrmann-saken. Ordførere, prester og sorenskriver i distriktet skrev under et opprop; ikke med protest mot tyskernes gisseltakning, men med appell til befolkningen om å bidra til oppklaring av saken.

Den 15.juni 1943 ble to raufossinger tatt som gisler. «[S]aken viste med all tydelighet at tyskerne ikke gikk av veien for å bruke vold også på Raufoss, der de ellers var nokså forsiktige for ikke å ødelegge for våpenproduksjonen» heter det i en historiebok. De arresterte var Torgny Marcussen og Magnus Smetop. Marcussen var lege på stedet, og Smetop hadde vært aktiv arbeiderpartipolitiker, og regnskapsfører for forsyningsnemnda.
Det var de to Sipo-mennene fra Lillehammer, Kirsebom og Köstinger, som foretok arrestasjonene, ifølge sistnevnte. Deretter kom det to kolleger fra Oslo og hentet gislene, samtidig som befolkningen ble advart på store plakater som satte frist 1.juli, da gislene ville bli skutt dersom det ikke kom inn opplysninger som ledet til oppklaring av saken. (Plakaten er avbildet innledningsvis i denne artikkelen). «Sipofolkene fra Oslo hadde med seg disse plakatene som ble slått opp i Raufoss og omegn og som angikk drapet på Løytnanten» ifølge den nevnte Köstinger.

Behandlingen av gislene

«De ble først kjørt til Gjøvik, satt så noen timer i celler i fengslet der, ble deretter lenket sammen med håndjern og kjørt tilbake til Taufoss. Der satt de, stadig lenket sammen, foran en av brakkene som huset tyske soldater, og fikk beskjed om at de ville bli skutt hvis de prøvde å bevege seg vekk. Samtidig kunne de høre hvordan soldatene ble instruert om hvordan skytingen i tilfelle skulle foregå. Smetop, med sans for den praktiske side av saken spurte Marcussen om han trodde at dette kom til å skje på Bradalsmyra (som var fabrikkens faste plass for prøveskyting). Men nei, stadig lenket sammen, ble de nå først kjørt til Oslo, til forhør hos Gestapo på Victoria Terrasse, og derfra bar det til Møllergaten 19, der de ble plassert i hver sin celle.»

Utvelgelse av gisler

Sipo-mannen Köstinger har forklart at han fikk først beskjed fra sin leder på Lillehammer (Krüger) om å arrestere 10 personer fra en gisselliste, men fikk kontrabeskjed fra Oslo om bare å arrestere disse to: Marcussen og Smetop.
Kirsebom og Köstinger gjennomgikk folkeregistret og valgprotokollen for å finne ut mer om Smetop, etter som han var et ukjent navn for dem.
«Alt dette ble gjort for å få greie på når Smetop var født, hva slags yrke han hadde, hans politiske innstilling m.v. Det ble i denne forbindelse brakt på det rene at Smetop sto blandt de første på Arbeiderpartiets liste ved de siste valg før krigen. Disse opplysningene ville vi innhente selv for at ikke andre, utenforstående skulle få 'snusen' i hva som foresto.»
At Sipo-folkene gjennomgikk dette materialet er bekreftet av lensmannen og folkeregisterføreren.

Da fabrikkdirektør Jon N. Seeberg, et aktivt NS-medlem, ble avhørt i 1946 bekreftet han at Marcussen var den mest profilerte av de to gislene: «Vitnet synes ikke det var noe rart om dr Marcussen blev tatt, idet han opptrådte åpenlyst fiendtlig mot tyskerne. Det var derimot anderledes med Smetop som var svært tilbakeholdende». Selv har Smetop i en forklaring regnet med at han, som forretningsfører for forsyningsnemnda, hadde gjort seg upopulær blant Nasjonal Samling ved ikke å gi NS-medlemmer særfordeler som de ønsket.

Avslutningen av gisselaksjonen

Tyskernes løslatelse av gislene

Tyskernes interne meldingsblad Meldungen aus Norwegen omtalte mordet, gisseltakingen og løslatelsen. Utsnitt fra SNO.no

Halfdan Hegtun har skildret hva som hendte:

«28.juni, 13 dager etter arrestasjonen, kom Marcussen og Smetop hjem igjen! De kom med toget, riktignok ikke til Raufoss stasjon, men til Eina, et par stasjoner lenger sør. De var bedt om å gå av der, for at de ikke skulle bli møtt av mange mennesker og kanskje stor offentlig jubel, med den store lettelse og glede som nå plutselig hersket».

En hendelse som lokalbefolkningen ikke kunne lastes for gled over, og tyskerne unngikk uro og motsetninger på et sted der det foregikk viktig ammunisjonsproduksjon. Løslatelsen har utløst alminnelig tilfredshet i befolkningen («Die Haftentlassung hat allgemein in der Bevölkerung Befriedigung ausgelöst»), rapporterte tyskerne.

Diverse teorier om hvorfor gislene ble satt fri

I og med at ingen på Raufoss hadde vært delaktige i mordet, virker det logisk at gislene derfra ble løslatt. Men det har også versert andre forklaringer, og avslutningsvis nevnes tre av dem:

Hamsun-forbindelsen. Knut Hamsuns danske biograf Thorkild Hansen har beskrevet hvordan Hamsun engasjerte seg i saken. «Særlig hadde han vært opprørt over at to nordmenn for en tid siden var blitt tatt som gisler etter mordet på en tysk offiser på Raufoss, og at de ville bli henrettet hvis beholdningen ikke angav de skyldige til tyske politimyndigheter».
Synspunktene kom fram under forberedelsene til et møte som Hamsun skulle ha med Hitler 26.juni 1943. Derimot er det uklart om saken fra Raufoss virkelig ble et tema på møtet. Hitlers tolk har forklart at gisselsaken på Raufoss ikke ble nevnt i samtalen mellom Hamsun og Hitler. Selv mente Hamsun at han hadde tatt opp saken med Hitler, ut fra hva han etterpå fortalte til en svensk redaktør.

Nasjonal Samlings kvinner, lokalt. Lederen av NS Kvinneorganisasjon i Vestre Toten forklarte i ettertid at hun sammen med fylkeslederen i samme organisasjon hadde rettet en henvendelse direkte til Quisling for å få frigitt gislene. Selv trodde hun «at det var denne henvendelse som bevirket at de arresterte slapp fri».

Nasjonal Samlings kvinner, nasjonalt. Olga Bjoner, Quislings betrodde rikskvinneleder, har også blitt nevnt i sakens anledning. «En kampanje som hun og hennes kontormedarbeider angivelig hadde satt i gang for å få løslatt gisler på Raufoss ble heller ikke trukket fram av hennes forsvarer under hovedforhandlingene». Nå må det sies at Olga Bjoner selv heller ikke nevnte saken på Raufoss i sine memoarer i 1955, men generelt framholdt hun sin innsats for norske fengslede og dømte.

Litteratur og kilder

• Bjoner, Olga: Dette har hendt : et tidsbilde. Eget forlag 1955
• Blichfeldt, Leif: Gjøvik 1940-1945 : krig, okkupasjon, frigjøring. Eget forlag 1992
• Borgersrud, Lars: Wollweber-organisasjonen i Norge Oslo 1995
• Brathagen, Kjersti: «Oppgjøret med NS-kvinnene» i Dahl og Sørensen: Et rettferdig oppgjør? Pax forlag 2004
• Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Gyldendal/Oslo 1978
• Hegtun, Halfdan: Ti liv og 200 års norgeshistorie.. Alfa forlag 2006
• Larsen, Stein Ugelvik; Sandberg, Beatrice og Dahm, Volker (red.): Meldungen aus Norwegen 1940-1945 : Die geheimen Lageberichte des Befehlshabers der Sicherheitspolizei und des SD in Norwegen. Oldenbourg Wissenschaftsverlag 2008
• Moland, Arnfinn: Over grensen : Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-45. Orion forlag 2011
• Sivesind, Oskar: Motstandskampen på Raufoss 1940-1945. Eget forlag 1995
• Torp, Reidunn: «Krigen i 1940 på Raufoss» i Mjøsmuseets årbok 2019 side 66-77
• Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn : Gestapo 1940-1945. Kagge forlag 2014
• Veum, Eirik: De kalte dem rottejegere : Likvidasjonene utført av motstandsbevegelsen i Norge under andre verdenskrig. Kagge forlag 2022
• Westlie, Bjørn: Fars krig. Aschehoug forlag 2009
• Riksarkivets landssvikarkiv