NS Kvinneorganisasjon

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Vidkun Quisling og Olga Bjoner inspiserte KvinnehirdenSlottsplassen under organisasjonens tiårsjubileum i 1944. Bjoner bærer uniformen til NS Kvinneorganisasjon som Kvinnehirden var en del av fra 1941 og hvor hun var riksleder.
Foto: Ukjent / Riksarkivet

Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon var en særorganisasjon for kvinner tilknyttet Nasjonal Samling. Den hadde sitt hovedkontor i 5. og 6. etasje i daværende Roald Amundsens gate 1 (dagens Olav Vs gate) i Oslo.

Historie

Organisasjonen hadde sin tidligste begynnelse i 1933, da to lokale kvinnelag av Nasjonal Samling (NS) ble dannet i Oslo. Utover året kom kvinnelag i gang andre steder i landet, og 14. mai 1934 ble Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon (NSK) formelt stiftet som landsomfattende organisasjon. Vidkun Quislings ektefelle Maria skal ha vært involvert i oppstarten og ble utnevnt til æresmedlem i 1934.

I 1936 hadde NSK 30 lokale lag, men etter stortingsvalget dette året, da partiet led et sviende valgnederlag, var det nesten ingen aktivitet i organisasjonen, på linje med de øvrige tilknyttet Nasjonal Samling.

Tilsvarende vokste medlemskapet også i Kvinneorganisasjonen under andre verdenskrig i ly av den tyske okkupasjonen fra 1940. I januar 1945 hadde organisasjonen sitt største medlemstall på 16 029. Til sammen var rundt 20 000 kvinner innom organisasjonen, og dette utgjorde nesten en tredjedel av medlemmene i NS. De fleste var husmødre, og det var en overvekt av unge kvinner.

Fra 1941 var også Kvinnehirden en del av organisasjonen.

Ledere

Omtale av lokallagsmøte på Snåsa, i Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen 4. juli 1942

Organisasjon

Organisasjonen var hierarkisk organisert med førerprinsippet, med lokallag underlagt fylkeslag, og fylkeslagene underlagt landslederen.

Opprinnelig hadde organisasjonen fem spesialavdelinger, samt en organisasjonsavdeling:

  • Kulturavdelingen, leder Ragna Prag Magelsen
  • Propagandaavdelingen, leder Jenny Hirschel-Haag
  • Husyrkeavdelingen (avdeling for hus og hjem), leder Gunvor Haagensen
  • Sosialavdelingen, leder Tora Smith
  • Bondekvinneavdelingen, leder Ruth M. Herberg
  • Organisasjonsavdelingen, leder Birgit Qvenild
  • Kvinnehirden fra 1941, leder Randi Roberg

Organisasjonens organ var fra 1942 kvinnebladet Heim og Ætt med Bjoner som redaktør. Dette kostet kr 8 i årsabonnement og kr 0,75 i løssalg.

Politisk syn

Mens kvinner i det nasjonalsosialistiske Tyskland var en del av et private sfæren, mente Olga Bjoner og lederen av Kulturavdelingen Ragna Prag Magelssen at kvinner var undervurdert i samfunnslivet. De var like sterke og dyktige som menn. Oppgaven som mor og husmor var deres «helligste kall» gjennom kvinnens ansvar for hjem, barn, religion og moral. Dette kunne ikke ivaretas isolert fra det øvrige samfunnslivet, og kvinner hadde derfor plikt og rett til å delta fullt ut i samfunnsliv og politikk. Kvinner måtte være politisk opplyst og NSK ville oppvurdere husmorgjerningen til et yrke på linje med andre yrker.

Dette var standpunkter som var vanlige på den politiske høyresiden før krigen, men i tillegg betonte NSK rasistiske og antidemokratiske synspunkter. De mente at demokratiet hadde ikke skaffet kvinner deres rettmessige plass, og det var gjennom Vidkun Quisling og Nasjonal Samling de skulle få den innflytelsen de hadde krav på.

Nasjonalismen lå til grunn for tenkingen og også moderskapet ble knyttet til det nasjonale. Målsetningen var tanken om en sunn, stadig økende befolkning, og i denne måtte uønskede elementer lukes ut i et program for rasehygiene, hvor staten kunne ta i bruk tvungen sterilisering, forbud mot innvandring av «skadelige fremmedelementer», og tiltak mot «degenerasjon ved raseblanding».

NSK sto på den nasjonalkristne politiske linjen til Quisling i NS, og var motstandere av den germanske fløyen innen partiet. De ønsket ikke et storgermansk rike, som den den germanske venstreopposisjonen sto for, som Jonas Lie, Sverre Riisnæs, Germanske SS Norge og kretsen rundt tidsskiftet Ragnarok. For den nasjonalkristne fløyen skulle ikke Tyskland være en førerstat, men mer en ledende stat i en konføderasjon.

Oppgaver

Etter at Josef Terboven 25. september 1940 hadde forbudt alle politiske partier i Norge utenom NS, var NSK den eneste tillatte partipolitiske kvinneorganisasjonen i landet. Den 18. juni 1941 ble også upolitiske organisasjoner forbudt, eller satt under «kommissarisk ledelse» av norske nazister. I Norske Kvinners Nasjonalråd ble lederen Sigrid Stray avsatt, og organisasjonen ble tildelt to kommissariske ledere.

I andre organisasjoner, som Sykepleierforbundet og Lærerinneforbundet, førte omorganiseringen til masseutmeldelse. NSK lyktes ikke med å få kontroll over organisasjonene, som fortsatte sin virksomhet i det skjulte.

Videre drev NSK med ulike propagandaaktiviteter og de drev framfor alt sosialt arbeid. Dette inkluderte blant annet å ta seg av frontkjempernes pårørende, arbeid for å få til en husmorvikarordning, organiserte systuer der man kunne få råd og hjelp til å sy om klær, husstellstasjoner og mor- og barn-kontrollstasjoner. De samlet også inn omkring to og et halvt tonn metall fra norske husholdninger til den tyske krigsinnsatsen, blant annet for å stoppe Terbovens planer om å ta kirkeklokkene til samme formål.

Innflytelse på NS

Programpost 20 da NS ble stiftet i 1933 krevet «Politisk, rettslig og yrkesmessig likestilling mellom mann og kvinne». Men NS var et svært mannsdominert parti, og kvinneorganisasjonen oppnådde ikke å få politisk innflytelse i partiet. I NS' hovedstyre var det bare to kvinner, og kvinnene var nesten ikke representert i herredsting, komiteer eller nemnder. Kvinner fikk så å si ikke tillitsverv i NS, bare i NSK. Olga Bjoner arbeidet hardt, men forgjeves for å få opprettet et husyrkedepartement.

Rettsoppgjøret

Ved rettsoppgjøret ble ledelsen i NSK på linje med de øvrige i NS' ledelse, arrestert og stilt for retten. Olga Bjoner ble i mars 1948 dømt til seks års fengsel, en erstatning på kr 15 000 (tilsvarende rundt 310 000 i 2017) og tap av sivile rettigheter i ti år. Både i saken mot Bjoner og mot propagandaleder, Jenny Hirschel Haag, ble det særlig lagt vekt på propagandavirksomheten, sæærlig den anntisemittiske agitasjonen og vervebestrebelsene til både frontkjempere og frontsøstre. I dommen mot kultur- og opplæringsleder Ragna Prag Magelsen, ble det vektlagt hennes bestrebelser med å overta andre kvinneorganisasjonene og hennes utstrakte kursvirksomhet og studiesirkler for å lære kvinnene opp i «nyordningens tanker». Kvinnehirdens leder Randi Roberg fikk den nest strengeste straffen etter Bjoner, på 3,5 års tvangsarbeid, hovedsakelig for propagandavirksomhet. NSKs fylkesledere fikk stort sett bøter.

Det er ikke noe i dommene mot kvinnene som tilsier at de fikk mildere dommer enn for mann som hadde deltatt på samme nivå og type saker.

Kilder