Frontsøstre

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Frontsøstre er den vanlige betegnelsen på kvinner som gjorde tjeneste i Tysk Røde Kors under andre verdenskrig. Den tyske betegnelsen Frontschwester var i bruk på østfronten både under første og andre verdenskrig. Omkring tusen norske kvinner gjorde tjeneste i Tysk Røde Kors mellom 1941 og 1945, og rundt 300 var i tjeneste ved krigens slutt. Eirik Veum har påvist 21 frontsøstre som omkom eller ble meldt savna under krigen; det faktiske tallet kan være noe høyere. Etter krigen ble mange av dem dømt for landssvik, fordi vervinga skjedde gjennom Waffen-SS slik at de ble regna som deltakere på tysk side.

Norsk Sykepleierforbund fikk, som andre fagforeninger, en kommissarisk ledelse bestående av NS-folk i 1941. Verving av frontsøstre ble satt i gang gjennom forbundets blad Sykepleien og andre kanaler.

Under rettsoppgjøret ble rundt 450 frontsøstre tiltalt for å ha gjort tjeneste på tysk side. Den internasjonale Røde Kors-komitéen protesterte mot dette, fordi folkeretten omfatter rett og plikt til å yte humanitær bistand til alle parter i en krig. Det å nekte personer knytta til Røde Kors å utføre sitt arbeid, eller å straffeforfølge dem for dette, kan være et brudd på krigens regler. Høyesterett kom til en annen konklusjon, nemlig at det å være i tysk tjeneste, også rett bak fronten, var et alvorlig forhold som måtte straffeforfølges.

Straffene som ble idømt var lavere enn for frontkjemperne. En del av frontsøstrene ble også tiltalt for medlemskap i Nasjonal Samling eller for andre forhold. Den strengeste straffen som ble gitt en frontsøster var på tre års tvangsarbeid, men i det tilfellet var det også andre alvorlige forhold inne i bildet. Kvinnene ble også dømt til å betale tilbake lønna de hadde fått.

Hanna Kvanmo (1926-2005), som var frontsøster, gjenga i boka Dommen rettsdokumentene fra sin egen sak, og den kan tjene som et eksempel på slike saker. Hun ble sikta for deltakelse i Tysk Røde Kors, medlemskap i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) samt at hun hadde søkt opptak i Nasjonal Samling i 1942. Hun erkjente de to første punktene, men nekta for å ha søkt opptak i NS. Retten kom til at hun hadde søkt opptak i NS, men at hun var for ung og dermed ble overført til NSUF og dermed ikke kunne straffes for begge deler. Hennes unge alder da hun gikk i tysk tjeneste - hun hadde også arbeidet for tyskerne før hun ble frontsøster, uten at dette ble et eget tiltalepunkt - ble sett som formildende. Samtidig ble det ansett som skjerpende at hun gjorde tjeneste fra 1941 helt til krigens slutt i 1945. I første rettsinstans ble hun dømt til ett års fengsel og tap av sivile rettigheter i ti år. Ved ankebehandling ble fengselsstraffen satt ned til åtte måneder, mens tap av sivile rettigheter ble stående. Saken ble anka videre til Høyesterett, som la vekt på hennes unge alder og at hun hadde vært internert av allierte styrker i Tyskland og dermed kunne anses å ha sona en del av straffen. Fengselsstraffen ble gjort betinga med prøvetid på tre år, mens rettighetstapet ble stående.

Norges Røde Kors kom med nokså milde innvendinger mot at frontsøstrene ble stilt for retten. I 2015 kom det en unnskyldning fra organisasjonen for at man ikke hadde kommet med sterkere protester, og det ble slått fast at frontsøstrenes virke var beskytta av Genèvekonvensjonene. Samtidig har andre forsvart dommene mot frontsøstrene, med henvisning til at det var en politisk handling å la seg verve, at enkelte frontsøstre gjorde tjeneste i konsentrasjonsleire og at Tysk Røde Kors i krigsårene ikke ga lik behandling til alle parter. Det ble etter unnskyldningen fra Norges Røde Kors varsla at enkelte vil søke å få sine saker behandla på nytt gjennom Gjenopptagelseskommisjonen; dersom dette skjer vil det trolig bli gjort en bredere gjennomgang av det folkerettslige grunnlaget.

Kilder