Øyvor Hansson

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Øyvor Styren Hansson født Styren (født 3. mars 1893 i Kristiania, død 17. september 1975 samme sted) er mest kjent som leder for NS Kvinneorganisasjon fra 1935 til 1941. I landsvikoppgjøret ble hun dømt både for ledervervet og for angiveri.

Slekt og familie

Hun var datter av Olav Martin Styren (f. 1846 og Inga Othilie Styren (f. 1866).

I 1915 ble hun gift med oberst Halvor Hansson (1886–1956). Paret ble separert under krigen, og ble senere skilt. Etter skilsmissa brukte hun ofte pikenavnet, men het formelt Øyvor Styren Hansson.

Liv og virke

I folketellinga 1900 finner vi familien i Majorstuveien 31 i Kristiania. Øyvor var det fjerde av fem barn i husstanden. Faren er oppført som kasserer på Christiania Glasmagasin.[1] I 1910 var det på samme adresse. Det hadde kommet til et barn til, men den eldste hadde flytta ut, så nå var Øyvor den midterste av fem i huset. Faren var i 1910 hovedkasserer på samme sted som i 1900, mens Øyvor Styren er oppført som kontordame hos Nielsen og Danielsen.[2]

Hun meldte seg inn i Nasjonal Samling allerede ved stiftelsen i mai 1933. Hennes mann hadde vært i kretsen omkring Vidkun Quisling i Nordisk Folkereisning, men han meldte seg ikke inn i NS. Øyvor Hansson beundra både Vidkun Quisling og Adolf Hitler. Hun var også enig med den tyske nasjonalsosialistiske kvinneligaen, Deutsche Freuenschaft, i at kvinners viktigste rolle var som mødre og husmødre. Men i motsetning til dem mente hun at kvinner også hadde en plass i politikken og i samfunnslivet ellers. Hun anmoda blant annet Quisling om å ta inn kvinner i hovedstyret i NS.[3]

I mai 1934 var hun med på grunnleggelsen av NS Kvinneorganisasjon, der Marie Irgens ble første leder. Da Irgens gikk av i august 1935 gikk Øyvor Hansson inn i ledervervet, og hun ble sittende inntil Olga Bjoner tok over i august 1941. Det er blant annet kjent at hun arbeida for å få oppløst Norske Kvinners Nasjonalråd, som hun mente drev skadelig påvirkning av unge kvinner.[4]

Karrieren i NS Kvinneorganisasjon tok slutt da hennes mann i 1941 havna i tysk fangenskap. Bakgrunnen var at han var en av offiserene som ikke ville avlegge ed på at de ikke skulle kjempe mot Tyskland. Dette førte til at NS ikke ville ha Øyvor Hansson i en så framtredende stilling. Hun ble allikevel ikke støtt ut i kulden. I 1942 fikk hun jobb som byråsjef i Sosialdepartementet, der en av hennes oppgaver var å kontrollere de ansattes holdninger overfor NS. Denne jobben hadde hun til frigjøringa i mai 1945.

Hun ble pågrepet i juni 1945, og ble sittende i varetekt en periode. Da rettssaken ble utsatt flere ganger ble hun sluppet ut. Først den 30. september 1949 falt dommen, som lød på tvangsarbeid i tre år og én måned, samt rettighetstap i ti år.[5] Ut over ledervervet i kvinneorganisasjon ble flere andre punkter trukket fram. Hun skulle ha forsøkt å påvirke sin mann, som under felttoget i 1940 var oberst, til å forlate kongen og regjeringa og gi opp kampen. Videre skrev hun en lang rekke propagandaartikler der hun blant annet lovpriste Hitler. Som byråsjef skrev hun en rekke rapporter som bar preg av angiveri om tjenestemenn blant annet i Rikstrygdeverket. Det var også et par konkrete tilfeller av angiveri med i tiltalen. Da saken begynte kunne aktor melde at brevet til hennes mann fra våren 1940 ikke ble tatt med i straffeutmålinga, og at ekteskapet var oppløst.[6] Hun erklærte seg ikke skyldig. I sin forklaring sa hun blant annet: «Jeg har alltid høyaktet Quisling på grunn av hans edle personlighet, og jeg vil aldri komme til å forandre mening om ham.»[7]

I 1950 ble hun sammen med flere andre sikta for ærekrenkelse i den såkalte Hilditsch-affæren. Hun hadde den 30. september 1949 hatt en artikkel i bladet 8. Mai, der hun kom med påstander om mishandling av landssvikarresterte. Dette inngikk i en større kampanje mot blant annet leder for landvikavdelinga i Oslo Lars Anton L'Abée-Lund. Bladet 8. Mai ble utgitt av Forbundet for Sosial Oppreisning, en organisasjon for tidligere NS-medlemmer, og er mer kjent under navnet det hadde fra 1952, Folk og Land. Øyvor Hansson satt i arbeidsutvalget i Forbundet for Sosial Oppreisning. Det ble foretatt en grundig granskning av saken omkring arrestasjonen av Dietrich Hilditsch, uten at man kunne finne spor etter den mishandling Hansson og andre påsto hadde funnet sted. I 1952 ble hun dømt til 30 dagers betinga fengsel. Blant de andre som ble dømt var Alexander Lange, senere redaktør i Folk og Land, som fikk 90 dagers betinga fengsel. Hansson og Lange valgte begge å ikke anke saken.

I 1962 tapte hun en erstatningssak mot staten. Det var slutten på en langvarig sak, som hun fremma i 1954 med krav om erstatning på inntil kr 100 000 for sykdom og invaliditet hun angivelig var påført under fengselsoppholdet på Bredtveit og Åkebergveien etter krigen. Oslo byrett frifant staten i første omgang,[8] og Eidsivating lagmannsrett kom til samme konklusjon da den sivile ankesaken ble behandla der.[9]

Referanser

  1. ↑ Øyvor Styren i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  2. ↑ Øyvor Styren i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
  3. ↑ Figuereido 1994: 36.
  4. ↑ Norske kvinners nasjonalråd 1904-1954: 74.
  5. ↑ «Øvor Hansson fikk tre år» i Arbeiderbladet 1949-10-01. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ «Øyvor Hansson for byretten» i Norges Handels og Sjøfartstidende 1949-09-28. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  7. ↑ «Landsleder for NS' kvinneorganisasjon for retten» i Nationen 1949-09-27. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  8. ↑ «Ingen erstatning til Øyvor Hansson» i Morgenbladet 1954-03-06. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  9. ↑ «Ingen erstatning til landsforræder» i Dalane Tidende 1962-12-10. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Øyvor_Hansson&oldid=2545188»