Frontkjemper

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Frontkjempere)
Hopp til: navigasjon, søk
Soldater fra Den norske legion på Østfronten, september 1941.
Foto: Bang
Frontkjemperkontoret lå i Skovsgaarden i Stortingsgata 12 i Oslo og disponerte hele bygningen.
Foto: Chris Nyborg (2013)

En frontkjemper var en nordmann som under andre verdenskrig lot seg verve til tysk krigstjeneste i Waffen-SS. Vervingen begynte i januar 1941, og de første som meldte seg med deltok i Divisjon Wiking under angrepet på Sovjetunionen samme år. Nordmenn deltok senere i kamper ved Leningrad, i Finland, på Narva-fronten, i Polen under tilbaketrekkingen, i Kroatia og til sist deltok omkring 150 nordmenn under de siste kampene i Berlin i mai 1945.

Det var i løpet av krigen ca. 15 500 nordmenn som ønsket å verve seg. Omkring 6000 av disse oppfylte kravene, og av disse ble noe i overkant av 5000 frontkjempere. Mellom 700 og 900 falt i løpet av krigen. 308 frontkjempere er fortsatt formelt sett regnet som savnet.

Vervingen var i først fremstilt som deltagelse i bistand til Finland i landets kamp mot Sovjetunionen. Finland hadde fått dårlige betingelser i våpenhvileavtalen etter Vinterkrigen, og mange hadde sympati for Finlands sak. Kampen mot den sovjetiske bolsjevismen var også en viktig faktor for mange av de som meldte seg. I begynnelsen skulle de settes opp som en norsk hæravdeling, Den norske legion, under norsk flagg og kommmando. Dette løftet gikk tyskerne tilbake på, og nordmennene ble fordelt i andre avdelinger i Waffen-SS og satt under tysk kommando. Mange av frontkjemperne vendte seg på grunn av denne mot Vidkun Quisling, som de mente hadde sviktet dem.

Nordmannen som oppnådde høyest grad i SS var de to nordmennene mottok graden SS-Obersturmbannführer, Egil Reidar Hoel og Arthur Qvist, som begge mottok graden i 1945. Graden tilsvarer oberstløytnant. Ellers fikk Jonas Lie, Frode Halle, Finn Gunnar Finson, Jørgen Bakke, Felix Hartmann, Felix Andersen, samt Arthur Qvist og Egil Reidar Hoel graden SS-Sturmbannführer tilsvarende major, under krigen.

Den høyest dekorerte frontkjemperen var Fredrik Jensen, som mottok det tyske kors i gull.

Waffen-SS' tyske rekrutteringskontor, Germanische Leitstelle in Norwegen, lå i Drammensveien i Oslo. Som en konkurrent til dette tyske kontoret, opprettet de norske NS-myndighetene med Vidkun Quisling og Rolf Jørgen Fuglesang i spissen, Frontkjemperkontoret i mai 1942 i Stortingsgata 12. Dette drev blant annet med verving av frivillige, men også sosiale støttetiltak overfor kommende og tidligere frontkjempere, samt deres pårørende, som overgangsstøtte, arbeidsformidling, drifting av soldathjemmene. Frontkjemperkontoret ga i 1945 ut boka De falt for Norge, med navn og data om falne frontkjempere, og bilde av de fleste av dem.

Rettsoppgjøret

Mange av de som overlevde krigen måtte først gjennom en periode som krigsfanger. Blant de som havnet i sovjetisk fangenskap var det mange som omkom, og de siste kom ikke hjem før midten av 1950-årene.

Under landsvikoppgjøret ble 4816 personer dømt for fronttjeneste. Reaksjonene var inndragning av borgerlige rettigheter, fengsel eller straffarbeid. En del av frontkjemperne har senere forsøkt å få gjenopptatt sakene, fordi de mente seg urettferdig behandlet blant annet ved at lover ble gitt tilbakevirkende kraft. En av de fremste talsmennene i denne prosessen har vært Bjørn Østring.

Hvorvidt norske SS-soldater deltok i massakrer på sivile på Østfronten er usikkert. Egil Ulateig har hevdet at det er slik, men det er ikke funnet beviser for det. HL-senteret driver pr. 2008 forskning på dette spørsmålet.

Se også

Litteratur