Øl
Øl er alkoholholdige drikker brygget på korn. I Norge har ølbrygging lange tradisjoner, og var i perioder påbudt på alle gårder. Det eldste norske ølet ble laget av bygg eller havre. For å gi smak tilsatte man i eldre tid bark eller annet, men fra 1100-tallet ble det vanlig å bruke humle for å gi ølet en bitter smak. I nyere tid er det vanlig å bruke malt av bygg smaksatt med humle, men det lages også øl av hvete og man finner øltyper med andre smakstilsetninger. Det finnes en rekke øltyper, med forskjellig smak, fyldighet og alkoholprosent. Den mest solgte typen i Norge er pilsner.
Rundt midten av 1800-tallet ble fortsatt en betydelig andel av det norske ølet brygget hjemme. Selv om det fortsatt er tillatt å brygge hjemme til eget konsum blir det meste øl i Norge i dag produsert av store bryggerier.
Historie
I Gulatingsloven ble det fastslått at alle gårder måtte bygge øl, og at dersom en bonde unnlot å gjøre dette tre år på rad kunne han miste sin eiendom. Denne ble da gjerne delt mellom kongen og biskopen. Det er tvilsomt om det var mange som måtte gå fra gård og grunn av denne årsak. Ølet var i middelalderen og langt inn i moderne tid den vanligste drikk ved matbordet. Man finner mange eksempler på at det er snakk om flere liter per person om dagen, men det dreier seg da gjerne om alkoholsvakt øl.
Lovgivning
Den 12. oktober 1857 ble renhetsloven vedtatt. Den bygde på den tyske Reinheitsgebot fra 1516, som fastslo at øl skulle lages av malt, humle, vann og gjær, og ingen andre ingredienser. Den ble opphevet i 1994, men de fleste norske bryggerier følger den fortsatt fordi dette er den type øl konsumentene forventer å finne. Opphevingen av loven har ført til at det også produseres noen andre typer øl.
Som andre alkoholholdige drikker er øl underlagt regler for salg og sjenking. Det er en aldersgrense på 18 år, og bare steder med salgs- eller sjenkebevilling kan omsette øl. Øl som er sterkere enn 4,75 % kan kun selges på Vinmonopolet.
Øl deles inn i fire skatteklasser, samt sterkølet som havner utafor denne inndelinga.
- Skatteklasse A: Mindre enn 0,7 volumprosent. Alkoholfritt øl.
- Skatteklasse B: Mellom 0,7 og 2,75 volumprosent. Lettøl.
- Skatteklasse C: Mellom 2,75 og 3,75 volumprosent. Brygges i liten grad i Norge, men noe importert øl kan være i denne klassen.
- Skatteklasse D: Mellom 3,75 og 4,75 volumprosent. Vanlig styrke for norskbrygga øl. 90 % av forbruket er i denne klassen.
- Sterkøl: Over 4,8 volumprosent. Selges kun på Vinmonopolet.
Øltyper
Lettøl
Lettøl er alkoholsvakt, det vil si mellom 0,7 og 2,75 volumprosent alkohol, skatteklasse B. Med en så lav alkoholprosent vil lettølet bare gi en mild beruselse. En person på 70 kg med normalt forbrenning vil måtte drikke omkring 2,5 liter lettøl i løpet av 30 minutter for å komme opp i 0,5 promille, det vil si den gamle promillegrensa. Tidligere kunne man dermed nokså trygt drikke lettøl når man skulle kjøre bil uten å risikere å bli tatt for promillekjøring. Med dagens promillegrense vil lettøl fort være nok til at man kommer over grensa.
Landsøl eller lagerøl hadde lettølstyrke på mellom 2 og 2,5 volumprosent, og ble forhandla fra 1913 til 1972. Under okkupasjonen 1940–1945 ble bare denne typen øl produsert for salg til den norske befolkninga. Landsølet ble etterhvert upopulært, og man begynte å se etter alternativer.
I 1972 ble landsølet erstatta av Brigg, og samtidig kom det alkoholfrie ølet Zero på markedet for første gang. Brigg ble lagd av alle medlemmer av Bryggeriforeningen etter samme oppskrift. Det holdt samme alkoholprosent som landsølet, men hadde en noe fyldigere smak.
I 1985 lanserte Ringnes bryggeri et eget lettøl, og dermed ble Brigg raskt historie. De andre begynte også å produsere egne lettøl, og slik er tilstanden forsatt. Det finnes nå også lettøl hvor kaloriinnholdet er redusert ut over det som følger av lavere alkoholprosent.
Lager
Lager var i Norge på 1800-tallet en betegnelse på bayersk øl. Da pilsnertypen kom mot slutten av 1800-tallet, begynte man å forbeholde navnene bayersk øl og lager for mørkt, undergjæra øl, brygga på mørkere malt enn pilsnerølet. I engelsktalende land brukes lager om et hvilket som helst undergjæra øl, og påvirkning fra engelsk ølkultur har ført til at enkelte øltyper nå selges under dette navnet også i Norge. Lager ligger normalt opp mot 4,75 volumprosent (skatteklasse D), som er øvre grense for salg i dagligvarebutikk.
To spesielle typer lager er export og bokkøl, som er mørke øltyper med høyere alkoholprosent. De skal ha minst 4,8 volumprosent alkohol, og ligger gjerne på 6 til 7 volumprosent. Slikt sterkøl selges kun på Vinmonopolet.
Lagerøl var et varemerkenavn for et alkoholsvakt, norsk øl; se under lettøl lenger opp i artikkelen.
Pilsner
Pilsner eller bare pils ble utvikla i Pilsen i Böhmen mot slutten av 1800-tallet, og har blitt den vanligste øltypen i Norge. Det er et undergjæra øl av bayersk type, men det brukes lysere malt enn i det tradisjonelle bayerske ølet, noe som gir et lysere brygg. Det kan være store variasjoner mellom de enkelte merkene. Den typen pilsner som de fleste norske bryggerier lager er en moderne versjon, ofte referert til som «carlsberg-pils-stilen» etter det danske Carlsberg bryggeri. En ekte eller original pilsner har en dypere farge og større fylde enn den moderne typen. Original pilsner lages både av større bryggerier som et spesialøl og av mikrobryggerier. I likhet med lager ligger pilsner normalt opp mot 4,75 volumprosent alkohol (skatteklasse D), og kan selges i dagligvareforretninger.
Stout / porter
Stout eller porter er brygga på brent malt, og får derfor en svært mørk farge, nesten svart. Det er mer bittert enn pilsnerøl, men har også stor fylde i smaken. Stout og porter som selges i Norge ligger normalt i skatteklasse D, opp mot 4,75 volumprosent alkohol. Det finnes også sterkere sorter som selges på Vinmonopolet.
Noen norske bryggerier lager stout eller porter. Man finner det særlig hos mikrobryggerier. Det selges også en del importert øl av denne typen, med irske Guinness som det mest kjente merket.
Juleøl
Juleøl brygges spesielt til juletida, og er gjerne noe mørkere og fyldigere enn pilserølet. Tradisjonelt har juleølet vært sterkøl, det vil si mer enn 4,8 volumprosent alkohol. Etter at salget av sterkøl ble flytta til Vinmonopolet har andelen juleøl med normalstyrke (skatteklasse D, inntil 4,75 volumprosent) økt kraftig.
Det finnes også spesielle juleøltyper, fra mikrobryggerier eller importert, som er smaksatt med ulike krydder.
Alkoholfritt øl
Det finnes øltyper som har så lite alkohol at de forhandles under betegnelsen alkoholfritt, skatteklasse A. Øvre grense for å kunne kalle brygget alkoholfritt er 0,7 volumprosent alkohol. For øl med under 1,2 volumprosent alkohol er det ikke nødvendig å opplyse om alkoholprosenten. Slikt øl lages ved at gjæringsprosessen stoppes før det blir utvikla alkohol i nevneverdige mengder. Enkelte typer, som vørterøl, er helt alkoholfrie fordi de ikke har hatt noen gjæringsprosess i det hele tatt. Alkoholmengdene i alkoholfritt øl skal være så små at den som drikker det ikke vil kunne bli berusa.
Det første alkoholfrie ølet av pilsnertype i Norge var Zero, som kom på markedet i 1972.
IPA
IPA, eller Indian Pale Ale, er øl med et sterkt innslag av humle og dermed en markant bitterhet. Opprinnelsen til øltypen var et engelsk øl med mer bitterhet enn vanlig, som ble laget på høsten. Dette ble eksportert til det britiskkontrollerte India, og man så at modninga i løpet av den omkring fire måneder lange reisa dit tilsvarte en modning over flere år på fat i England. Dette skjedde omkring 1750, og det tok lang tid før man begynte å selge ølet i Europa. I 1827 ble noen fat fra et forlist skip servert i Liverpool, og kundene likte det godt. Dermed begynte man å produsere IPA for hjemmemarkedet, og ved å bruke sulfatholdig vann som fantes en del steder i England kunne man gjenskape det uten den lange sjøreisa. Under første verdenskrig ble øltypen mindre vanlig, fordi den gjerne ble laget som et sterkøl som krever mye malt. IPA hadde omtrent forsvunnet før andre verdenskrig. Først i 1980-åra ble det vekket til live igjen, da den første bølgen med mikrobryggerier begynte. IPA har siden blitt svært populært, og de fleste mikrobryggerier og større bryggerier produserer minst en type IPA.
Man finner også undervarianter, som NEIPA (New England IPA). I tillegg er det mange ølvarianter som er laget som IPA med et innslag av frukt, særlig sitrus og mango.
Andre typer
En rekke andre typer øl er også i handelen. Man finner øl brygga på ris, som etter den tradisjonelle definisjonen ikke egentlig er et øl, men som er såpass likt at det er naturlig at det selges som øl. Man finner også øltyper som pale ale, weissbier med flere, som har lange tradisjoner i andre land, men som er nokså nye for Norges del. Slike øltyper har blitt mer populære i senere år, antagelig mye fordi nordmenn reiser mer enn før og dermed blir kjent med andre øltyper.