Forside:Gudbrandsdalen

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 29. apr. 2010 kl. 23:01 av Dena Utne (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Østfold • Akershus • Oslo • Hedmark • Oppland • Buskerud • Vestfold • Telemark
Hadeland • Land • Gjøvik og Toten • Gudbrandsdalen • Valdres
LesjaDovreSkjåkLomVågåSelNord-FronSør-FronRingebuØyerLillehammerGausdal

Om Gudbrandsdalen
Johannes Flintoe: «I Guldbrandsdalen». Påskrift nedst: “Blanke Knapper. NB smalere fine, grønne Kanter paa Knaphuller &c”. Bildet er truleg frå andre halvdel av 1820-åra, men kan kanskje vera frå så seint som 1830.
Gudbrandsdalen er et dalføre og distrikt i Innlandet fylke (før 1. januar 2020 i Oppland). Hoveddalføret strekker seg langs Gudbrandsdalslågen, fra Lesjaskogvatnet på 612 moh. til Mjøsa på 124 moh., en strekning på ca. 200 km. De viktigste sidedalene er Ottadalen, Sjoa-dalføret (Heidalen), Vinstra-dalføret (Kvikne og Skåbu) og Gausdal.

Distriktet omfatter tolv kommuner: Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Pr. 1. januar 2007 var det 69 602 innbyggere i Gudbrandsdalen, fordelt på 15 342 km². I nord er Otta regionsenter, mens Lillehammer er senter i sør.Som distriktsbetegnelse er Gudbrandsdal først og fremst knyttet til fogderiet med samme navn. Embetsdistriktet tilsvarte de tolv kommunene som er nevnt ovenfor. Fram til 1862 hørte også Sollia i Hedmark til Gudbrandsdal fogderi. Fogderiet ble fra 1861 delt i Nordre- og Søndre Gudbrandsdalen fogderier med skille mellom Nord-Fron og Sør-Fron. Fogderiembetene i Gudbrandsdalen ble avskaffet i 1909. Fra samme år ble Gudbrandsdal politimesterembete opprettet, og Gudbrandsdalen var et eget politidistrikt fram til 1. januar 2016, da det inngikk i det nye Innlandet politidistrikt.   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Stamstadgardane (Sygard og Nordgard) i Lom ca. 1880-1890. Tunet på Nordgard lengst borte. Der var mannen til Rønnaug fødd og oppvaksen, og ekteparet budde der iallfall periodevis. Kor lenge dei levde, og kvar dei døydde, er ikkje bringa på det reine.
Foto: Axel Lindahl/Galleri NOR, Nasjonalbibliotekets biletsamling.

Rønnaug Jonsdotter Frisvoll (Andvord) (fødd i Lom 1812, død 16. mars 1900Østre Toten) var jordmor. Ho var fødd og oppvaksen på Systugu Frisvoll i Garmo sokn, der foreldra var gardbrukarar. Foreldra var Jon Pålsson Frisvoll (1781-1853) og Rønnaug Ivarsdotter frå Sygard Aukrust (1790-1869). Rønnaug var nummer to i ein syskenflokk på fem.

Rønnaug vart tilsett som jordmor i Lom i 1849. Til da hadde det vore berre ei «eksaminert» jordmor i heile det store Lom prestegjeld og herad (nåverande Lom og Skjåk kommunar). Det var Magnhild Sperstad, som budde i Skjåk. Rønnaug skulle ha 20 spesidalar årleg i jordmorstillinga.

Rønnaug Frisvoll gifta seg i godt vaksen alder i 1859. Brudgommen var 18 år yngre. Det var Tosten Pålsson Andvord (fødd 1830), son av lensmann i Lom Pål Tostensson Andvord (1795-1863) og kona Torø Sevaldsdotter frå garden Kjæstad, som også ligg i Lom (1806-1896). Pål og Torø Andvord åtte og dreiv garden Nordgard Stamstad, der Tosten hadde vakse opp. Han var odelsgut, og hadde overteke farsgarden i 1850, men dreiv han berre eit års tid da han selde den att. I åra 1859-1863 var Nordgard Stamstad ått og driven av yngste bror til Tosten, Richard Andvord, som rett etter dette vart handelsborgar i Christiania og grunnla det kjende papirfirmaet med hans namn.   Les mer …

Minneutstilling om Engen på Oppland fylkesbibliotek, Gjøvik. Vi ser nokre av bøkene han skreiv.
Foto: Trond Nygård (2014)
Arnfinn Engen (fødd 12. november 1944Dombås i Dovre, død 14. juni 2014Lillehammer) var ein framståande lokalhistorikar med store kunnskapar om Gudbrandsdalen. Engen var den fyrste fylkeskonservatoren i Oppland, og i 2013 vart han heidra med Kongens fortenestmedalje i sølv.Arnfinn Engen tok eksamen ved Gudbrandsdal Gymnas i 1965 og studerte sosiologi og nordisk før han tok historie hovudfag ved Universitetet i Oslo i 1973 med hovudfagsoppgåva Oppbrot og omlegging. Utvandring og økonomisk utvikling i Dovre på 1800 -talet. Deretter var han amanuensis i historie ved Nordland distriktshøgskole, Bodø 1974-77, NAVF-stipendiat 1977-80, fylkeskonservator i Oppland 1981-97 (konstituert fylkeskultursjef 1993-94) og rådgjevar i kulturminnevern for NORAD til 2000. Seinare kombinerte han forfattarskap, prosjektarbeid for Oppland fylkeskommune og konsulentarbeid innan feltet.   Les mer …

Tea Kummen 1954. Utsnitt av familiebilete.
Foto: Ukjent

Tea Kummen (fødd i Skjåk 17. august 1893, død same stad 30. januar 1979) var lærar og barnebokforfattar. På ein nokså markant måte braut ho med kjønns- og alderskonvensjonar i si samtid, mellom anna ved at ho tok snikkarutdanning da ho var 60 år gammal. Ho gjekk sterkt inn for målsaka, og var ein betydningsfull aktør i språkskiftet til nynorsk i Skjåk.Fagutdanninga fekk Kummen ved lærarskulen på Hamar og med eit års vidareutdanning på Noregs lærarhøgskule. Fyrste lærarstillinga si hadde ho i Fåberg i 1915. Deretter var ho tilsett ved Marlo skule i Skjåk frå 1916 til 1944. Ho underviste mest i småskulen på 3. og 4. klassetrinn.

Den fyrste barneboka, Villvuru, kom ut i 1931.   Les mer …

«Hov engeland» (Dagsgardsøygards- og Åbusgardane) i Skjåk, fotografert frå Plasskvea (frå nord mot søraust) i november 2010. Nordberg kyrkje litt til høgre for midten av biletet.
Foto: H.P.Hosar

Dagsgardsøygarden (gnr. 93) er ein matrikkelgard i Skjåk, i grenda Øygardane i Nordberg sokn. I matrikkelen heiter garden Hov engeland. Det namnet dukkar opp i kjeldene på 1600-talet, og kan vere ein indikasjon på at staden har ei busetjingshistorie som går attende til førkristen tid. «Dagsgardsøygarden» er eit mykje nyare namn, truleg teke i bruk rundt 1800. Det namnet vitnar likevel om tilhøve som går attende til øydetida etter Svartedauden 1350. Det var øydegarden som vart nytta av Dagsgard.

I aust grensar matrikkelgarden mot Hovkvea, som er skilt ut frå Uppigard Skjåk, og mot ein skogteig som framleis tilhøyrer den garden på Skjåkstronda. I vest går grensa mot gnr. 94 Nyhus (Plassen i lokal daglegtale) og gnr 95 Stubbesletten (Søre Bysjet) og mot Skjåk Almenning eller bruk som er skilde ut frå ålmenninga. I sør grensar Dagsgardsøygarden mot snaufjellet og i nord mot storelva Otta.   Les mer …

Nils Grotnes ca. 1950.
Foto: Ukjent
Nils Jørgen Kornelius Grotnes (fødd i Nord-Rana 25. februar 1890, død 5. april 1961) var lærar og skulestyrar. Mest er han kjend som styrar for framhaldsskulen i Sel i Gudbrandsdalen i fleire tiår, og for å ha grunnlagt og styrt realskulen i bygda. Han var elles aktiv i offentleg styre og stell og i organisasjonslivet, ikkje minst kva gjeld ideelt ungdomsarbeid. I ei studentjubileumsbok karakteriserer han si eiga livsorientering i Christopher Bruuns ånd: «Kristeleg nasjonal (norskdom og kristendom)». Han var blant pådrivarane for å få inn nynorsk som skulemål i Gudbrandsdalen i 1930-åra. Politisk orienterte han seg mot Arbeidarpartiet. Han var aktiv i den sivile motstanden mot okkupasjonsregimet 1940-1945.   Les mer …

Johannes Skar, som dreiv den fyrste friskulen i Gausdal.
Foto: 1864 (Frå Maal og Minne 1914)
Friskulane i Gausdal var private barneskular drivne i folkehøgskulens ånd, jf. utdjupande artikkel om friskulane. Det var tre slike i Gausdal. Den fyrste var driven av Johannes Skar i dei to skuleåra 1871-1873. Den andre var Olav Åsmundstad sin skule som heldt på frå 1873 til 1891 med eit par avbrot. Det var direkte kontinuitet mellom Skars og Åsmundstads skular. Til desse kom den friskulen som Ivar Blekastad dreiv i tjueårsbolken 1875-1895. Alle dei tre lærararane hadde gått på folkehøgskulen til Christopher Bruun i Sel, og friskulane vart drivne etter prinsipp sterkt påverka av grundtvigianismen og Bruuns idear. Det var dessutan eit tett hopehav mellom dei tre friskulelærarane og Bruuns folkehøgskule i same bygda.   Les mer …
 


 
Kategoriar for Gudbrandsdalen
 
Andre artiklar