Herman Wedel Major

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Herman Wedel Major
Gaustad sykehus, den gang kalt Gaustad Sindssygeasyl, i 1890-åra.

Herman Wedel Major (23. februar 1814 i Oddernes ved Kristiansand, død 26. september 1854 i Atlanterhavet utenfor Cape Race, Newfoundland), var en norsk lege, utdannet som psykiater. Herman Wedel Major regnes som den norske psykiatriens «far», og stod blant annet bak den norske sinnssykelov av 1848 og til Norges første psykiatriske sykehus, Gaustad sykehus.


Familie

Han var sønn av godseier og garverieier Robert Gonsalvo Major (1766–1839), opprinnelig fra Belfast og Benedicte Sophie Weidemann (1783–1859). Majors far måtte som presbyterianer og medlem av organisasjonen United Irishmen (forløperen til dagens IRA) rømme fra Belfast etter opprøret 1798. Han etablerte seg i Norge, hvor han etterhvert ble formuende, giftet seg og fikk tilsammen ni barn, hvor Herman Wedel Major var nummer syv. Han ble oppkalt etter farens venn, Eidsvollsmannen lensgrev Herman Wedel Jarlsberg.

Herman Wedel Major ble 15. mai 1850 gift med Ida Cathrine Grüning (30. april 1821–26. september 1854), datter av generalkonsul Andreas Grüning (1785–1842) og Anne Johanne Eleonore Turretin (1790–1872). Han var søstersønn av Lauritz Weidemann (1775–1856), svoger til Heinrich Ernst Schirmer (1814–1887) - som var far til arkitekt og landets første riksantikvar Herman Major Schirmer (1845-1913) og arkitekt Adolf Schirmer (1850-1930) - og farfars farbror til geolog og forskningsadministrator Robert Major (1914–2005).

Virke

Herman Wedel Major var ferdig utdannet lege i 1842. Han var først forlovet med sin kusine Fanny, som imidlertid utviklet sinnssykdom med heftige raserianfall og stor ødeleggelsestrang. På grunn av de dårlig forholdene for sinnslidende i Norge, ble Fanny innlagt på sykehus i Slesvig. Forlovelsen med Fanny ble senere hevet da hun ikke ble frisk. Møtet med professor Peter Willers Jessen, og sykehusvirksomheten der gjorde at Major ønsket å spesialisere seg i psykiatri. Han fikk imidlertid ingen studiestøtte til dette i Norge, og reiste da for egen regning i årene 1843 til 1845 til utlandet, blant annet til anstalten i Slesvig, senere til Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Belgia for å studere forholdene for de sinnslidende der, fra 1844 med reisestipend fra Stortinget.

Major krevde menneskerettigheter også for de sinnssyke som det den gang praktisk talt ikke ble gjort noe for, og var den første fagutdannede sinnssykelege i Norge. Fra 1847 var Major lege ved Oslo Sindssygeindretning, hvor han ble utnevnt til bestyrer i 1851. I 1846 hadde han utført en stor undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår i Norge (Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846). Her viste han at forholdene var forferdelige i de «dollhus» og «dårekister» som var anlagt for forvaring og innesperring av psykisk lidende. Det gav grunnlaget for at han klarte å få innført en lov om «Sindsyges pleie og behandling» av 17.august 1848, slik at omsorgen nå ble en oppgave for helsevesenet, adskilt fra både fattigforsorgen og fengselsvesenet. Han mottok dessuten et årlig stipend for å fortsette sitt arbeid.

Gaustad sykehus i desember 2014.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)
Direktørboligen på Gaustad hvor Major bodde fra 1853.

I 1844 forslo Major for Indredepartementet at det ble bygget et sinnssykehus i Norge. Hans forslag var utarbeidet i samarbeid med Jessen, og inneholdt detaljerte tegninger, utført av svogeren H. E. Schirmer, og og han foreslo at det første statsasyl burde ha 150–200 pasientplasser, og at det skulle ligge i Akershus stift og skulle ha universitetet i nærheten og med differensierte behandlingsmuligheter. I stedet for Holsts panoptiske anstalt tenkte Major seg et anlegg skapt for behandling, ikke for straff. Med dette avskrev han også Holsts foretrukne bygningstype, nemlig stråleformen og overvåkningsprinsippet den innebar. Man trodde lenge, skrev Major, «at kunne opnaae alle Fordele med den panoptiske eller dioptiske Bygnings-Maade, ved hjelp af hvilken Opsynspersonalet med lethed kan oversee det Hele fra et fælles Middelpunkt. Men i deslige panoptiske Bygninger oversaae man ofte kun en grændseløs Forvirring».

I 1845 bevilget Stortinget (med én stemmes overvekt) 5000 spesidaler til innkjøp av tomt til det påtenkte statsasyl. Vestre Gaustad gård utenfor Christiania ble i 1847 avgitt til sykehustomt, og vedtak om bygging ble fattet formelt i 1850, med ferdigstillelse i 1855.

Det ferdige sykehuset fulgte i hovedsak Majors forslag fra 1844, med noen omarbeidelser og utvidelser. Major fulgte byggearbeidene, var medlem av bestyrelsen og tilsynet for oppførelsen av Gaustad asyl fra 1849 og bodde fra 1853 i sykehusets direktørbolig.

Major ble ansett som et naturlig valg som første direktør ved Gaustad sykehus, men han meldte i 1854 at han ikke aktet å søke direktørstillingen. Dette skyldes at de siste årenes påkjennelser gjorde at hans helse var svekket til at han kunne påta seg denne stillingen. Han kjempet, uten å lyktes, for å få ivaretakelsen av de psykisk syke ut fra fattigvesenet, og også byggeprosjektet på Gaustad møtte mye motstand, og han ble tvunget til å redusere sitt opprinnelige forslag. Han var derfor skuffet over de resultater som var oppnådd og tok motstanden personlig.

Død

Major oppholdt seg i USA i april til juni 1854 for å orientere seg om sine muligheter der. Høsten 1854 reiste familien Major fra Norge med båt til Liverpool, hvor de gikk ombord i hjulbåten «Arctic». Denne kolliderte imidlertid i tett tåke med det franske dampskipet «Vesta» 26. september. Bare 14 av 260 passasjerer ble reddet, og hele familien Major omkom.

Ettermæle

Hans samtid anerkjente Majors humane innstilling var erkjent i hans samtid. Senere generasjoner har etter hvert også anerkjent hans store betydning for norsk psykiatri. På tross av at han bare ble 40 år, vil hans livsverk for alltid ha en plass i norsk medisins og norsk psykiatris historie.

Kilder