Katfos Fabrikker

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Postkort som viser Katfos. Originalen tilhører Otto Fotland.
Foto: Ukjent

Katfos Fabrikker var en papir- og cellulosefabrikk som lå ved Kattfoss i Drammenselva ved Geithus i Modum kommune. Bedriften ble etablert i 1898 som Katfos Cellulosefabrik og var den siste treforedlingsbedriften som ble etablert på Modum. Selskapet skulle produsere sulfittcellulose og dannes med en kapital på 600 000. Ved aksjeinnbydelsen var dette forhøyd til 700 000, men det skulle vise seg at behovet for anleggs- og driftskapital var om lag dobbelt så høyt. Fortjenestemulighetene innen tremasse ble ansett for uttømt i midten av 1890-årene og man mente at mulighetene nå lå i cellulose og papir. Celluloseteknologien var fortsatt ung. Bare en liten del av vannfallet ble tenkt unyttet og bedriften hadde derfor muligheten til å gå over til elektrisk-kjemisk fremgangsmåte i stedet for å fyre med kull. Produksjonen ble beregnet til 5 000 tonn cellulose. Bedriften ble solgt til Follum Fabrikker i 1970, og papirproduksjonen ble avviklet i 1983.

Katfos Cellulosefabrik

Initiativtaker var ingeniør August Wahlstrøm. Han var bestyrer på Hønefoss Brug. Det ble holdt et konstituerende møte 23. mai 1898 og Wahstrøm ble medlem av direksjonen. Han var en mann med sterkt temperament som satte sitt preg på direksjonens arbeid. Samarbeidet med den første bestyreren var ikke særlig bra, og bestyreren beklaget seg ovenfor direksjonen at Wahlstrøm tok avgjørelser over hans hode. Wahlstrøm mente derimot at bestyreren skjøttet sin stilling dårlig og resultatet var at det ble ansatt en ny fabrikkbestyrer. Wahlstrøm var heller ikke enig med denne og proklamerte at han ville ha seg fritatt for ansvar og heller ikke ville delta i noe direksjonsmøte. Etter 1901 hadde han så å si ingenting mer med Katfos å gjøre.

Det ble holdt et konstituerende møte 23. mai 1898. Man bestilte tre kokekjeler à 98 kubikkmeter fra Myrens verksted ved Akerselva. I likhet med Embretsfos og Mjøndalen Cellulose ble det produsert sulfittcellulose og benyttet et «kalkmelssystem» for syrepoduksjon.

Produksjonen kom i gang i september 1899. Fabrikken solgte cellulose til både England og Tyskland i 1900, men året etter var det stopp. Direksjonen mente at produksjonsprisene var for høye, og at bestyreren som ikke hadde klart å løse dette problemet måtte sies opp. Vanskene besto av høyt tømmerforbruk og også problemer med syreproduksjonen. Bedriften hadde også store finansielle problemer. Allerede før anlegget var ferdig var det klart at aksjekapitalen ikke ville strekke til. Anleggskostnadene og igangsettingen kostet dobbelt så mye som budsjettert, noe direksjonen mente skyltes det generelle prisnivået samt at anlegget hadde fått større kapasitet enn prosjektert. I første omgang ble kapitalbehovet løst ved å åpne kassakreditt i Drammen og Oplands Kreditbank, men da fabrikken gikk med underskudd etter bare et år ble videre drift umulig. De om lag 80 arbeiderne ble oppsagt.

Refinansiering og tømmerimport

Bedriften satte i gang en refinansiering i 1902, og banken bidro også med obligasjonslån på 500 000 kroner og en kassakreditt på 300 000. Etter ti måneders stans kom celluloseproduksjonen i gang igjen 1. april 1903. Hele anlegget var blitt forandret og utbedret og igangsettingen forløp uten problemer. Imidlertid hadde prisene nådd et bunnivå det året, og det ble foreslått å gå delvis over til papirproduksjon. Det ble derfor bestilt en papirmaskin fra Tyskland og et anlegg for overføring av elektrisk kraft til å drive papirmaskinen. Kostnadene ved denne utvidelsen ble finansiert av en aksjeutvidelse. 25. juni 1904 ble produksjonen av «greaseproof» papir startet i beskjedent omfang. I 1906 ble overskuddet på 168 000 kroner. Åtti prosent av overskuddet kom fra celluloseproduksjonen. I 1908 var det slutt på oppsvinget med cellulose og i 1909 gikk igjen bedriften med tap.

Samtidig som celluloseprisen sank, økte prisene på tømmer og i 1909 var tømmerprisen høyere enn noen gang siden 1873. Medlemmer av Celluloseforeningen besluttet å gjøre fellesinnkjøp av kubb fra Russland, og Katfos skrev seg på med 6 000 kubikkmeter. Forsøket var vellykket og det ble besluttet å kjøpe russisk kubb i stor utstrekning. Den første leveransen var god, men det ble en del misnøye med senere leveranser, så i 1912 var det bare Skotselv Cellulosefabrikk som importerte russerkubb.

Fortsatte underskudd og produksjonsstans

Trenden med synkende priser og stigende produksjonskostnader fortsatte, og produksjonen lå 2 000 tonn under full kapasitet i 1910. Året etter gikk de ytterligere ned og krisen kuliminerte. Samlet underskudd for cellulosefabrikkene langs Drammensvassdraget var på over en halv million kroner. Katfos alene hadde et underskudd på 130 000 kroner og slet med en rekke problemer. Samtidig som celluloseprisen nådde et bunnivå spratt tømmerprisen oppover. På grunn av manglende bestillinger ble celluloseproduksjonen stoppet i april og den kom ikke i gang igjen før i november da bedriften mottok nye ordre.

To produksjonstekniske nyheter vant innpass i årene før første verdenskrig. Den ene var innføringen av kisovner i stedet for svovelovner. Den andre var utmurte kokere i stedet for blyforede. Førstnevnte var mer holdbare og de isolerte også bedre, slik at dampforbruket og mye av den ubehaglige lukten ble redusert. Samtidig med at man gikk over til nye kokere og en ny type ovner, ble også produksjonskapasiteteten utvidet. Samtlige av Drammensdistriktets cellulosefabrikker utvidet produksjonskapasiteten i årene rundt 1910.

Utviklingen snur

Utviklingen snudde i 1912 og prisene var igjen på vei oppover. Cellulosefabrikkene i Drammensdistriktet gikk igjen med overskudd - bortsett fra Katfos. Bedriften hadde vært sent ute med å fornye produksjonsutstyret. Først i 1909 gikk de over til utmurte kokere, og i 1913 til kisovnanlegg. De skilte seg også ut fra de andre ved ikke å øke produksjonskapasiteten i særlig grad, og var blant de minste cellulosefabrikkene i landet. Bedriften hang etter i den tekniske utviklingen og den førte en defensiv forretningspolitikk. Det var derfor også slutt på aksjonærenes tålmodighet. Direksjonen stilte sine plasser til disposisjon og både direksjonen og disponenten ble skiftet ut.

Renteutgiftene tok hele 1914-overskuddet og vel så det, men vinden hadde snudd og krigskonjunkturer og stigende etterspørsel ble selskapets redning. Med økende etterspørsel steg prisene. Selv om kostnadene også steg, gikk fabrikken med gode overskudd i krigsårene og delte ut ti prosent utbytte. Deler av overskuddet ble brukt til å forbedre selskapets finansiering og prioritert preferansekapitel ble innløst. Samtidig ble en endringsplan for fabrikken diskutert. Papirmaskinen ble forlenget med ei tredje presse, og ved overgangen til produksjon av lettblekelig cellulose ble det foretatt endringer i både vaskeri og kokeri. Vederenseriet som brant i 1918 ble gjenoppbygd og modernisert. I tillegg fikk fabrikken nytt verksted. På nyåret i 1920 så fremtiden optimistisk ut.

Treforedlingsindustrien gikk inn i 1920-årene med priser som industrien verken før eller siden skulle se maken til. Katfos hadde 300 000 i netto overskudd i 1919, men allerede utpå sommeren 1920 begynte markedet å stilne, og på høsten var det helt livløst. I desember vurderte ledelsen ved Katfos å stanse papirfabrikken. Utenlandske mottagere av masse og papir annullerte kontrakter for leveranser i 1921. Oppsvinget tidlig på året førte til høyere tømmerpriser, og på sommeren inngått kontrakter om tømmerlevering. Da tenkte ledelsen på Katfos: «Da man var bekjendt med at andre firmaer havde begynt at kjøpe tømmer, besluttede man eventuelt at sikre seg gode partier til gjældende priser». Det var viktig å sikre seg et tilstrekkelig kvantum tømmer for produksjonen i 1921.

Blåmandag

Bedriftene våknet opp til en blåmandag av de sjeldne, og verst ute var Katfos. Tapet lå på nesten tre millioner kroner. Store deler av beløpet var bundet opp i selskapets tømmerbeholdning. Under arbeidet med årsoppgjøret for 1921 fant ledelsen at tapet var så stort at driften ikke kunne fortsette før man hadde fått til en gjeldsordning. Bedriften ble refinansiert i 1922.

Katfos slet hardt med finansene i hele mellomkrigstia. I 1922 og 1923 var det oppgang, og Katfos gikk med overskudd og fremgangen fortsatte også de to neste årene. Selv om Katfoss hadde problemer med å få avsatt papir og det stadig var stans i driften, kom bedriften ut med overskudd. 1926 ble derimot innledningen på ei ny krise. For Katfos lå tapene på mellom 350 000 og 400 000 kroner og situasjonen var så alvorlig at papirfabrikken ble stanset og besluttet nedlagt. Året etter meddelte administrasjonsstyret at de med store betenkeligheter hadde gått med på fortsatt kreditt til tømmerinnkjøp. Senere samme året fikk direksjonen beskjed om at de ikke kunne regne med yterligere kreditt til tømmer, noe som førte til tømmermangel og cellulosefabrikken ble stanset i syv måneder. Underskuddene i årene 1926 til 1928 var på vel 1,2 millioner kroner. Direksjonen besluttet derfor å leie bort fabrikken.

Konsortiet som leide fabrikken drev den i to år. Begge årene drev de med underskudd. I 1931 opphørte leien, og fabrikken sto stille hele året. Noen ville kjøpe fabrikken til nedriving for å minske tømmerbehovet i vassdraget, mens andre jobbet med å danne et nytt selskap som kunne overta driften.

Katfos Fabrikker

Det nye selskapet skulle overta fabrikkanlegget mot kontant betaling av 300 000 kroner samt overtakelse av en panteobligasjon på 250 000 kroner. Driften ble gjenopptatt 1. januar 1932 under navnet A/S Katfos Fabrikker. Skogeiere tegnet seg for omtrent halvparten av aksjekapitalen, mest i form av tømmersalg.

Allerede etter et års drift var det nye selskapets økonomi anstrengt. Driftskapitalen hadde fra starten av vært for liten og et underskudd gjorde den enda mindre. Direksjonen forsøkte derfor å skaffe et større pantelån, noe som skulle vise seg vanskelig i krisetider. Etter et mislykket forsk på å skaffe et pantelån hos Rikstrygdeverket henvendte ledelsen seg til den lokale fagforeningen. De fikk i 1933 til en tidsbegrenset avtale med bedriftens arbeidere og funksjonærer som gikk ut på at 10 prosent av deres ukelønn skulle settes inn på en konto kalt «Katfos Arbeideres og Funksjonærers Innskuddskonto». Kontoen skulle være sikkerhet for selskapets driftslån. Banken gikk deretter med på å øke kassakreditten med 50 000 kroner, noe som strengt tatt ikke forbedret situasjonen i særlig grad. Diskusjonen om kassakreditten fortsatte derfor neste år.

Søker statlig garanti

Det ble tatt kontakt med Sosialdepartementet, og blant annet Modum kommune og stortingsmann, tidligere statsminister, Christopher Hornsrud engasjerte seg i saken. I februar 1935 fikk Katfos endelig innvilget en økning av kassakreditten på 150 000 kroner etter at statlig garanti var blitt gitt av Sosialdepartementet. For Katfos betydde dette at driften kunne fortsette en stund til, men problemene var langt fra løst.

Samtidig med meddelelsen om lånet fortalte disponenten om planer om ombygninger og forbedringer i fabrikken. Markedsutsiktene og sjenerende konkurranse fra svenske og finske produsenter nødvendiggjorde en hurtig modernisering. For å gjennomføre moderniseringen trengte bedriften et lån, men først sommeren 1937 ble det innvilget et lån. Dette var på 375 000 kroner, og de nødvendige bestillinger ble gjort omgående.

Bedriften gikk med et lite overskudd i 1937, men fortsatt satt bedriften med gjeld til langt oppover ørene. Aksjene ble ansett for å være verdiløse og i juli 1938 ble det holdt møte i Norges Bank for å drøfte Katfos' kritiske situasjon. Banken utelukket støtte til fortsatt drift, og Katfos matte søke akkordforhandlinger med kreditorene. Disse ble åpnet i august. De uprioriterte fordringene var på 556 468 kroner. Samtidig var bedriften i kontakt med Den Norske Industribank som var opprettet av regjeringen i 1936. For å oppnå akkord trengtes mer kapital. Derfor sendte bedriften en rekke lånesøknader til forskjellige institusjoner. Med et nødskrik ble akkordforhandlingene avsluttet i desember 1938 og akkordstyret aksepterte et forslag på 45 prosent. I januar gikk også lånesøknadene og garantiene formelt i orden. Totalt utgjorde de nye panteheftelsen 930 080 kroner, og i tillegg kunne selskapet benytte ytterligere 200 000 i driftskreditt. Det så dermed ut til at bedriften kunne komme inn i et sunnere spor, men verdenspolitiske begivenheter satte en stopper for at Katfos kunne nyte fruktene av anstrengelsene.

Etterkrigstida

Fra 1945 gikk fabrikken gjennom en gjennomgripende modernisering, både i celluloseanlegget og i papirfabrikken. I 1952 ble det installert ny papirmaskin og skjæremaskin, og papirfabrikken fikk dermed en kapasitet på 4000 tonn. Med 140 ansatte produserte bedriften 15 500 tonn cellulose og 2500 tonn papir. På 1960-tallet økte dette til over 20 000 tonn cellulose og 4000 tonn papir og mannskapsstyrken var økt til 200.

Bedriften ble solgt til Follum Fabrikker i 1970 og i 1980 ble celluloseproduksjonen nedlagt. Papirproduksjonen ble holdt i gang til 1983.

Navnet A/S Katfos Fabrikker er fortsatt i bruk.

Kilder

  • Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum. ISBN 82-992991-0-1.
  • Knut Bech Fageraas (et al.) (2006) Masse Papir. Norske papir- og massefabrikker gjennom 150 år, s. 190 - 192 – Norsk skogmuseum, Elverum. ISBN 82-90660-28-6.