Povel Juel
Povel Juel (født ca. 1673 i Trondheim, død på skafottet 8. mars 1723 i København) var gårdsbestyrer og prokurator i Harstad, byfogd i Bergen, amtmann i Lister og Mandals amt, prosjektmaker og forfatter. Juel vokste opp i Trondheim, der faren var handelsmann. Han begynte som forpakter av farens gård Nedre Harstad (Seljestad). Mannen er herostratisk berømt i nordisk historie, men hans tilknytning til Harstad er ikke så kjent fordi man den gangen han levde bare benevnte stedet med det upresise betegnelsen Nordland.
Juel var i Harstad nabo med den sju år yngre Hans Egede (f. 1686) som har gjort seg fortjent til en statue i byen. Annerledes stiller det seg med Povel Juel. Riktignok var han en særdeles dyktig mann på enkelte områder og satte spor etter seg i Nordens historie, men helst på den negative måten. Hans ettermæle er historien om den kreative prosjektmakeren og forfatteren, men også kranglefanten og den ryggesløse landssvikeren som til slutt ble dømt til døden.
Povel Juels far
Thomas Jenssøn Juel (d. omkr. 1702), Povel Juels far, var tredje generasjon nordlandsfarer og familien ble regnet som eliten i Nordland. Han slo seg opp som væreier og jordeier nordpå med egen gård på Svinvær i Rødøy. Han drev jektefart, utredning og fiske med egne leilendinger og fungerte samtidig som prokurator for andre trønderske nordlandsfarere ved å innkreve gjeld på deres vegne. Hans strategi var å sette allmuen i gjeld med pant i eiendom, husdyr og løsøre, som han inndro når gjelden ikke kunne betales. Juel var beryktet som nådeløs «torpedo» når han innkrevde gjeld fra fattige fiskerbønder og var en skrekk for dem med sin tyranniske, voldelige og grådige fremferd.
I tiden 1690-1700 var Thomas Juel innblandet i 30 av 50 rettssaker i Rødøy. De fleste saker fikk ikke konsekvenser for ham fordi han visste å sno seg rundt regelverket ved uthaling og ved å påberope seg både den ene og den annen rett. Samtidig nøt han tillit hos biskopen.
I 1688 fikk han oppgaven med å være bispens ombudsmann i Senja prosti og bygslet da gården Nedre Harstad i årene 1688-1696. Oppgaven var å innkreve bispens betydelige landskyldsinntekter i Nord-Norge. Den siste delen av denne perioden var det sønnene nils og deretter Povel Juel som ivaretok oppgavene i Harstad. Nils hadde fått teologisk utdannelse og ble i 1693 kalt til Nidarosdomen som kapellan, mens Povel kun hadde lært å regne og skrive, da faren hadde utsett ham til å ta over forretningene hans. Det er grunn til å tro at han utførte oppdraget etter samme oppskrift som faren.
Povel Juels mor var Maren Knudsdatter (d. omkr. 1698).
Hekse-beskyldninger mot Juel-familien
I 1673 ble en fattig samiskættet kvinne, Kirsten Iversdatter («Finn-Kirsten»), dømt til døden på Støren etter en omfattende rettergang der hun ble straffet for unnlatelse av kirkegang, hor og omstreiferi. Etter tortur hadde hun tilstått å ha gitt seg til djevelen og øvet trolldomskunst.
Før hun ble henrettet som heks på et bål i Trondheim i 1674, hadde hun også angitt en rekke andre personer som skulle ha drevet med de samme syndene, både fattige og rike. Deriblant Thomas Juels svigermor, enke Guri Hansdatter. Dette var nok et hardt slag for elitefamilien Juel og Thomas Juel selv, som hadde opparbeidet seg tillit hos biskopen i Trondheim og slått seg opp som storkar i Nordlandene amt (Nordland og Troms) og tjente store penger på det.
Beskyldningene mot Guri kom opp for retten i 1674 og ble i første instans ledet av underfogden i Trondheim, Jacob Jonsen, som opprinnelig var bøkker (tønnemaker). Han hadde ikke domsmyndighet, men innstilte på at Guri var delaktig i djevelkunst, basert på Finn-Kirstens vitneutsagn. Thomas Juel opptrådte på vegne av svigermoren, og det heter at han kjøpte Guri fri fra arrest ved bestikkelse eller kausjon. Men ryktene om Guri som trollkvinne ble bare forsterket og nådde utover Trondheims grenser. Saken mot Guri endte med frifinnelse for Guri, og underfogd Jonsen ble fjernet fra sin stilling. Dette var en seier for Juel, men han var likevel ikke fornøyd og anket saken til overhoffretten. Han ville ha Jonsen dømt æresløs for på den måten å fri seg fra folkesnakket om ryktene mot Guri. Han vant frem i retten og Jonsen ble dømt æreløs, og han døde kort tid etterpå. Men sladderen lot seg ikke stoppe og tullet heller på seg – også utenfor Trondheim. Thomas Juels mange fiender må ha frydet seg over at familien var innblandet i trolldom og samrøre med djevelen.
Da ryktene ble for ille for Thomas, stevnet han en kvinne i som holdt til i Flesnes (Sør-Troms) for lagtinget i Nordland for ryktespredning mot Guri. Dommen gikk i familien Juels favør og kvinnen måtte betale Juel oppreisning og saksomkostninger samt en pengesum til de fattige.
Mange fiender
Det Povel ikke hadde fått med seg av lærdom fra skolen, skulle han imidlertid på egen hånd tilegne seg – og som regel i den hensikt å skaffe seg personlige fordeler. Hans dyktighet må ha imponert Hans Egedes far, sorenskriver Povel Hansen Egede (1648-1706), som bodde på nabogården i Harstad. I tjeneste for sorenskriveren lærte Juel seg fort å håndtere juridiske prosedyrer. Med denne kunnskapen drev han for egen regning som prokurator og tjente gode penger på det. Det er også trolig at han tjente mer enn normalt på gårdsdriften, for det er hevet over tvil at han forsto seg på gårdsbruk og hadde ideer om hvordan driften kunne gjøres mest mulig lønnsom. Denne kunnskapen skulle han senere komme til å bli landskjent for. Han ble med andre ord en «holden mann» i ung alder. Men han skaffet seg fiender i hele Trondenes, noe han senere skulle få mange av gjennom sin hensynsløse opptreden.
Mistenkt for mordbrann
Etter en oppsiktsvekkende brann i 1695 der hele sorenskrivergården, Øvre Harstad brant ned, ble det påstått at det var Juel som hadde stukket gården i brann for å kvitte seg med en pike han hadde besvangret og som brant inne. Bare stabburet stod igjen. Imidlertid manglet bevisene, og det ble bare med ryktene. Historiens senere gang gir god grunn til å feste lit til at mistanken mot ham var begrunnet. Det skulle nemlig vise seg at han skydde få midler for å fremme sine egeninteresser.
Prokurator og byfogd i Bergen
Det vites ikke om det var dette som førte til at Juel-gården i Harstad ble solgt i 1696 og Juel flyttet til Bergen. Ryktet om mordbrannen hadde nok ikke nådd hit eller ble ikke trodd på. For her opptok han sin prokuratorvirksomhet og utmerket seg i den grad at han i 1709 ble ansatt som byfogd. Det skjedde etter han hadde anbefalt seg selv skriftlig til kong Fredrik IV. I brevet smører han tykt på, som han pleide – bl.a. uttalte han at han hadde «ført nogle tusinde Prosesser uden at tabe en eneste til Slutning». Nå var han ikke mange månedene i denne stillingen før byens autoriteter fikk merke hans ærgjerrighet og trang til å komme seg frem her i verden. Han forlangte rett og slett å få sete i byrådsforsamlingen, noe han ble nektet. Det skriftlige avslaget rev han i filler foran øynene på presidenten. Følgen av denne usømmelige opptreden ble at stiftsamtmannen i Bergen, Wilhelm de Tonsberg, fikk kongelig påbud om å suspendere Juel. Det hele ble imidlertid avgjort i minnelighet, og Juel fikk fortsette i stillingen.
Diverse brev til kongen
Tross sin lettsindige adferd fikk Juel kong Fredrik IV`s gunst. Dette kan ha hatt sin årsak i kongens krig mot kong Karl XII og Sverige. Den snedige Juel hadde sendt kongen flere brev med gode forslag til å øke statens inntekter. Dette var såpass interessant at kongen fikk visestattholder baron Waldemar Løvendal til å gå gjennom forslagene, hvoretter Juel ble kalt til København til konferanse. Og i januar 1711 reiste han med tjener og installerte seg som en statsmann i København. På dette tidspunkt hadde han også mottatt arv etter faren og var blitt enda rikere. I København hadde kongen nedsatt en kommisjon bestående av en professor, en assessor i høyesterett, en statsråd samt to handelsmenn for å vurdere Juels forslag. Det viste seg imidlertid at kommisjonen hadde lite til overs for forslagene og ga skriftlig uttrykk for det. Nok en gang gikk Juel av skaftet i sinne og svarte skriftlig med en instruks på hvordan d’herrer kommisjonen hadde å forholde seg til en mann som på kongens vilje og befaling var kommet til hovedstaden for å forklare og bevise sine forslag – ikke for å stå til rette overfor kommisjonen. Han møtt personlig opp i kommisjonens møte 12. mars 1711 og la frem sitt første forslag om en omlegging av fisketiendene i «Nordland» slik at kongen skulle få tredoblet sin del av inntekten. Dette stred mot en av kommisjonens medlemmers personlige interesser og ble imøtegått. Juel fremholdt så skriftlig overfor kongen at vedkommende satte sine egne interesser foran kongens. Samtidig la han frem en rapport om kongens tjenestemenn i Norge - formet som en anklage om udyktighet og korrupsjon. Han hadde også sitt å si om kommisjonens medlemmer, som han mente kun var ute etter å sikre sin egen fete månedsgasje. Han må ha følt seg trygg på sitt forhold til kongen, for han anmodet ubeskjedent om en plass i den norske regjering, som på den tiden bestod av en visestattholder og en del høyere embetsmenn. Kommisjonen ble imidlertid oppløst på grunn av en pest som tvang folk ut av byen i hopetall. Juel hadde imidlertid flere forslag til kongen som han mente ville bety store inntekter. Blant annet mente han at kongen kunne låne gull av folk i Danmark og Norge og gi 5% i rente.
Stadig nye forslag til kongen
Den innsmiskende og dyktige måten Juel formulerte sine skriv på bidro til at han tilsynelatende fikk tillit hos kongen. Men han fikk ingen posisjon som riksgeneral eller overinspektør i Norge slik han primært var ute etter. Heller ikke i «Slottsloven» fikk han ansettelse, da kongen hadde ment at det var nok uenighet der fra før om man ikke også skulle få inn den kranglevorne Povel Juel. Imidlertid ble han tilbudt stilling som «Ober-Bergamtsforvalter» i det søndenfjeldske Norge. Uten begeistring for dette reiste han til Tyskland og Ungarn, angivelig for å besøke bergverkene der for å skaffe seg rede på driftsmåtene.
24. juni 1711 tilskrev han igjen kongen i anledning tollvesenet og tilbød seg å overta dette i forpaktning, hvori tollinntektene kunne forbedres betydelig. Han ba om å få forpakte tollvesenet i 5-6 år. Halve profitten som Juel kunne vinne, skulle tilføres kongen og den andre til Juel selv.
Fra Hamburg skrev han 11. august om samme sak som det var maktpåliggende for ham å få orden på. Brevet gikk til finanskollegiet med kopi til viktige autoriteter for å fremskynde en avgjørelse. Stilingen fikk han likevel ikke, men kongen hadde ikke glemt ham, og i stedet ble han utnevnt til amtmann i Lister og Mandal amt. Men denne stillingen hadde ikke den rang Juel var ute etter og var heller ikke særlig godt betalt. I stedet for straks å overta stillingen, drev han en tid med drømmetydning og andre mystiske lidenskaper.
Utnevnt til amtmann – nye konflikter
I november 1712 var han tilbake i København og skrev et forslag til kongen om at kongen burde ilegge skatt av arv etter dødsbo. Dette hjalp heller ikke til å oppnå noen av de stillingene han traktet etter, og han overtok nå endelig som amtmann og bestyrte embetet fra gården Huseby ved Farsund, hvor storfolk tidligere hadde bodd. Nå ble Juel forpakter av gården. Amtet hørte inn under Kristiansand stiftmat, hvor etatsråd Henrik Adeler var stiftsbefalingsmann. Og rimeligvis kom Juel snart på kant med ham. En hissig brevveksling oppsto mellom dem, hvor den nye amtmannen på sin sedvanlige hensynsløse måte påpekte at Adeler tok seg til rette på områder som lå innenfor amtmannens område. I denne korrespondansen smørte Juel som vanlig tykt på og skrev at han var «af grevelige Stammer baade paa Fædrenes og Mødrenes side». Dessuten fremstilte han seg som en kongelig yndling som man gjorde det klokt i å ære og akte. Det hele endte med at han klaget Adeler inn for visestattholderen.
Juel beslagla også et engelsk skip, noe som ble anket inn for myndighetene i København med den følge at amtmannen fikk ordre om å løslate skipet. Men den gjenstridige amtmann holdt på sitt, selv om han overskred grensene for sin myndighet. Og da en rettsbetjent forsøkte å hjelpe den engelske kapteinen med å frigi skipet, sendte Juel væpnet makt. Dette ble rapportert til København, og kongen befalte at beslaget skulle oppheves og at skipet skulle få reise. Selv ikke dette hjalp. Og Juel svarte med å sette den engelske kapteinen i arrest. Dette medførte av Juel ble suspendert fra stillingen. Han ble forbannet og søkte avskjed fra stillingen, men avskjeden ble ikke innvilget. I stedet ble han kalt til København for å stå til rette for sin egenmektighet. Der ble han frikjent og suspensjonen opphevet.
Det ble rettssak angående skipsarresten, og skipperen vant, men Juel ville ikke slippe ham før han hadde betalt 300 riksdaler i kontanter til seg. Saken drøyde derfor ut i tid. Juel skrev til kongen om saken. Et følelsesladet og innsmigrende brev i beste Juel-stil. Han skrev at han som amtmann ikke hadde tatt ut lønn de siste 3,5 år, men hadde levd på egne penger. Nå fortalte han kongen at han hadde planer om et godt giftemål (med en rik dame) og at han i den anledning minte kongen om at han tidligere var forespeilet en ministertittel.
Kongen fant ikke å kunne hjelpe ham med å få sin brud ved «at forgylde hans Armod». Likevel ble Juel gift med en bergenserinne av god familie. Cæcilie Cathrine Schreuder var datter av tollforvalter Hans Schreuder og Beate Kirstine Burenæa. Vi vet ikke om hun brakte ham noen medgift av betydning, men det ble en sønn av det.
Imidlertid rotet Juel seg inn i nye konflikter med regjeringen. En av sakene gjaldt hummerfiskere som mente seg underbetalt av nederlandske oppkjøpere. Juel ga påbud om at det skulle betales fast pris pr. hummer, levende eller død, stor eller liten. Fiskekjøperne klaget dette inn for regjeringen, og Juel skrev en rapport hvor han grunnga sin handlemåte. Men regjeringen likte ikke at Juel hadde forandret en gammel vedtekt og skikk. Dessuten skaffet han seg forbitrede uvenner i regjeringen med sine mange hensynsløse skriv. Det er usikkert om det er evnen eller viljen det skortet på hos regjeringen, men Juels gasje ble ikke utbetalt. Dette ledet til et kongebrev av 25. april 1718 hvor Juel ble avsatt som amtmann fordi han hadde gått ut over sine fullmakter. Da skrev han svarbrev til kongen – i vanlig innsmigrende stil og med store ord om seg selv. Nå sier han at han har fått tilbud fra utlandet, men vil helst tjene sin «allernådigste Konge». Han erklærer seg blakk og ber på nytt om et embete. I det minste ber han om å bli sendt til Finnmarken hvor han skal føre kornsæd inn i landet og «gjøre Landet lykkeligt». Men selv om brevet var aldri så sentimentalt, hjalp det ikke. Han fikk heller ikke utbetalt sin tilgodehavende amtmannsgasje.
Suksess som poet og forfatter
I skuffelse og forbitrelse bestemt han seg for å tilby sin vitale arbeidskraft til svenskene. På denne tiden døde hans kone, og han tok sin tre å gamle sønn med og reiste til Sverige med den uttalte plan å bosette seg der og hevne seg på den danske regjering. Til tross for at han var blakk, reiste han standsmessig med tjener, noe som den gang var en motesak for storfolk i København.
Tidspunktet for reisen var imidlertid uheldig, for det ble nå sluttet fred etter en langvarig krig (Den store nordiske krigen 1710-1721). Karl XII var død (falt i krigen 11. desember 1718), og interessen for en avskjediget dansk embetsmann var minimal. Og i mai 1721 var Juel tilbake i København. Nå opptrådte han som en driftig forfatter og utga en diktsamling med tittelen «Et lyksaligt Liv». Boka ble godt mottatt av kritikerne. Deretter ga han ut en bok om landbruksteknikker «En god Bonde – hans Avl og Biæring». Opplaget ble revet bort og nytt måtte trykkes flere ganger. Boka ble også oversatt til islandsk og var fremdeles i salg nesten 100 år etter utgivelsen.
I forordet skriver Juel etter å ha påvist jordbrukets store innflytelse på landets økonomi, «så er det uimodsigelig at en liten Forbedring og Formerelse heri jo giver Landet en mærkelig Fordel hvert Aar». Han anbefaler sædarter og gjødsling og har avsnitt om kvegavl, fuglevær, treplanting samt bearbeidelse av nyland samt åkerbruk i landets kaldere strøk. I det hele tatt legger han for dagen en utrolig kjennskap til jordbruk som gjør det forståelig at boka slo an. Det kan neppe være tvil om at mye av hans kunnskap ble ervervet på grunn av gårdsdriften i Harstad.
Landsforræderi og straff
Men den ærgjerrige Juel slo seg ikke til ro med boksuksessen og ble atter besatt av prosjektmakeri og handleevne uten frykt for vanskeligheter eller konsekvenser.
Han skrev til regjeringen og tilbyr seg å «beseile» Grønland, kolonisere landet for dansk regjering og utvide fordeler ved opprettelsen av et handelsselskap til fremme for samhandelen med Danmark. (Året før hadde Hans Egede dratt dit for å kristne befolkningen). Selskapet ble etablert, og det såkalte «grønlandske Lotteri» ble opprettet. Det skulle gjøres forsøk på å befolke landet ved hjelp av forbrytere slik som i Finnmark. Men Juel var ille ansett i regjeringskontorene, noe hans tidligere opptredener nok var skyld i.
Bitterheten mot regjeringen fikk ny næring, og da Juel kom i kontakt med den svenske baron og generalmajor Gustav Wilhelm Coyet (1678-1730), fant han en meningsfelle. Generalen hadde nemlig under krigen blitt offer for danske soldater som hadde ødelagt hans gods i Skåne uten at det ble gitt noen erstatning. Coyet fikk sansen for Juels grønlandsprosjekt og la det frem for svenske myndigheter – uten å få respons. Nå fikk herrene ideen om å henvende seg til danskenes verste fiende, Peter den store av Russland (1672-1725) og den unge svenske tronpretendenten Karl Fredrik av Holstein-Gottorp (1700-1739), som nylig hadde tapt sine besittelser i Slesvig til Danmark. Dennes utsending, den svenske majoren Hörling, tok så kontakt med Juel og Coyet – dermed etablerte de en konspirasjonsgruppe som ikke bare hadde Grønland som mål. Men også Island, Færøyene og Norge inngikk i en plan om at Russland skulle okkupere disse landene, og at Karl Fredrik av Holstein skulle innsettes som konge i Norge. For å gjennomføre planen ble det også lagt frem krav om forskuddsbetaling fra russerne. I dette prosjektet ble det skrevet en god del brev, der det selvsagt var Juel som førte pennen.
Men den danske regjerings etterretning hadde de tre konspiratørene i kikkerten. Den som stod for spaningen var postkontrollør Christian Erlund. Han fikk tilgang til all korrespondanse og åpnet brev til og fra herrene, og han kunne tyde dem selv om de var chifferert.
Snart hadde Erlund avslørt komplottet, og alle tre ble arrestert. Da Juel ble konfrontert med det mest avslørende brevet med hans underskrift, nappet han brevet ut av hendene på Erlund, rev det i stykker og prøvde å spise delen med hans underskrift på. Han nøyde seg ikke med å skjelle ut Erlund, men skrev også en klage på ham der han prosederte på at han bare hadde handlet i den danske kongens interesse og forlangte å få treffe kongen under fire øyne. Under forhørene la de tiltalte skylden på hverandre. Juel tilstod ikke, men under lovnad om «Pardon» tilsto han forholdet etter de frykteligste pinlige forhør med bl.a. tommeskuer og «spanske støvler». Dommen var imidlertid klar: Dødsstraff for høyforræderi. Etter dommens forkynnelse fikk han 3,5 timer på seg til å skrive et klageskriv. Tross store smerter etter torturen, laget han et velformulert, langt forsvarsskrift innen den korte tidsfristen. Det hjalp ikke. Han skulle på skafottet hvor den ene hånd skulle hugges av og hodet deretter skilles fra kroppen. Begge kroppsdeler skulle settes på stake til skrekk og advarsel. Dommen ble fullbyrdet 8. mars 1723. I tillegg ble resten av kroppen hugget i små deler og kjørt bort.
General Coyet ble også dømt til døden, men dommen ble senere omgjort til livsvarig fengsel. Her heter det at han «Ved overdreven nydelse af stærke Drikke skal have forkortet sine Levedage». Major Hörling ble løslatt og landsforvist.
Litteratur
- Juel, Povel: En god Bonde, hans Avl og Biæring. Kongl. Mayest. privilegerede Bogtrykkerie, København 1722.
- Juel, Povel: Et lyksaligt liv. Kongl. Mayest. privilegerede Bogtrykkerie, København 1720
Kilder
- Reppen, Gunnar: «Povel Juel – sambygdingen vi helst ikke vil vedkjenne oss» i Årbok for Harstad 2010.
- Alm, Ellen: Trondheims siste heksebrenning - Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten. Museumsforlaget Trondheim 2014.
- Hutchinson, Alan: Disse tider - disse skikker: Træna, Lurøy, Rødøy, Meløy; i fellesprestegjeldets dager 1500-1800. Utgitt 1997.
- Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket, s. 210.