Tore Pryser

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Tore Pryser (født 9. januar 1945 i Oslo) er historiker. De feltene han særlig har markert seg innen er sosialhistorie, arbeiderbevegelsen, andre verdenskrig, mellomkrigstida og lokalhistorie.

Han er sønn av Rolf Bjørn Pryser (1923–1994) og Ingrid Gundersen (f. 1924). Faren hadde arbeiderklassebakgrunn fra Oslos østkant, og var sønn av Margit Viktoria Pryser og Rolf Torbjørn Pryser.

I 1975 ble han ansatt ved Høgskolen i Lillehammer, hvor han pr. 2015 er professor i samtidshistorie. Han tok hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo, mens professorkompetansen kommer fra forskningsarbeid med Oppland distriktshøgskole i 1993.

Pryser har kritisert den rådende framstillinga av Norges krigsinnsats, spesielt etter at Riksarkivet i 1998 stengte dørene for historiker Lars Borgersrud (dette ble etter kort tid omgjort). I 2008 uttalte han sammen med Harald Berntsen i Klassekampen at den norske krigshistoria er «unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende»[1]. Krigshistorien er ifølge Pryser skrevet på en måte som svartmaler den ene sida og glorifiserer den andre, uten de nødvendige nyanser. Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo blir trukket fram som et sentrum for denne historieskrivinga, som viderefører den strategorien Jens Chr. Hauge la for historieskriving etter krigen.

I 2001 omtalte og navnga han i Hitlers hemmelige agenter flere nordmenn som arbeida for tysk etterretningstjeneste, og som slapp straff etter krigen. Dette er en av de første forskningsbaserte bøkene som navnga personer i tysk tjeneste. I 2007 kom Kvinner i hemmelige tjenester, som også var banebrytende med sitt fokus på kvinner som var i aktiv tjeneste på begge sider under krigen.

I boka Mobilitet og mentalitet : glimt fra to hundreårs Norges-historie, belyst gjennom innvandreren Jørgen Fredrik Pryser og hans etterkommere fra 2004 utforsker Pryser sin egen slekt, og skriver gjennom studiet av den sosialhistorie, arbeiderhistorie, krigshistorie og lokalhistorie. Boka er et interessant eksperiment i bruken av slektshistorie for å belyse nettopp mobilitet og mentalitet i samfunnet.

Det var trolig fordi han var tidlig ute med å navngi kollaboratører at Pryser i 2014 ble spurt om å skrive et etterord til utgivelsen av Liste nr. 1, oversikten over de som skulle arresteres etter krigens slutt. Han gikk ikke med på å skrive dette, og kritiserte utgivelsen av lista. Liste nr. 1 var ei arbeidsliste for myndighetene, som inneholdt navn på en rekke uskyldige personer og som uten grundig kommentering er mer villedende enn opplysende.

Referanser

  1. Klassekampen 2008-12-31.

Kilder