Carl Schøyen (1877–1951)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Carl Schøyen.
Foto: Ukjent/Oslo Museum.

Carl Schøyen (født 6. juli 1877 i Kristiansand, død 5. mars 1951 på Jeløya) var forfatter. Han startet som lyriker, men er mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge.

Familie

Carl Schøyen var sønn av kaptein Axel Wolfgang Schøyen (1841–92) og Elise Christine Sophie Wilson (1850–1942), og ble gift i 1906 med Martha Fredrikke Thorkildson (1877–1965). De bosatte seg på Jeløya i Moss, som ble deres faste adresse resten av livet. Han var brorsønn av statsentomolog Wilhelm Maribo Schøyen (1844-1918) og fetter av zoolog Thor Hiorth Schøyen (1885-1961) og forfatter Rolf Hiorth-Schøyen (1887-1932).

Liv og virke

Carl Schøyen vokste opp i Kristiansand, der faren var kapteinvaktmester ved festningen i byen. Etter farens død i 1892 flyttet familien til Kristiania. Hans utdanning begrenset seg til middelskoleeksamen og et kort opphold på en tegneskole.

Schøyen startet sin forfattervirksomhet som lyriker. Han debuterte som 18-åring med diktsamlingen Melodier. Han ble imidlertid mest kjent som prosaforfatter med bøker fra Nord-Norge. Blant bøkene hans kan nevnes Tre stammers møte fra 1918, som omhandler samer, kvener og nordmenn, og I Sameland fra 1924, om flyttsamer i Finnmark.

Schøyen var opptatt av naturvern og gikk tidlig inn for totalfredning av ærfuglen. Etter et besøk i Øvre Pasvik rundt 1935 startet han en kampanje for en naturpark eller nasjonalpark her. Dette var en formidabel innsats som varte livet ut for Schøyen.

I det leksikalske bokverket «Norge vårt land» 1936, skrev Schøyen kapittelet om Finnmark. Han hadde møtt beboerne på de øverste bureisningsgårdene Nyrud og Noatun i Pasvik. En vandring i ødemarksskogene med Torolv Schaanning som kjentmann gjorde inntrykk. Schøyen skriver i boka om sine sterke opplevelser av den urørte urskogen, sjeldne fugler og historier om møter med bjørn. Schøyen anerkjente behovet for bureising i Pasvik, men skriver; «Allikevel bør et passende skogareal her oppe snarest legges ut til en fredet naturpark av hensyn til det vekslende dyre- og fuglelivet som ellers vil forjages fra trakten efter hvert som bosetningen rykker frem.»

Jeløya forble ekteparet Schøyens faste adresse, men de bodde også i lengre perioder på Værøy og Røst, og foretok mange og langvarige reiser i landsdelen, særlig i Lofoten og Vesterålen.

Schøyen fikk dikterlønn i 1938, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1948. I 1947 fikk han Petter Dass-medaljen (utmerkelse gitt av Nordlendingenes Forening i Oslo).

Ettermæle

Carl Schøyen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I et minneord over Carl Schøyen i Lofotposten 17. mars 1951 beskrev Nanna With ham slik (utdrag):

Carl Schøyen var et av de beskjedneste og nobleste mennesker jeg har møtt. Han skapte mesterverker, ikke av denslags som skaffer forfatteren rikelig med klingende mynt, nei, stillferdige beretninger og mennesker, natur og fugleliv for det meste fra Nord-Norges mest avsideliggende steder og egenartede forhold. Hans sjeldne evne til innlevelse og åndiggjørelse har åpnet vårt kjennskap og forståelse for verdier vi tidligere ikke hadde oppdaget. Han vandret i dagevis sammen med sin flinke hustru Martha på steder, hvor ingen mennesker bor og bare fuglene har tilhold. Hans siste store oppgave var å få fredet et område i Øvre Pasvik til vern om den nasjonale fauna, og de sjeldne fuglearter så som sangsvanen som finnes der.

Carl Schøyen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet, avduket 15. mai 1954, er reist av samtlige Nord-norske foreninger i det sørlige Norge. Det prydes av et portrettrelieff av ham og har påskriften Reist av Nord-Norske foreninger i takknemlighet.

Kilder og referanser