Amalie Skram

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Amalie Kram i 1885.
Foto: Peter Raun Fristrup

Berthe Amalie Alver Skram f. Alver (født 22. august 1846 i Bergen, død 13. mars 1905 i København) var en av de fremste forfatterne i det som kalles «det moderne gjennombrudd». Hun står sammen med Alexander Kielland og Jonas Lie som en av de som skapte en ny romanform i norsk litteratur. Hun ga ut omkring 20 verk, de fleste av dem romaner. Som hennes hovedverk regnes Hellemyrsfolket (1887–1898).

Slekt og familie

Hun var datter av butikkbetjent og kjøpmann Mons Monsen Alver (1819–1898) og stuepike Ingeborg Lovise Sivertsen (1821–1907).

Den 3. oktober 1864 ble hun gift for første gang med skipskaptein og senere mølleeier Bernt Ulrik August Müller (1837–1898), som var sønn av brigadelege Jacob Worm Schjelderup Müller og Birgitte Ulrica Augusta Stenersen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1882.

Hun gift seg så for andre gang den 3. april 1884 med forfatter og journalist sbjørn Oluf Erik Skram (1847–1923), sønn av jernbanedirektør Johan Christian Gustav Schram og Ida Johanne Hoë. Også dette ekteskapet endte i brudd, da paret ble separert i 1900.

Liv

Hun vokste opp i en søskenflokk på fem i Bergen. Foreldrene fikk i alt ni barn, men fire døde som små. De som overlevde barndommen skulle også gå tidlig bort; mora overlevde alle sine barn. Faren hadde sin bakgrunn på en liten gård i Alversund, mens mora var datter av en skomaker i Bergen. Faren drev en kjellerhandel, og klarte etter hvert å få seg et forretningslokale i Strandgaten.

I 1864 gikk noe galt for familien. Det er usikkert hva som skjedde, men det ser ut til at faren hadde noen uregelmessigheter i forretningsdrifta, og for å unngå konkurs og muligens fengsel rømte han dette året til Amerika. Til tross for vanskelig økonomi fikk brødrene hennes gått på Latinskolen i Bergen, og Amalie gikk på en godt ansett pikeskole. Det var ikke rom for noen videre utdannelse for henne.

Hennes første ekteskap ble inngått kort tid etter at faren hadde stukket av. August Müller var ni år eldre enn den attenårige Amalie, og var skipsfører da de gifta seg. Hennes bror Johan Ludvig (1848-1897) skrev i dagboka si at det var mora som pressa fram ekteskapet av økonomiske grunner. Müller var nemlig ikke bare etablert som skipsfører, han kom fra en svært velstående familie.

I årene som fulgte var hun med på flere lange sjøreiser. De dro til Mellom-Amerika og Jamaica i 1864–1865, og på jordomseiling i et par år fra 1869. De fikk også to sønner, Jakob (f. 1866) og Ludvig Müller (1868–1922). I Norge bodde de på Ask utafor Bergen. I denne tida begynte Amalie Müller å bli involvert i det radikale miljøet ved Bergens Tidende. Samtidig ble ekteskapet vanskelig. I 1877 hadde hun et sammenbrudd, og ble innlagt på Gaustad asyl. Etter å ha hatt et par opphold der flytta hun til eldstebroren Wilhelm Alver i Kragerø, og deretter til broren Ludvig i Fredrikshald. Hun bosatte seg så i Kristiania hos sin brors svigerfamilie Ferdinand Ludvig Vibe (1838-1912) og Johanne Elisabeth Nicolaysen (1845-1917), og levde her av å skrive anmeldelser av ny litteratur. Hun støtte den naturlistiske diktninga, som blant annet dansken J.P. Jacobsen og Henrik Ibsen var sentrale i. I 1882 ble ekteskapet formelt oppløst.

Hun gifta seg så på nytt i 1884, med den danske forfatteren Erik Skram. De flytta til København sammen. Året etter debuterte hun som romanforfatter med Constance Ring. Boka var allerede antatt og trykt hos Gyldendal i København da forlegger Hegel fant ut at han ville at hun skulle stryke noen avsnitt som kunne vekke anstøt. Hun nekta å etterkomme dette kravet, og det endte med at boka ble utgitt i kommisjon hos Huseby & Co. i Kristiania. Amalie Skram måtte sjøl stå for trykkekostnadene, noe som var vanskelig for en forfatter i etableringsfasen. Først ti år senere, i 1895, fikk hun utgitt Professor Hieronymus på Gyldendal.

Constance Ring innleda den første av tre hovedgrupper i hennes forfatterskap, ekteskapsromanene som kom mellom 1885 og 1892. Det kom tre til i denne gruppa: Lucie Fru Inés og Forraadt. Her er temaet det moderne kvinneliv, og Amalie Skram utforska blant annet forholdene som legger rammer for kvinners liv. At Hegel hadde et poeng med sin frykt for at de kunne vekke anstøt er forståelig; Skram brøt mange grenser i disse bøkene. Constance Ring innleda forhold til tre menn, for så opp finne ut at de alle hadde forhold på si til tjenestepiker. Lucie var erotisk erfaren, og gifta seg med enkemannen advokat Gerner som ikke klarte å leve med hennes erfaring og ville gjøre henne til ei borgerlig frue. Romanen tar for seg menns vold mot kvinner, både i psykologisk og fysisk forstand. Fru Inés ble ikke via så mye oppmerksomhet i samtida, men senere har den blitt framheva som spesielt interessant. I romanen er Inés gift med en svensk konsul i Konstantinopel. Som svar på hans utsvevende liv tar hun en yngre elsker, men skuffes og opplever at han tar sitt eget liv etter at hun bryter forholdet. Gjennom romanen brukes byen Konstantinopel ikke bare som kulisse, men for å formidle motsetningene i Inés' liv. Den siste av ekteskapsromanene, Forraadt, regnes av mange som hennes beste. I denne blir den 17 år gamle Ory (Aurora) gift med en 32 år gammel skipskaptein. Mye av handlingen er lagt ombord på et skip. Spenningene mellom de to blir stadig mer intense, og ender med at kaptein Riber kaster seg på sjøen med manualer bundet om halsen.

Den andre hovedgruppa er sagaen om Hellemyrsfolket. Dette firebindsverket er det som mest av alt ga Amalie Skram en så framtredende posisjon i norsk litteraturhistorie.Hun utforsker i bøkene det som former et menneskes liv, ved å følge ei slekt gjennom flere generasjoner. Hun går tett inn på menneskeskjebner. Etter at de første roman, Sjur Gabriel kom, ble det sagt at hun hadde «mannlig talent» - en fornærmelse i dag, men den gang var det ment som hedersord.

I 1895 kom de to romanene som utgjør siste hovedgruppe, sinnssykehusromanene Professor Hiernonimus og På Sct. Jørgen. Med disse nådde hun et stort publikum. Begge romaner handler om Elise Kant. Litteraturhistorisk kan de sees som kunstnerromaner og som et oppgjør med naturalismen. Innholdsmessig er det en kritikk av legenes maktmisbruk og autoritet. Professor Hieronymus var basert på overlege og dosent Pontoppidan, og det oppsto en voldsom debatt omkring ham etter utgivelsene.

I privatlivet delte Amalie og Erik Skram økonomisk ansvar, og nok like ofte økonomiske bekymringer. De fikk ei datter, Johanne, i 1889. Erik Skram var hennes fremste kritiker, og leste og diskuterte alt hun skrev. I lange perioder ser ekteskapet ut til å ha vært godt, ikke minst fordi det ikke var til hinder for at hun kunne leve et moderne kvinneliv. Samtidig skapte hennes periodiske sykelige sjalusi, søvnløshet og mismot problemer. I 1894 ble hun frivillig innlagt på 6. avdeling på Kommunehospitalet i København; det var erfaringene fra dette oppholdet og en tid på Sct. Hans hospital i Roskilde som førte til at hun skrev sinnssykehusromanene.

Etter sykehusoppholdene ble ekteskapet vanskeligere, og i 1899 ble paret separert. Datteren ble boende hos Amalie. I 1901 fikk hun diktergasje fra Danmark, etter å ha fått avslag flere ganger fra den norske stat.

I 1905 døde hun etter kort tids sykdom.

På hennes urne skal det ha etter hennes eget ønske ha stått «dansk borger, dansk undersaat, dansk forfatter». Denne bitterheten mot Norge til tross; det er i Norge hun har blitt framheva som en stor forfatter, mens hun i Danmark har en langt mer beskjeden posisjon.

Litteratur og kilder

Nettsted

Tidssånd er en nettressursen som er samlet av Merete Morken Andersen (forfatter og førsteamanuensis i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge) i forbindelse med boken Blodet i årene - Amalie Skram og hennes tid (Spartacus, 2018). Her kan man søke på kryss og tvers i forhold til steder, personer og temaer. Hvem var hvor når, og traff de hverandre? For eksempel: Når bodde Amalie Skram i København, og hvem traff hun der? Kjente hun Oda Krogh og resten av Kristianiabohemen?