Conradine Dunker
Conradine Birgitte Dunker f. Hansteen (født 25. august 1780 i Christiania, død 11. september 1866 på Malmøya) var forfatter, skuespiller og lærer. Hennes memoarer, Gamle Dage, gir innsikt i embetsmannsstandens liv i Christiania i første halvdel av 1800-tallet, og hennes brev har kvaliteter som gjør at hun har blitt omtalt som en «brevkunstner».
Slekt og familie
Hun var datter av toll- og konsumpsjonsinspektør Johannes Mathias Hansteen (1744–17925) og Anne Cathrine Treschow (1754–1829). Astronomen Christopher Hansteen var hennes bror.
Hun ble gift to ganger. Første gang var den 8. mars 1796 med artillerikaptein Ulrik Anton Nicolai Blix Aamodt (1758–1806). Han var sønn av tollkontrollør Thomas Nicolai Aamodt og Anne Karine Rohde.
Den 30. april 1807, i underkant av et år etter den første ektemannens død, gifta hun seg med bergassessor Johan Friedrich Wilhelm Dunker. Han var sønn av kaptein og senere aksiseinnkrever Carl Nicolai d'Uncher (d. 1807) og Johanna von Dalwig (d. 1807).
Blant hennes barn var Bernhard Dunker (1809–1870) og Vilhelmine Dunker gift Ullmann (1816–1915).
Liv
Dunker vokste opp som det eldste av fem barn, og eneste datter i familien. Som barn var hun glad i å lese, og foreldrene skaffa til veie en privatlærer i fransk. Dette var det eneste språket hun fikk skriftlig opplæring i.
Da hun var femten og et halvt år gammel ble hun gift med den 38 år gamle kaptein Ulrik Aamodt. Aldersforskjell til tross virker det som om de fant tonen godt. Han var nemlig en av direktørene ved Det dramatiske Selskab i Grændsehaven, som var en privat teaterscene for byens elite. De sto begge på scenen der, og det ble raskt klart at hun hadde et skuespillertalent. Særlig ble hun kjent for Magdelone-roller i Ludvig Holbergs komedier. Gjennom omkring tredve år var Conradine Dunker en ledende skikkelse i selskapet, og tok seg av både regi, administrasjon og oversettelser. I 1860 dikterte hun en beretning om Det dramatiske Selskab, som ble publisert i 1915.
Paret fikk ei datter, og da Ulrik Aamodt døde i 1806 satt hun brått igjen alene med ei lita jente. Allerede året etter gifta hun seg med den tyskfødte bergassessoren Wilhelm Dunker. De bodde i Tyskland de første tre årene, blant annet hos hans familie i Hessen og i Slesvig. I 1810 flytta de til Christiania. Wilhelm Dunker forsøkte å slå seg opp som gruveeier, men lyktes ikke. I stedet ble han sittende med stor gjeld. Han fikk en stilling som lærer ved Den kongelige norske tegne- og kunstskole i Christiania, men lønna var ikke nok til å betjene gjelda. I 1814 starta Conradine Dunker derfor opp en privat pikeskole i hjemmet, og hun tok inn losjerende. Det ser ut til at skolen ble drevet fram til 1831, da de flytta fra Christiania.
Det ble fem barn i andre ekteskap, hvorav ett døde som liten. Paret og ungeflokken flytta i 1831 til Trondheim, der Wilhelm Dunker fikk lederstillingen på en nyetablert kromfargefabrikk på Leira. Flyttinga betydde at Conradine Dunker måtte skrive brev for å holde kontakt med familie og venner i sør, og flere av disse brevene er bevart og publisert. Allerede i hennes levetid begynte brevsamlinga å gå rundt i avskrifter, og vakte stor interesse blant litterater. Hun sto også på scenen igjen noen ganger, i Trondhjems private teater. I 1849 starta dattera Jacobine Dunker en språkskole for unge damer og en pikeskole i hjemmet, og der underviste Conradine Dunker og fremmedspråk og morsmål.
Mot slutten av livet flytta hun tilbake til Christiania. I folketellinga 1865, året før hun døde, finner vi henne som enke hos sønnen Bernhard Dunker i Karl Johans gate i Christiania.[1]
Gamle Dage
Conradine Dunkers memoarer ble nedskrevet i årene 1852–1855. I det siste av disse årene førte sviktende syn til at hun måtte diktere teksten. Hun fikk også problemer med hørselen. Allikevel klarte hun å fullføre den over 400 sider lange boka, som er utforma som et brev til broren Christopher Hansteen der hun forteller om sitt barndoms- og ungdomsmiljø. Jacobine Dunker tok diktat, renskrev og kopierte teksten. I 1860 kom de første kapitelen ut anonymt i Illustreret Nyhetsblad. I 1871, fem år etter Conradine Dunkers død, kom så den første komplette utgaven. Den første illustrerte utgaven med personregister kom i 1909.
Boka preges av en svært god hukommelse kombinert med stor fortellerlyst. Den bryter ofte med det kronologiske oppsettet som er vanlig i memoarer, og er spekka med anekdoter, portretter av personer i hennes liv og kulturhistorie. Hennes omfattende kunnskap om litteratur kommer tydelig fram i teksten.
Referanser
- ↑ Conradine Dunker i folketelling 1865 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Conradine Dunker i Historisk befolkningsregister.
- Dunker, Conradine: Gamle Dage: Erindringer og tidsbilleder. Utg. Gyldendal. 1871. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Lorenz, Astrid: Conradine Dunker i Norsk biografisk leksikon.