Ellen Aslaksdatter Skum (1827–1895)

Ellen Aslaksdatter Skum (født 26. mai 1827, død 10. februar 1895) var en av de som ble dømt etter Kautokeino-opprøret i 1852. Hun ble i første omgang dømt til døden, men fikk dette omgjort til livsvarig straffarbeid. Hun satt på Tukthuset i Trondheim. På fengselsprestens anmodning ble hun benådet og løslatt i 1867. Hun var 24 år da hun ble dømt, og 40 da hun ble satt fri.

Slekt og familie

Ellen Aslaksdatter var datter av Aslak Mortensen Skum og Ane Henriksdatter Sara. Hun hadde ni søsken. I 1843 gifta hun seg med Mattis Jacobsen Hætta (f. 1821), og de hadde to barn sammen, Aslak Mathisen Hætta (f. 1850).) og Jacob Mathisen Hætta (1868-1877).

Mora hennes sonte ti år for sin deltakelse i Kautokeino-opprøret. Lillebroren hennes, Henrik Aslaksen Skum, var en av de seks som hadde innstilling på dødsstraff. Han døde i fengsel i 1858.

Deltakelse i Kautokeino-opprøret

Skjervøy 1851

Ellen Skum hadde også før opprøret i 1852 vært i konflikt med «øvrigheta». Hun tilhørte ei gruppe som ble omtalt som «de omvendte», som sommeren 1851 avbrøt først en konfirmasjonsgudstjeneste i Skjervøy og så en i Kautokeino. Denne gruppa var sterkt influert av Lars Levi Læstadius' lære, men ble så fundamentalistiske at han tok avstand fra dem. Etter aksjonene i 1851 ble 22 personer dømt til bøter eller fengsel. Ellens mann, Mathis, ble dømt til åtte måneder straffarbeid. Fordi hun hadde vært en av aksjonens ledere ble Ellen Skum dømt i høyesterett til et år og seks måneders straffarbeid for å ha hindra gudstjenestene, men også for å ha kalt presten Nils Vibe Stockfleth for en djevel.

Kautokeino 1852

Mens Mathis sonte dommen sin, valgte Ellen å unngå arrest ved å rømme til fjells før.[1] I november 1852 var hun sammen med flere av de som var dømt og familiene til de som fortsatt satt fengsla i en storsiida utafor Kautokeino. Det var frykt for at lensmannen skulle ta beslag i reinflokkene for å innkreve saksomkostninger og bøter fra den tidligere saken, derfor hadde de blanda reinflokkene sånn at lensmannen ikke skulle kunne avgjøre hvem som eide hvilke dyr. 7. november 1852 brøt de opp og på morgenen den 8. november 1852 kom de fram til Kautokeino.

Her var hun med på å angripe brennevinshandler Carl Johan Ruth. I forhør fortalte hun at "hun en af de første, som deeltog i at slaa ham med en Stok, saavel i hovedet som andensteds, uden at hun hørte, at han gav nogen lyd fra sig." Hun hadde vært med på å tømme huset hans for eiendom, men ikke i ildpåsettelsen som fulgte. Hun fortalte også at hun hadde vært med på å "slaa med Ris saavel Præsten som alle Øvrige hun kunde naa til"[2]

Første forhørsdag forklarte hun at "det var hendes og Følges Hensigt med deres Reise til kautokeino at dræbe de Ubotferdige, men det skede formedelst Guds Retfærdighed, som ikke taaler saadanne Folk. Hun erkjender ligeledes, at hun var deelagtig i at slaa saavel Ruth som Bucht med en Stok" senere la hun til at "Aslak Jacobsen Hætta og Ole Aslaksen Sombye ere en Person i Jesus, og de bleve ved en Røst fra Himmelen befalede til at udføre hvad der er skeet" [3]

Ellen ble dømt for "Delagtighed efter Criminallovens Capitel 5 § 6 i Mord, Mordbrand og Røveri, samt for Overtrædelse af samme Lovs Capitel 15 § 4". At hun tidligere hadde rømt fra straff var skjerpende.

Soning og livet etterpå

Ellen Skum var blant de som ble arrestert og varetektsfengsla. Den 25. mai 1853 kom domsinntilinga, der det ble krevd dødsstraff for henne og fem andre. Underrettsdomen av 6. august 1853 fulgte denne innstillinga, og den 14. februar 1854 bekrefta Høyesterett dommen. Hun sonte på Tukthuset i Trondheim der også mora hennes satt.

Under soninga ble fangene satt under norskopplæring, men Ellen skal ha vært lite interessert i dette. Fengslet rapporterte i 1856 at selv om hun forsto hva de mente så lenge de uttrykte seg tydelig, ville hun neppe komme til å snakke språket flytende. En grunn var at hun var tunghørt, men de regna også med at det skyldtes at hun ikke var sammen med de norske fangene i fengslet. De var fem kvinner som sonte for deltakelse i opprøret, og hun holdt seg nok til dem. Særlig skal hun ha sittet sammen med mora si, og sammen snakka de bare samisk. Heldigvis syntes ikke fengslet at de skulle skille mor og datter "paa Grund af det mellem dem stedfindende mere end almindeligt kjærlige Forhold". Etter ti år søkte mora om å bli satt fri. "selv om der for Tiden ikke kan blive Spørgsmaal at løslade hendes Datter Elen Aslaksdatter Skum".[4]

7. august 1854 ble Ellen innstilt til benåding fordi hun var kvinne. Dette ble akseptert, og dermed ble straffen omgjort til livsvarig straffarbeid. I 1867 ble hun løslatt. Da hadde hun sittet inne i 15 år.

Etter løslatelsen flytta hun hjem til mannen Mathis Jacobsen Hætta i Kautokeino. De fikk en statlig rydningsplass i Soattefielbma i Kautokeino kommune, der de fortsatt bodde i 1875. Da hun ble fengsla var sønnen Aslak Mathisen Hætta (f. 1850) bare to år gammel. Da hun kom ut av fengsel var han alt søtten. Etter løslatelsen fikk Ellen og Mattis sitt andre barn, sønnen Jacob Mathisen Hætta i 1868. Dessverre drukna han i 1877, bare ni år gammel.

Gjennom sønnen Aslak Mathisen Hætta finnes det etterkommere etter Ellen Aslaksdatter Skum.

I populærkulturen

Litteratur og kilder

Referanser

  1. Mikkelsen, Magnar. Kautokeino-dokumentene : 177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino. Albatross forl., 1997. s. 109. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Mikkelsen, Magnar. Kautokeino-dokumentene : 177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino. Albatross forl., 1997. s. 146. Digital versjonNettbiblioteket
  3. Mikkelsen, Magnar. Kautokeino-dokumentene : 177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino. Albatross forl., 1997. s. 128, 134. Digital versjonNettbiblioteket
  4. Mikkelsen, Magnar. Kautokeino-dokumentene : 177 arkivsaker om prosessene i 1851-1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino. Albatross forl., 1997. s. 355, 373. Digital versjonNettbiblioteket