Lars Levi Læstadius

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Læstadius deltok i 1838 i en fransk ekspedisjon til nordområdene. Her et bilde fra ekspedisjonens publikasjon, 1852.

Lars Levi Læstadius (født 1800, død 1861) var en samisk naturforsker og vekkelsespredikant som fikk stor innflytelse blant samer i både Norge, Sverige og Finland. Vekkelsesbevegelsen som oppsto, læstadianerne, har fortsatt betydelig utbredelse i Norge.

Faren Carl Læstadius var av en gammel presteslekt, men var selv blant annet bergverksmann og jeger. Lars Levi Læstadius ble født i Jäkkvik nær norskegrensa ved Saltfjellet. Familien flytta senere til Arjeplog. Barndommen ble prega av fattigdom og farens alkoholisme, og da Lars Levi Læstadius var bare åtte år gammel flytta han og en to år yngre bror til sin eldre halvbror Karl Erik Læstadius, som var prest i Kvikkjokk. Der fikk de et bedre liv med skolegang og praktisk arbeid.

Læstadius fikk på gymnaset i Härnösand. Som nittenåring foretok han en studiereise som botaniker, og året etter begynte han å studere ved universitetet i Uppsala. Hans halvbror Karl Erik Læstadius bidro økonomisk slik at det ble mulig å studere. Selv om han åpenbart hadde store evner som botaniker, valgte han å studere teologi. Han ble ordinert i 1825, og var først misjonær i Arjeplog. I 1826 ble han sokneprest til Karesuando, og i 1849 til Pajala. Noe botanikk ble det tid til: I 1838 var han med på den franske Recherche-ekspedisjonen til Karesuando.

Han ble i 1827 gift med Brita Katarina Alstadius. De fikk hele femten barn, hvorav tre døde unge.

I 1844 gjennomgikk han en personlig vekkelse etter å ha truffet Milla Andersson-Clementsdotter i Åsele kirke, og med det endra hans forkynnelse seg kraftig. Han ble mer pågående og han la mer vekt på bot og omvendelse. Han brukte et mer billedrikt og folkelig språk hvor han utfordret tilhørerne å omvende seg fra sitt moralsk forkastelige liv. Hans nære kjennskap til samenes dagligliv gjorde att han ofte tok utgangspunkt i dette da han forkynte. Dette gjorde at hans appell var sterkest til den samiske befolkningen.

Han hadde vært inne på radikale veier før, for i 1843 kom hans avhandling Crapula mundi, der han kom med krasse angrep på kirkelige forhold. I motsetning til mange andre slike bevegelser går ikke læstadianerne inn for frikirkedannelse, men forble del av statskirken - og i dag Den norske kirke her i landet og tilsvarende kirker i Sverige og Finland.

Læstadius offensive forkynnelse førte til at det brøt ut vekkelsesbevegelser i Karesuando vinteren 1845. Denne spredde seg rask til Norge gjennom handelskanalene gjennom Ibestad og Ofoten, Lyngen og Kautokeino. Dette ble også formidlet av flyttsamer og Læstadius sendte også egne predikanter. Da Læstadius i 1849 flyttet til Pajala ble kontakten med Kautokeino dårligere, og bevegelsen her utviklet seg videre på egenhånd og ble stadoig mer ytterliggående. Dette kuliminerte med det blodige Kautokeino-opprøret i 1852.

Læstadius ga ut Hålaitattem Ristagasa ja Satte almatja kaskan ('Samtale mellom en kristen og en ikke-troende') i 1837 eller 1839. Teksten i seg selv har vakt lite oppmerksomhet, men boka er svært viktig fordi den er det første skriftet på lulesamisk. Dermed etablerte altså Læstadius et skriftspråk for dette samiske spårket. Han ga en bibelhistorie på lulesamisk, Tåluts suptsasah, i 1844. I årene 1852–1854 redigerte han et tidsskrift for vekkelsesbevegelsen, kalt Ens ropande röst. Mange av hans prekener ble skrevet ned og spredd. Han skrev også et religionsfilosofisk verk, Dårhusjonet, som han ikke fikk utgitt. Først i 1949 ble det meste av manuskriptet utgitt. Hans Kyrkopostilla ble utgitt i 1900.

Se også

Litteratur og kilder