Ole Petter Lilloe-Olsen

Ole Petter Lilloe-Olsen (født 17. april 1919 i Vestre Aker, død 16. mars 1980) var sivilingeniør, næringslivsleder og den siste gårdbrukeren på Vestre Grefsen gård.

Familie

Ole Petter Lilloe-Olsen var odelsgutt til gården Vestre Grefsen i Vestre Aker. Han hadde to eldre søstre og en yngre bror. Foreldrene var gårdbruker Ole Andreas Lilloe-Olsen og hustru Fanny Rebekka, født Stalsberg. Faren var Norges mestvinnende sommerolympier.

Lilloe-Olsen var først gift med Liv Haavaldsen, senere med Irene Stub, som han fikk to sønner med: venstrepolitiker Ole Andreas (1957) og Thomas (1959).

Andre verdenskrig og Vestre Grefsen gård

I aprildagene 1940 var han gardist i 1. gardekompani og deltok i trefninger ved Midtskogen, Lundehøgda i Ringsaker og i Gausdal. Han ble satt i tysk arrest på Lillehammer, men klarte å rømme hjem til Grefsen. Der hadde tyskerne inntatt gården, som general Falkenhorst i en periode brukte som bolig.

Faren døde da Ole Petter var i tysk fangenskap. Gården ble ved skifte i 1943 gjort om til et aksjeselskap, som skulle parsellere ut og selge tomter. Det meste av inntektene skulle gå som morens pensjon. Lilloe-Olsen og søsknene frasa seg odelsretten. Da moren døde i 1964, overtok Ole Petter det som var igjen av gården. Dette ble i 1976 solgt ut av slekten til St. Josephsøstrene, som i dag bruker gården som kloster.

Utdanning og virke

Lilloe-Olsen tok realartium ved Grefsen høiere skole. Han studerte deretter ved den tekniske høgskolen i Darmstadt og ved NTH i Trondheim. I 1944 var han ferdig utdannet maskiningeniør.

Han arbeidet først som konstruktør ved Thunes mekaniske verksted til 1947. Deretter var han i Esso og ved Nora fabrikker, før han i 1954 ble ansatt i Kværner, der han var til han døde i 1980, fra 1973 som administrerende direktør i Kværner Varme (senere Kvaerner Energy).

Lilloe-Olsen var sentral i arbeidet med å få atomteknologi til Norge etter oljekrisen på femtitallet. Han sto for leveranser både til Halden-reaktoren og reaktoren på Kjeller. Han var også styreformann for de mekaniske verkstedene på Moss og Rosenberg.

I 1968 hadde han et alvorlig hjerteinfarkt og han slet med helsen helt frem til sin død 16.mars 1980.

Kilder og litteratur