Nikolaus von Falkenhorst
Paul Nikolaus von Falkenhorst (født 17. januar 1885 i Breslau i Schlesien, død 18. juni 1968 i Holzminden) var general i Wehrmacht under andre verdenskrig. Han hadde ansvaret for planlegging og gjennomføring av invasjonen av Norge og Danmark i april 1940, og var øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge fra 1940 til 1944. Han ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser, men straffen ble omgjort til tjue års fengsel.
Unge år
Han tilhørte den schlesisk adelsfamilien Jastrębski, som var uten jordeiendommer og dermed ikke spesielt velstående. Foreldrene var Louis Boguslav Friedrich Karl von Jastrębski (1840–1906) og Emilie Wanda Elisabeth von Werder (1850–1906). Han ble født i Breslau i Nedre Schlesien, nå Wrocław i Polen. Faren og bestefaren var offiserer, og som tolvåring ble Nikolaus von Falkenhorst tatt opp som kadett i Wahlstatt. Deretter ble han offisersaspirant i Liegnitz, før han begynte på krigsskolen i Potsdam i 1904 som sekondløytnant.
I 1908 ble han gift med Margarete Dorette Elise Ulrich (f. 1885).
Som en del av den tyske «Kulturkampf» endra han i 1911 navnet fra Jastrębski til von Falkenhorst. Dette var en direkte oversettelse; Jastrębski betyr 'falkerede'.
Første verdenskrig
I april 1913 ble von Falkenhorst overleutnant, og da første verdenskrig brøt ut var han kompanisjef i Grendarregiment nr. 1. Dette regimentet ble sendt til Galicia. Julaften 1914 ble von Falkenhorst forfremma til kaptein. Han gjorde fram til krigens slutt i 1918 tjeneste flere steder på østfronten.
I Finland brøt det ut borgerkrig i januar 1918, mens første verdenskrig fortsatt pågikk. Tyskerne intervenerte på hvit side, og von Falkenhorst ble overført til Østersjodivisjonen som ledende generalstabdsoffiser. De erfaringene han fikk med vinterkrigføring i polare strøk i disse månedene – borgerkrigen endte allerede i mai 1918 – var en del av grunnen til at han fikk oppdraget med å lede operasjonen mot Norge i 1940.
Han mottok blant annet Jernkorset i 1. og 2. klasse og Såretmerket i sort under første verdenskrig.
Mellomkrigstida
Etter krigen gjorde von Falkenhorst tjeneste i Grenzschutz Ost, en militærenhet sammensatt av frikorps og andre frivillige enheter. I februar 1920 ble han så stabsoffiser i 6. Reichswehrbrigade, som 1. oktober samme år ble innlemma i Reichswehr. I mars 1922 ble han overført til riksvernministeriets troppekontor, og i februar 1925 ble han forfremma til major. I 1928 ble han bataljonssjef i et prøyssisk infanteriregiment, og 1. januar 1930 ble han forfremma til oberstløytnant. Han ble i oktober 1931 stabssjef for 4. divisjon, og i oktober 1932 ble han forfremma til oberst.
Etter at nazistene overtok makta i 1933 ble von Falkenhorst sendt som militærattache til ambassadene i Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Romania. Han ble forfremma til generalmajor i juli 1935, og ble samtidig stabssjef for 3. arme. I august ble han forfremma til generalløytnant.
Andre verdenskrig
Da Tyskland angrep Polen i 1939 leda von Falkenhorst XXI armekorps. Den 1. oktober 1939, da felttoget i Polen gikk mot slutten, ble han forfremma til infanterigeneral. XXI armekorps ble på samme tid forlagt til Bacharach am Rheim, der de skulle vente på videre felttog mot vest.
Den 21. februar 1940 fikk von Falkenhorst ordre direkte fra Adolf Hitler om å forberede en invasjon av Danmark og Norge, kalt Operasjon Weserübung. Han hadde på det tidspunkt ikke noe godt kart over Norge, og måtte legge invasjonsplaner ut fra Baedekers Reisehåndbok for Norge, som han kjøpte i en bokhandel. Hitler godkjente planen, og i april 1940 ble den satt i gang. I hovedsak fungerte planen som tenkt, med unntak av at «Blücher» ble senka i Oslofjorden, slik at konge og regjering kom seg ut av byen. Den 10. april ankom von Falkenhorst Norge med fly fra Hamburg til Fornebu flyplass.
Den 19. juli 1940 feira okkupasjonsstyrkene seiersfest i Norge, og von Falkenhorst ble da forfremma til generaloberst. Dette var den høyeste generalsgraden i Wehrmacht, og bare feltmarskalkgraden står over den. Samme dag ble han formelt utnevnt til Wehrmachtsbefehlshaber Norwegen (WBN), altså Wehrmachts øverskommanderende i Norge. I praksis fungerte han først og fremst som øverskommanderende for Hæren, da verken Luftwaffe eller Kriegsmarine helt fant seg i at en infanterigeneral sto over dem.
Da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941 ble von Falkenhorst overført til østfronten for å lede operasjonene mot Murmansk. I desember samme år ble han overført tilbake til Norge på grunn av britiske raid mot norskekysten, og Eduard Dietl overtok på Murmanskfronten.
Som øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge kom von Falkenhorst en rekke ganger i konflikt med Reichskommissar Josef Terboven, den sivile administratoren i Norge. Den 18. desember 1944 ble han pensjonert, og Lothar Rendulic tok over som øverstkommanderende. Selv mente von Falkenhorst at han ble avsatt fordi Rendulic måtte trekke seg ut av Finland, og da man i Berlin brått satt med to øverstkommanderende på norsk jord ble Rendulic foretrukket fordi han var en «partigeneral». Den offisielle forklaringa fra Berlin var konfliktene med Terboven.
I likhet med flere andre høyere offiserer med bakgrunn i den prøyssiske offisersklassen var von Falkenhorst først og fremst yrkesmilitær, og var lite interessert i politikk. Han var ikke nazist, men heller ikke antinazist. Forholdet til Terboven, som i høyeste grad var Hitlers og nazipartiets mann, var allerede fra starten av anspent. Da Terboven tilbød von Falkenhorst å bo på slottet, valgte generalen i stedet å sjekke inn på KNA-hotellet. Han viste også lite sympati overfor Nasjonal Samling og Vidkun Quisling. Det var en evig maktkamp mellom Wehrmacht og de politiske enhetene, som Gestapo, og von Falkenhorst var svært opptatt av at Terboven og Gestapo skulle holde seg unna militære affærer. I noen tilfeller reagerte han på overgrep fra Gestapos og Terbovens side.
Ved ett spesielt tilfelle burde han ha reagert, men gjorde det ikke. I forbindelse med Operasjon Freshman, et forsøk på sabotasje mot Vemorkanlegget, overleverte Wehrmacht med von Falkenhorsts godkjenning flere britiske krigsfanger til Gestapo. Dette skjedde som følge av kommandoordren, en stående «førerordre» om at allierte kommandosoldater skulle overleveres til Gestapo og henrettes, selv om de var i uniform og dermed hadde krav på å bli behandla som krigsfanger. 19. januar 1943 ble seks britiske soldater henretta på Trandumskogen som følge av en slik overlevering fra Wehrmacht til Gestapo.
Under andre verdenskrig mottok han blant annet Jernkorsets ridderkors og Det tyske kors i sølv.
Etter krigen
I september–oktober 1945 møtte von Falkenhorst til avhør i Oslo. Han ble pågrepet av britene, og stilt for en britisk militærdomstol som i 1946 dømte ham til døden. Den viktigste årsaken til den harde dommen var henrettelsen av britiske soldater i 1943. Han var også tiltalt for sin rolle i angrepskrigen mot Norge, der Tyskland angrep uten forutgående krigserklæring. Etter at flere hadde appellert til retten, ble dommen omgjort til tjue års fengsel.
Von Falkenhorst sona dommen i fengselet i Werl i Tyskland. Den 23. juli 1953 ble han løslatt av helsemessige årsaker. Han flytta i 1957 til Detmold, og senere til Holzminden der han døde av et hjerteinfarkt i 1968.
Litteratur og kilder
- Nikolaus von Falkenhorst på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Nøkleby, Berit: Nikolaus von Falkenhorst i Norsk biografisk leksikon.