Karl Bernhard Halvorsen (1876-1961)

Karl Bernhard Halvorsen (født 30. desember 1876 i Holt i Tvedestrand, død i oktober 1961 i Oslo), var registrert som sinnssyk kriminell på slutten av 1800-tallet, satt på flere av asylene i Norge, og var første innsatt som rømte fra kriminalasylet i Trondheim. Hans liv var ellers plaget av alkoholisme og hjemløshet.

Karl Bernhard Halvorsen, 22. juli 1902

Foto: Daniel Georg Nyblin (Digitalt fargelagt. Original i Digitalarkivet).

Oppvekst

Karl Bernhard var født utenfor ekteskap av foreldrene Halvor Kittelsen og Oline Olsdatter. Han vokste opp i et broket hjem, og bodde med sin mor, 1 søster og 3 halv-søsken, som alle hadde forskjellige fedre. Da han nesten er 15 år gifter moren seg til slutt, 13. november 1891, og Karl Bernhard blir deretter sendt til Hetland kommune (som nå er del av Stavanger) for å få konfirmasjonsopplæring og arbeid. Han gikk i snekkerlære, og fikk konfirmasjonslære i 2 år til han konfirmerte seg 1. oktober 1893. Deretter reiste han til Kristiania hvor han først var tapetserlærling i 7 måneder, hvoretter han begynte å arbeide som sementstøper.

Kriminell karriere

Karl Bernhard begynte tidlig å få problemer med alkoholen. Han drakk betydelig, og kunne rangle i flere dager i et strekk. Han klarte ikke holde på jobbene sine, og 2. mars 1897, 20 år gammel, får han sin første arrestasjon for tyveri. Han løslates 2 uker senere, uten dom, men dette ville være første av en rekke interaksjoner med lovmyndighetene.

Et par måneder etter, 21. juni 1897 ble han arrestert, og siktet for utuktig omgang med mindreårig. Han skal ha hatt utuktig omgang med en mindreårig gutt. Lovverket av den tiden, Straffeloven fra 1842, var ikke dekkende ift sedelighetssaker bl.a. mot mindreårige, så man tok i bruk "Christian Vs Norske Lov av 1687" til å sikte overgripere. Lov under 6. bok, 22. kapittel, 3. artikkel sier:

De, som forføre Ungdommen til Drik, Dobbel og anden forargelig Omgængelse, straffis paa deris Boeslod og forvisis Byen. Have de ingen Boeslod, straffis paa Kroppen med Fængsel og Arbejd, som Forseelsen er til.

Loven hadde en utydelig, generell og bred ordlyd ift mindreårige, og ble ofte brukt av påtalemyndighetene i slike saker før straffeloven av 1902. Han dømmes 12. august 1897 til 4 års straffearbeid under loven for "ulovlige trusler" i straffeloven 1842, hvilket ble redusert til 2,5 år, og dagen etter fengsles han i Botsfengselet. I fengslet begynner han å vise tegn på psykisk ustabilitet. 29. mai 1898 barrikerte han celledøren sin med forskjellige materialer, og nektet å åpne døren. Da man ikke klarte å åpne den fra utsiden, brukte betjeningen høyttrykksvann på ham gjennom matluken, hvoretter han gav opp, og åpnet. Karl Bernhard forklarte at han ville være alene, og påstod at 4 mann hadde overfalt ham på natten. Han gav et forvirret inntrykk, og ble 2. juni 1898 overført til Gaustad asyl for observasjon. Karl Bernhard begynner med dette et utall transporter, og overføringer mellom institusjoner.

Asyl

Han hadde et kort opphold på Gaustad asyl i juni 1898, og sendes tilbake til fengselet med status "helbredet", men ble igjen sendt tilbake til Gaustad måneden etter. 26. juli 1898 rømmer han så fra asylet. Han holder seg på frifot 1 måned, men 31. august 1898 blir han gjenkjent, og arrestert i Kristiansand. Han blir transportert fra Kristiansand, og ankommer 4. september 1898 igjen til Botsfengselet. Fengselsledelsen mener han er farlig for den offentlige sikkerhet (jfr. sinnssykeloven §10 av 1848), og videresender ham til Akershus straffeanstalt, som igjen sender ham til Gaustad asyl. Året etter, 28. august 1899, rømte han igjen fra asylet. Han flyktet ned igjennom Østfold, men ble, igjen etter 1 måned på frifot, gjenkjent, og arrestert 26. september 1899, og returnert til Gaustad.

Rundt årsskifte til 1901 var han så blitt "helbredet" igjen ved Gaustad, og ble så løslatt fra straffeanstalten i Akershus.

Ett og et halvt år senere, 22. juni 1902, blir Karl Bernhard igjen arrestert for utuktig omgang med mindreårig, tilsynelatende et overgrep mot en 3,5 års gammel pike. Gitt historien hans, og tidligere diagnoser kunne politiet med hjemmel i sinnssykeloven av 1848 §10 overføre Karl Bernhard til asyl. Loven sa:

Med Forbehold af den nærmere Afgjørelse, som omhandles i foregaaende §, kan enhver Sindssyg af Politiøvrigheden innsættes i et Sindssygeasyl, naar han forstyrrer den offentlige Sikkerhed, eller der enten ikke findes Nogen, der har at iagttage hans Tarv, eller de, hvem dette nærmest paaligger, ikke paa en passende Maade sørge for hans Forpleining, og bliver i saa fald den Syges Familie eller andre Vedkommende uopholdelig derom at underrette.

Han ble overført til Christiania Sindssygeasyl i Storgata for observasjon. Der ble han værende til han rømte 8 måneder senere. I april 1903 gikk det ut en etterlysning på at han hadde rømt fra Gaustad 3. april 1903:

1.74, lysebrunt haar og knebler, blaa øine, middels legemsbygning, et ar paa venstre pegefinger, en gang straffet, iført blaa cheviotdres og sort blød hat, rømte 3/4 fra Kristiania sindssygeasyl. Angjældene, der antas at være farlig for den offentlige sikkerhed, bedes anholdes og hidtransporteres. Han skal have udtalt, at han vilde til Askim for at søge arbeide

En måned, 2. mai 1903, senere ble han plukket opp i Askim av politiet, hvorpå han ble transportert tilbake til asylet. Etter en kort tid ble han igjen utskrevet derifra, og igjen som "helbredet".

Kriminalasylet

Mønsteret gjentok seg flere ganger det nærmeste ti-året. 18. juli 1903 ble han arrestert for sedelighetsforbrytelse i Kristiania, og igjen definerte politilegen ham som "farlig for den offentlig sikkerhet". Han ble sendt til kriminalasylet i Trondheim 30. august 1903, og innlåst der på ubestemt tid.

Ved Kriminalasylet var han sysselsatt med flere ulike arbeidsoppgaver. Han jobbet blant annet på badet og i kjøkkenet, men ved enkelte tilfeller jobbet han ute i luftegården, blant annet i halmboden. Denne boden lå rett til venstre utenfor asylbygningen i luftegården og var delt i to etasjer, det var et lager for kull i første etasje, og et for halm i andre etasje. Halmboden hadde bare en dør og den ble låst når pasientene jobbet der. Kullboden hadde to dører, en mot luftegården og en mot bakgården, der kull kunne lastes inn utenfra. Da Halvorsen hadde jobbet på halmboden et par dager før rømningen hadde han oppdaget en løs planke, som han dekket til med halm. Han visste også at bakdøren (i kullboden) alltid sto åpen. Den 11. august 1905, etter at Halvorsen var ferdig med jobben på badeværelset, var han ute i luftegården sammen med de andre pasientene som også hadde lufting. Han spurte en vokter om han fikk hente halm til vokterkaminen. Fordi vokteren hadde ansvaret for pasientene i luftegården kunne han ikke bli med Halvorsen inn i halmboden. Halvorsen ble derfor låst inn i halmboden. Han rev da av den løse planken ned til kullboden og rømte. Da vokteren noen minutter senere skulle låse opp boden igjen fant han hullet i gulvet. Det viste seg at pasienten hadde rømt ut bakdøren fra kullboden og kommet seg ut til frihet via bakgården. Han klarte da som første pasient å rømme fra kriminalasylet. Et par dager etter ble han pågrepet, og returnert til asylet.

I tiden etter pågripelsen av Karl Bernhard Halvorsen i 1905 endret adferden hans seg. Han ble roligere. I årsberetningen for 1908 konkluderte direktør Hans Evensen med at Halvorsen kunne utskrives, og 14. mai 1909 ble han utskrevet, og sendt hjem til sin mor i Kristiania. Et par år senere ble han igjen arrestert for sedelighetsforbrytelse, og denne gang sendt til Dikemark asyl, hvorfra han i oktober 1912 igjen rømte, innfanget, og kort etter løslatt.

I 1915, ble han atter arrestert for sedelighetsforbrytelser, og i oktober 1915 atter sendt til kriminalasylet. I årsberetningen for 1915 redegjorde konstituert direktør på Kriminalasylet, Trygve Berg, for hvorfor Halvorsen på grunn av rømmetrang ikke kunne bli behandlet i et alminnelig asyl. To år etter gjeninnleggelsen rømte Halvorsen igjen fra Kriminalasylet. Han ble fanget "under ei gran på Brøttum da han drev å svertet håret sitt".

De siste år

Etter en lengre tid i Trondheim ble han til slutt skrevet ut fra kriminalasylet, og flyttet tilbake til Kristiania. Han unngikk nye sedelighetsforbrytelser, men klarte ikke skape noe mer ut av livet sitt. Alkoholen ble igjen en utvei, men medførte en rekke nye lovbrudd for Karl Bernhard. Etter oppholdet på kriminalasylet, og til og med 1937 ble han "arrestert 1 gang om året gjennomsnittlig" for "misbruk av berusende drikk". I 1938 arresteres han 3 ganger, i 1939 5 ganger, og 1940 3 ganger, samt et utall med bøter for beruselse. 13. juni 1940 dømmes han til 60 dagers fengsel, som fortsatte med ny 60 dagers dom den 6. august 1940 etter "at han forsettlig hadde satt seg i en åpenbar beruset tilstand, da han ble sett på det alminnelig beferdede sted «Ola Narr» i Oslo". I rettsdommen beskrives det at "...han er uten hjelp, bor på herberger, er uten fast arbeid og i det hele fører en temmelig uregelmessig tilværelse. Da tiltalte har opplyst at han lider av asthma finner formannen at det antagelig er best for tiltalte under disse forhold at han bringes over i mer ordnet tilværelse og at samfunnet er best tjent med at denne løse og ledige person i disse tider for en tid anbringes.". Han tvangsinnlegges dermed for behandling.

Til tross for Karl Bernhards harde liv levde han til han ble 85 år, og dør først i 1961

Bilder

• 

  Arrestert i Kristiansand i 1898

• 

  Løslatt fra Akershus landsfengsel i 1901

• 

  Arrestert i 1902 i Kristiania for utuktig omgang

• 

  Gaustad asyl, Kristiania

• 

  Dikemark asyl

• 

  Kriminalasylet i Trondheim

• 

  Christiania Sindssygeasyl i Storgata 36

Litteratur og kilder

• Karl Bernhard Halvorsen i Historisk befolkningsregister
• Botsfengslet, Karakter-/fangebøker, nr. 31, 1896-1897 i Digitalarkivet
• Botsfengslet, Karakter-/fangebøker, nr. 32, 1897-1898 i Digitalarkivet
• 'Farlige sinnssyke kriminelle innlagt i Kriminalasylet og Reitgjerdet asyl årene 1895–1940 i Historisk tidsskrift. 2017. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Masteroppgave: På Rømmen. Rømninger fra sikkerhetspsykiatrien 1895-1956 av Fredrik Berg.