John Larsen Rudi

John Larsen Rudi (1745-1824) kom fra Nedre Rudi gård i Ringebu og bosatte seg som husmann på «Møkkeland plass» (også benevnt «Gammelheimen») under fogd Jens Holmboe (1752-1804) i Ervik. Siden ble han eier av hele Tennvassåsen og ryddet gårdsbruk der. I dag regner man ham som stamfar til ca. 4000 etterkommere, mange av dem i Harstad-regionen. Han gikk under navnet Stor-Jo, selv om han ikke var stor av vekst, men etter sigende kjempesterk. Og dette går det frasagn om ennå, f. eks. ryktes det at når hesten ga opp, spente han den fra og dro lasset selv.

Rudi deltok i restaureringen av Trondenes kirke omkring 1800. Som delbetaling for dette fikk han beholde en kannikstol i barokkstil fra ca. 1620. Stolen eies i dag av en av etterkommerne, oslomannen Harald Jacobsen. Den er vurdert av museet på Trondenes, og Jacobsen har håp om at den en gang kan tilbakeføres til kirka.
Foto: Gunnar Reppen 2011.

Han var sønn av Lars Pedersen (1706–1756) og Kari Jonsdotter (1718–1761), og var deres andre sønn. Ifølge folketellinga 1801 ble han født i 1741, og det har festa seg i en del litteratur om ham. I virkeligheten var han født i 1745, og ble døpt i Ringebu den 29. september det året.[1] Han var andre sønn, og det andre av de sju barna, til Lars og Kari på Nedre Rudi.

Han ble gift for første gang med Lisbeth Mortensdatter Nordrum (1747–1778). Trolovelsen fant sted i Ringebu den 6. januar 1767, og de ble «copuleret» den 14. mars samme år.[2] Lisbeth skal ha vært barnebarn til en fut; det vi vet sikkert er at hun var datter av Morten Tomassen Megarden og Anne Eriksdotter Megarden.

I løpet av 1780-åra dro han nordover sammen med sin andre kone, Kari Pedersdotter Øygarden (1766–1844) fra Venabygd. Hun var datter av Peder Jonsen Øygarden og Marit Hansdotter Øygarden. John og Kari fikk to barn i Ringebu: Peder (f. 1786) og Kristen (f. 1788), så de må ha reist etter den siste fødselen. En tradisjon om at han kom nordover omkring 1783 kan ikke stemme. Nordpå fikk de fire barn til: Hans (f. 1796) overtok gårdsbruket i Tennvassåsen, Elisabeth (f. 1798) og Maren (f. 1805) ble begge gift på Voktor, mens Andreas (1807-1895) bosatte seg på Ringberg og er stamfar til slekten Ringberg. Ifølge lokal tradisjon i Kvæfjord fikk han seksten barn med sine to koner, men det ser ut til at det rette tallet er fem i første ekteskap og seks i andre, altså totalt elleve.[3]

Vakt ved henrettelse i København

En historie som har blitt fortalt om ham er: Som ung ble Stor-Jo utkommandert til soldat i 16 år ved livgarden til den sinnssyke kong Christian VII, og var en av vaktene da kongens formynder (og dronningens elsker) Johann Struensee og kammerherre, grev Enevold Brandt ble henrettet ved halshugging og partering 28. april 1772. "Fy, det var stygt", skal Stor-Jo ha sagt om den berømte henrettelsen. I København ble han kjent med Jens Holmboe, som også var gudbrandsdøl og ansatt ved det kongelige rentekammer (datidens finansdepartement).

Når vi ser på kildene er det usikkert om dette stemmer. Han var rett nok soldat da han i 1767 ble gift med Lisbeth Mortensdatter. Bryllupet sto, som nevnt over, i Ringebu. Der fikk de også sitt første barn, Lars, samme år. Gutten ble døpt en måneds tid etter trolovelsen.[4] De skal ha fått neste barn, Anne, omkring 1769 og så en Lars til omkring 1771 – den første Lars hadde dødd i 1768. Så fikk de Kari i 1774, og hun døde samme år som hun ble født. Neste datter fikk dermed også navnet Kari; hun ble født i 1775.

Det er vanskelig å få det at han fikk barn i Ringebu i 1767, 1769 og 1771 til å rime med tjeneste i livgarden i København på samme tid. Permisjoner med hjemreise til Gudbrandsdalen var ikke særlig vanlig; det var jo en lang og tidkrevende reise. Alt tyder på at han i denne perioden var gårdbruker i Ringebu, ikke soldat i København.

At han skal ha truffet Jens Holmboe i København er også usikkert. Han var nemlig fullmektig hos amtmannen i Romsdals amt på den tida, og først i 1774 kom han til rentekammeret i København og i 1777 ble han student ved Københavns Universitet. Om de i det hele tatt kjente hverandre før begge var nordpå er ukjent; det er et stykke fra Lesja til Ringebu, men de kan jo ha truffet hverandre i Gudbrandsdalen.

Heltedåd ga skattefritak

Siden var han en tid postfrakter i Gudbrandsdalen, og det heter at han en gang ble overfalt av en røvergjeng som ville tilrane seg verdiene i postvogna. Men Stor-Jo skal ha hektet av en av skjækene og slått tre av bandittene ihjel mens resten ble jaget vekk. Som statlig godtgjørelse for denne heltedåden heter det at han skulle slippe å betale skatt så lenge han levde.

I håndgemeng med selveste fogden

Stor-Jo skal ha hatt sønnene Peder, Kristian og Jens med seg nordover, og begrunnelsen for denne lange reisen skal ha vært at han ville at sønnene skulle slippe militærtjeneste. Her nord ble han husmann under Jens Holmboe, som nå var fogd og bodde i Ervik. Men forholdet til Holmboe skal ikke ha vært det beste, og bedre ble det ikke da de beilet til samme dame og Stor-Jo vant. Som hevnstraff for dette ble han satt til å hugge ved til seint på selveste julekvelden 1794. Denne ydmykelsen fra fogdens side og tanken på et friere liv gjorde at Stor-Jo begynte å rydde sin egen gård i Tennvassåsen. Det oppsto en episode da fogden sendte tjenestefolk med fogdens husdyr på beite i Stor-Jos rydning. Da Stor-Jo jaget både husdyrene og fogdens tjenere, kom fogden personlig i all sin ridestas til Tennvassåsen for å forhandle. Enighet ble det ikke, og det hele skal ha endt med at Stor-Jo lempet fogden i møkkhaugen. I sinne og fornedrelse vrengte den høye herre av seg den skitne skinnridebuksa og slengte den til en av Stor-Jos drenger, som forærte den videre til sin husbond, hvorpå fogden forlot Tennvassåsen – æreløs og bukseløs.

Referanser

  1. Joen i Ministerialbok for Ringebu prestegjeld 1734-1780 fra Digitalarkivet.
  2. Joen Lars. i Ministerialbok for Ringebu prestegjeld 1734-1780 fra Digitalarkivet.
  3. Jf. Aaby 2014: 63.
  4. Lars i Ministerialbok for Ringebu prestegjeld 1734-1780 fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder