Jens Holmboe (1752–1804)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Minnesteinen over fogd Holmboe i Ervik. På bakken ovenfor ligger huset hans, som er bevart og ennå bebodd.
Foto: Gunnar Reppen (2008).

Jens Holmboe (født 1752 i Lesja, død 1804 i Ervik) var født i Lesja i Gudbrandsdalen og er gravlagt ved hovedinngangen til Trondenes kirke. I sin ungdom var han først fullmektig hos amtmann Even Hammer i Romsdals amt i Molde, og fra 1774 ved det kongelige rentekammer i København. I 1777 ble han innskrevet som student ved Københavns universitet og avla senere juridisk embetseksamen. 18. april 1781 ble han utnevnt til fogd over Tromsø og Senjen fogderi (tilsvarte nåværende Troms fylke). Bostedet var Ervik i Harstad. Han ble gift med Anna Margrethe Irgens, og sammen fikk de 12 barn, seks sønner og seks døtre. (Han må ikke forveksles med sønnesønnen, stortingsmann og amtmann Jens Holmboe (1821–1891)).

En fremsynt mann

Knapt noen embetsmann har satt så dype spor etter seg som Jens Holmboe. Det skulle vise seg å bli en stor lykke for Trondenes at han kom til å få sitt virke her. Hans gjerning som embetsmann ble forøvrig av forholdsvis kort varighet. Det er derfor ikke som fogd Holmboe ble historisk. Selv om dette embetet gjorde det mulig for ham å utrette ting som han ellers ikke hadde maktet, er det først og fremst hans framsyn og idérikdom og hans evne til å realisere sine ideer som gjorde ham til et lysende eksempel for samtid og ettertid. Gjennom sin gjerning viste han veg, og varslet en ny tid på så mange områder. Han var praktisk anlagt og stod egenhendig for tekniske oppfinnelser til forbedringer av jordbruk og båtbygging.

Kolonisering av Bardu og Målselv

Holmboe forstod betydningen av foredling både av såkorn og husdyrraser og fikk innført hester fra Østerdalen og arbeidet med stor iver på forbedring av kveg- og sauerasene. Hans aller største gjerning var at han sto bak og organiserte koloniseringen av Bardu og Målselv, som den gangen var øde områder hvor skog og fruktbar jord stod ubenyttet. Foranledningen til koloniseringen var de store naturødeleggelsene som hadde herjet store deler av Østlandet. Veldige regnmengder hadde skapt store jordras, elvene hadde revet med seg gård og grunn, og mange mennesker hadde fått ødelagt alt de eide og stod på bar bakke. Spesielt ille sto det til i Østerdalen.

Hjalp fattige nybyggere

De eiendomsløse bøndene i de flomherjede dalførene måtte derfor finne seg nye hjem, og tanken om å vandre nordover bredte seg raskt. De to første som dro nordover var østerdølene Jon Simonsen Kalbekken (ca. 40 år) og hans svigerfar Ole Olsen Brandvold, som tross sine 60 år også tok den lange reisen nordover. En marsdag i 1791 sto de to klare med sine familier for å legge ut på reisen. De kom til Trondheim, seilte videre til Sørreisa, og her møtte de Oles bror som hadde bodd der i over 20 år. Her møtte de også fogd Jens Holmboe, og han sørget for at de fikk hest, hunder, kyr og redskap. På den videre reisen red Holmboe selv foran som kjentmann.

I Målselv var det ingen fastboende før 1788, og Holmboe bygde mønsterbruk og importerte nye husdyrraser fra Danmark som han ga til innflytterne. Staten ga liten eller ingen hjelp etter storflommen, og fogd Holmboe søkte råd hos sin fetter Bernt Anker når det gjaldt nyryddingen av de ubebodde områdene. Holmboe og hans hustru Anna Margrethe ytet også økonomisk bistand til innflytterne både i Målselv og Bardu, og mange av dem som kom nordover var flomrammede husmannssønner som fikk muligheten til å bli selveiere.

Holmboe overtalte dem til å bosette seg i Bardudalen på det vilkår at han skulle hjelpe dem med alt de som fattige nybyggere behøvde til å begynne med. I Målselv er det reist en minnestein hvor Holmboes navn står øverst på listen over dem som har æren for den vellykkede bosettingen.

Det stod en sterk kvinne bak

Fogd Holmboes gravsted har fått hedersplassen rett foran inngangsdøren til Trondenes kirke.
Foto: Gunnar Reppen (2008).

Jens Holmboes hustru, Anna Margrethe Holmboe, var kvinnen som hele tiden sto lojalt sammen med sin ektemann så lenge han levde. Hun fikk det vanskelig da fogden døde og hun plutselig stod på bar bakke, fordi han hadde brukt alt han eide og rådde over til å hjelpe befolkningen. Hun fikk bygd et nytt hjem i Tromsø, og det er betegnende for det friske mot og det uredde humør som preget hele hennes liv, at hun i 1841, da dampskipene hadde begynt å trafikkere kysten der nord, og med sine femogsytti år la i vei sørover for å besøke sine sønner, sorenskriver Joachim Gotshce Holmboe i Ålesund, og rektor ved Bergen katedralskole og stortingsrepresentant Hans Holmboe. Hun ble over åttifem år gammel og regnes som stammor for hele den nordenfjeldske gren av familien Holmboe.

Ettermæle

Jens Holmboe har fått gater oppkalt etter seg i Bardu og Harstad:

Kilder

Eksterne lenker