Anton Martin Schweigaard

Anton Martin Schweigaard (født i Kragerø 11. april 1808, død 1. februar 1870 i Christiania), var jurist, økonom og politiker. Han var professor ved universitetet i Christiania, var innvalgt på Stortinget i nesten 30 år, og betegnes som en av de viktigste politiske og intellektuelle størrelser i Norge på 1800-tallet.

Familie

Anton Martin Schweigaard var sønn av kjøpmann Jørgen Fredrik Schweigaard (1771–1818) og Johanne Marie Dahll (1785–1818). Begge foreldrene døde da han var 10 år gammel, og han måtte forsørges av sin mormor. Han ble gift i 1835 med Caroline Magnine Homann (1814–1870). De var foreldre til blant andre Christian Schweigaard (1838-99), også jurist og politiker. Anton Martin Schweigaard var farfars farbror til Elisabeth Schweigaard Selmer (1923–2009), landets første kvinnelige justisminister.

Liv og virke

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Schweigaard tok examen artium 1828 ved Skiens latinskole med det til da beste resultatet i Norge. Her gikk han sammen med den senere historikeren Peter Andreas Munch (1810-63), som han forble venn med resten av livet.

Som student ble Schweigaard med i en krets av unge intellektuelle ("Intelligenskretsen" eller "intelligenspartiet"), som også innbefattet blant andre Christian Birch-Reichenwald, Johan Sebastian Welhaven, Peter Andreas Munch og Frederik Stang. De gjorde seg bemerket blant annet ved å være motstandere av Henrik Wergeland og hans krets. Schweigaard og hans krets startet forøvrig i 1836 avisen Den Constitutionelle.

Schweigaard ble cand. jur i 1832, med innberetning til kongen. Han fikk stipend til utenlandsopphold fra Stortinget i 1833, og benyttet det til studieopphold i Tyskland og Frankrike. I 1835 ble Schweigaard ansatt som universitetslektor i lovkyndighet, og i 1840 ble han professor i lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk.

Anton Martin Schweigaard ble valgt inn på Stortinget i 1842, og var innvalgt fram til 1869. Han ble etter eget ønske ikke med i noen regjering, men øvde stor innflytelse med Stortinget som base. Hans nære meningsfelle og kollega Frederik Stang dominerte for øvrig regjeringen i mesteparten av denne perioden.

Ettermæle

Schweigaard og kona Caroline døde med få dagers mellomrom, og de fikk en felles bisettelse fra Trefoldighetskirken i Christiania 5. februar 1870. De ble begravet i familiegrav på Vår Frelsers gravlund, som senere familiemedlemmer også er gravlagt ved, som sønnen Christian Schweigaard.

Aftenpostens forside 1. februar 1870 var preget av en nekrolog over Schweigaard, der det blant annet sto:

Lidet ante Nogen i forgaars ved festen til de Bortgagnes Minde, at Døden saa hurtig skulde kaste sin Skygge over et Navn, som i over en menneskealder har lyst blant de Ypperste i Norden. Fædrelandet, Kommunen, Videnskaben har ved Schweigaards Bortgang lidt et tab saa stort i sig selv, saa vidtrækkende i sine Følger, at det synes vanskelig at fatte, hvorledes Alt nu skal kunde gaa sin jevne Gang, naar denne overlegne Personlighed, denne lyse og trofaste Aand skal savnes ved Arbeidet. Herligt og rigt udrustet som han var med Aandens skjønneste egenskaber, havde Nationen længe seet op til ham som til den Første blant sine Medborgere. Som Repræsentant for Kristiania ved alle Storthing siden 1842 har Schweigaard havt en afgjørende Indflydelse paa vor Lovgivnings Udvikling og vor hele Statsskik, saa stor at man vil gjenfinde Mærkerne af denne, næsten hvor man søger.

Ved en nasjonalinnsamling etter Schweigaards død ble det samlet inn midler til å få reist en statue av Schweigaard. Den ble utført av Julius Middelthun, og ble avduket på Universitetsplassen 27. september 1883. Samme kveld ble det arrangert et fakkeltog i Kristiania til ære for avdukningen, som Aftenposten omtalte i sin morgenutgave dagen etter (utdrag):

Fakkeltoget til Schweigaardstatuen igaar afgik efter bestemmelsen fra Festningspladsen kl. 9 aften. En talrig skare af alle samfundsklasser deltog i toget, der ad Kirkegaden og Karl Johans gade bevægede sig op til Universitetet, hvor toget dannede en stor firkant om Schweigaardstatuen. ... Efterat toget var stanset rundt om statuen, traadte Studentersamfundets formand, hr. kand. jur. Steffens, op paa statuens fodstykke, hvorfra han, mindende om den dybe taknemmelighed, det norske folk følte mod Schweigaard for, hvad han havde været for land og folk, bragte han de tilstedeværendes hyldest i et Leve for Anton Martin Schweigaards minde. Allerede under togets indrykning paa pladsen mellem Universitetsbygningene havde der lydt ustanselige hurraraab fra toget, efterhvert som det naaede frem foran statuen.

En del år senere, i 1933, fikk også vennen P. A. Munch fikk en statue på universitetsplassen. Statuen av Schweigaard ble i den forbindelse flyttet fra midten av Universitetesplassen og ut til den ene siden, slik at de to står på hver sin side av plassen.

Schweigaard ga navn til den nye hovedforbindelsen mellom Kristiania og den tidligere forstaden Oslo (Gamlebyen) i 1879, Schweigaards gate.

Det finnes også en Schweigaards gate i Bergen og Skien, og i fødebyen Kragerø ligger Schweigaardsparken Her står en byste av Schweigaard, også laget av Julius Middelthun.

Schweigaardbreen på Nordaustlandet på Svalbard er oppkalt etter ham.

Schweigaards fødested er bevart på Øya i Kragerø.

Kilder og referanser

• Aftenposten 1. februar 1870.
• Aftenposten 28. september 1883.
• Om Schweigaard hos Norsk biografisk leksikon.
• Om Schweigaard hos Universitetsbiblioteket.