Strømmen stasjon

Strømmen stasjon var landets første regionale endestasjon. Det er ikke allment kjent at stasjonen var en stor og betydelig stasjon allerede før Hovedbanen åpnet fram til Eidsvoll. Innvielsen med passasjerer skjedde 4. juli 1853, og deretter var Strømmen endestasjon inntil prøvekjøringen helt fram til Eidsvoll kom i gang. For godstrafikk ble det gitt tillatelse til prøvedrift allerede 5. november 1852. Også industrisporet som grenet av fra Strømmen stasjon kom tidlig på plass, det fulgte Sagelva helt ned til dagens rundkjøring i Sagdalen.

Skedsmos jernbanehistorie startet på Strømmen

Da Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll åpnet i 1854, ble Skedsmo knyttet enda tettere til hovedstaden og omlandet. De første årene var Strømmen stasjon kommunens eneste – den ble sågar endestasjon et års tid før banen åpnet offisielt 1. september 1854. Lillestrøm stasjon lå i Rælingen fram til Kongsvingerbanen kom i 1862, og Leirsund stasjon kom i 1865 etter å ha vært stoppested siden 1859. Lørenskog stasjon lå også innenfor Skedsmos grenser på den tiden. Her kom stasjonen i 1906, stoppestedet åtte år tidligere. Den ble lenge kalt Robsrud, men forveksling med Roverud tilsa navnebytte. Sagdalen stoppested kom i 1938. Ved åpningen i 1854 var det ingen stasjoner på strekningen Christiania - Strømmen, men Grorud stasjon åpnet noe senere samme år.

Godstrafikk allerede i 1852

Arbeidet på Hovedbanen ble igangsatt på flere steder samtidig. Av flere grunner var det likevel naturlig å prioritere strekningen Christiania-Strømmen: Det var første etappe ut fra hovedstaden, det var få større bruer slik man hadde nærmere Eidsvoll, og det var her trafikkproblemene var størst. Flere ting tyder på at det foregikk godstrafikk her allerede i 1852. Sidesporet langs Sagelva gjorde det mulig med uttransport av ferdigsaget virke, og formell tillatelse til trafikk på strekningen ble utstedt 5. november 1852.

Sidesporet

Postkort fra 1910

Etter påtrykk fra sagbrukseierne ble det tidlig etablert et sidespor til sagene langs Sagelva, og allerede i 1852/53 sto det klart til bruk. Sidesporet var først en hestejernbane, men etter to år ble banelegemet forsterket slik at en kunne kjøre med lokomotiv til Flaen Brug. Videre derfra gikk sporet i bru over Sagelva, og den dag i dag er det mulig å se trepålene etter brua ved lavvann i elva. Sidesporet gikk deretter under brua for Hovedbanen, og her var det så lavt at det bare kunne benyttes hester som trekkraft. Sporet hadde sin store nytte både for tiltransport av tømmer og uttransport av ferdigsaget virke, men allerede rundt 1860 ble det mindre bruk av sporet. Med årene er det kuttet ned gradvis, og i dag gjør det bare nytte som industrispor for Bombardier Transportation. Men det var et svært nyttig spor for Strømmen Trævarefabrik da bedriften startet i 1884, likedan for Flaen Brug som i en årrekke leverte snekkerinnredninger til Strømmen Værksteds jernbanevogner.

Åpningstog med passasjerer på kongens fødselsdag i 1853

Illustreret Nyhedsblad meldte at det først var meningen å kjøre et prøvetog fra Grønland og en halv mils vei oppover på sankthansdagen 1853. Dette ble det imidlertid ikke noe av, fordi statsråd Frederik Stang i Indredepartementet, som blant annet styrte landets samferdsel, ikke ville være med på åpningen av det lille stykket. Han mente strekningen ikke var bra nok, og foretrakk å vente til hele linjen til Strømmen kunne tas i bruk.

Etter noen ukers intenst arbeid mente en å være såpass ferdig at banen, selv om den manglet atskillig finpussing, kunne trafikkeres av et persontog. Endelig ble åpningsdagen fastsatt til 4. juli, at det falt sammen med kong Oscar Is 54-årsdag burde sette en ekstra spiss på begivenheten. Men heller ikke denne gang ble Stang eller noen av de andre autoritetene med. Da alt var gjort klart og innbydelsene var sendt ut, ble de innbudne plutselig avsagt med den grunngivning at man fryktet for at den siste tids regnvær hadde skadet jordfyllingene i den grad at det var farlig å kjøre over dem. Følgen var at de eneste som deltok på prøveturen den 4. juli var banens ingeniører, et par medlemmer av tilsynskommisjonen og noen få privatpersoner.

Det første persontoget startet ved Grunningen ved Oslo Ladegård fordi stasjonsbygningen ikke var ferdig. Lokomotivet som førte toget bar Robert Stephensons navn. Lokomotivet trakk en førsteklasses og en annenklasses personvogn, og foran lokomotivet var en bremsevogn plassert. Et samtidig kobberstikk gir et fornøyelig bilde av ferden over brua ved Osloveien, med Vår Frelsers kirke og Slottet i bakgrunnen. Illustreret Nyhedsblad forkynte i 1853 at

En skjærende lyd hørtes fra lokomotivet ... og folk måtte fjerne seg fra linjen. I begynnelsen gikk det langsomt, og toget gjorde holdt straks ovenfor utgangspunktet på den bro der overskjærer Osloveien. Men da det atter satte seg i bevegelse, tiltok hurtigheten og det forsvant snart for øyet. Etter 31 minutters forløp nådde toget frem til Strømmen, uaktet at det underveis hadde stanset fem minutter for å innta vann og dessuten var blitt sinket ved at folk ikke ville fjerne seg fra banen. Ved ankomsten ble det mottatt av et stort antall mennesker med tydelige velkomsthilsener, likesom her også var oppført en æresport av grønt, hvori ordet VELKOMMEN var anbragt med store bokstaver. Tilbakeveien ble tilbakelagt på 25 minutter. Da toget kl. 2 på eftermiddagen vendte tilbake til byen, hadde mange tilskuere atter forsamlet seg for å være vitne til den vidunderlige fart.

Stasjonsområdet i Strømmen

Den første stasjonen hadde enkle hus som alle lå på østsiden av sporene. I 1901 hadde trafikken mellom Lillestrøm og Kristiania vokst så sterkt at det ble nødvendig å bygge dobbeltspor – landets første i sitt slag. Også lokalt på Strømmen var virksomheten blitt omfattende, det ble derfor besluttet å bygge hele fire rangeringsspor i tillegg til dobbeltsporet. Sporområdet krevde mye plass, og med ett unntak ble de gamle bygningene revet. Det opprinnelige privethuset fra 1853 ble flyttet til vestsiden, der det også ble oppført en ny stasjonsbygning som ble levert av Strømmen Trævarefabrik. Både stasjonsbygningen og privetet er i dag regulert som bevaringsverdige.

Ved etableringen av Strømmen stasjon var det én ansatt. Etter siste krig da en hadde stor godstrafikk, stillverk og baneavdeling, hadde en nærmere 30 ansatte på lønningslisten. Men omstrukturering, modernisering og bortfall av godstrafikken medførte stadig færre ansatte, og i dag er det ingen igjen.

Før krigen var det en fryd å besøke stasjonen. Venterommet hadde inngang både fra stasjonssiden og fra den motsatte siden. I venterommet drev stasjonsmesteren en kafé med runde, tunge marmorbord pluss et langbord av tre vendt mot undergangen som ble etablert 1936 og ombygd 2006. Narvesen drev en velassortert kiosk som var åpen hele dagen. Mot Bråte bru var det et nydelig parkanlegg med spaserveier fram til et lysthus med benker og flaggstang. Ved Smithbakken i motsatt retning lå et uthus for ved og arbeidsredskaper. På motsatt side lå godsekspedisjonen.

Vanntårn og lokomotivhopp

Stasjonen fikk tidlig et vanntårn for damplokomotivene, dette ble fylt fra Pumpevika i Sagelva. Tårnet sto på sporenes østside rett ved brattbakken – også kalt pumpebakken – i Grønliveien som i dag går langs jernbanelinjen. Den 22. desember 1888 ble det her satt en verdensrekord som nok må regnes som uslåelig, i den uvanlige øvelsen høydehopp uten tilløp for to lokomotiver. Hendelsesforløpet var dette:

Morgentoget til Eidsvoll var forspent med to lokomotiver. Nr. 1 var ferdig med vannpåfylling, mens Nr. 2 var nesten ferdig. Plutselig inntraff en kraftig rystelse, og like etter eksploderte vannkjelen på Nr. 2. Det 20 tonns lokomotivet gikk til værs og slet seg fra kullvognen (tenderen), men det ble hengende fast i Nr. 1. Dermed snudde det elegant i lufta og landet trygt oppe på Nr. 1, som ikke ble mer skadet enn at det kunne trekkes rett inn i verkstedet med den nybakte rekordholderen på ryggen.Bortsett fra et benbrudd fikk lokomotivenes betjening ikke alvorligere skader.

Minnetavle 2009

Foto Per Høstland

I kjølvannet av jernbaneanlegget ved Strømmen fulgte flere hendelser som fortjener betegnelsen Først i landet. Dette faktum ble behørig markert ved oppsetting av en minnetavle på Strømmen stasjon. 11. juni 2009 var mer enn 100 mennesker samlet for å markere begivenheten, som var initiert av Strømmen Vel med Skedsmo kommune og Jernbaneverket som samarbeidspartnere. Tiltaket inngikk i Strømmenvandringen 2009 som var innom flere steder av kulturell og historisk interesse.

Noe av minnetavlens ordlyd:

«KULTURMINNE

Strømmen stasjon

FOR FØRSTE GANG… Hensikten med landets første jernbane var å få en god forbindelse fra hovedstaden til Mjøsa. Samtidig ble det lagt stor vekt på å effektivisere planketransporten fra Romerike, særlig fra området langs Sagelva. Norsk Hoved-Jernbane ble åpnet fram til Eidsvoll 1. september 1854, men det var Strømmen som ble landets første jernbanestasjon utenfor hovedstaden. Dette ledet til flere hendelser som fortjener betegnelsen først i landet:

Foto Svein O. Arnesen

• Den 4. juli 1853 ankom åpningstoget med inviterte gjester fra Christiania.
• Godstog hadde tillatelse fra 5. november 1852, men kjørte neppe før året etter.
• Landets første industrispor til sagene ved Sagelva ble ferdig i 1853.
• Det første telegrammet ble sendt fra Sagdalen 19. desember 1853.
• Landets første jernbanepoståpneri ble etablert på Strømmen i 1855.»

Johannes Nygård

Strømmen stasjon har i dag ingen ansatte. Men til å bistå med avdukningen hadde Strømmen Vel sikret seg en som hadde den rette bakgrunnen. Johannes Nygård (1921- ) fra Strømmen startet ved Østbanestasjonen i 1940, og kom til Strømmen stasjon som trafikkelev i 1942. Etter hvert ble han telegrafist, og han tjenestegjorde senere ved både Ganddal stasjon, Kløfta stasjon, Ljan stasjon og igjen Østbanestasjonen til han gikk av etter 43 års sammenhengende tjeneste. Da hadde han steget i gradene og var understasjonsmester ved Lillestrøm stasjon.

Telegraftjenesten ved Strømmen stasjon

Jernbanen gjorde det nødvendig å ha et godt telegrafnett både på stasjonene og ved enkelte andre viktige installasjoner. Det første telegrammet i Norge ble sendt fra bomvokterstua rett nedenfor Stalsberg Nordre den 19.desember 1853 med slik tekst: «The telegraph in order between here and Christiania». Med engelsk entreprenør var det naturlig med engelsk som arbeidsspråk i den første tiden. Det var anlagt bomvokterstue ved Stalsberg gård fordi hovedveien – nåværende Gamle Strømsvei – på den tiden måtte krysse jernbanen i plan. Ved anlegg av dobbeltspor i 1901 ble det bygd undergang for Gamle Strømsvei, og denne ble også benyttet for den nye Strømsveien i 1911, og benyttes i dag for Sagstien. Dermed kunne av bomvokterstua nedlegges etter nesten femti års tjeneste.

Telegrafen fulgte jernbanen i hundre år, og telegrafistene var en del av stasjonsbetjeningen til rundt 1950. Telegrafverket, som senere ble Televerket og Telenor, ble deretter alene om telegramtjenesten.

Telegrafmeldingene kom på morse og telefon. Telegrammer skulle bringes ut til ulike adressater, og mange av barna i Strømmen tjente sine første kroner på dette. Et vanlig telegram ble brettet sammen på en spesiell måte til en størrelse på ca 10 x 6 cm, festtelegrammene ble lagt i konvolutt i B5-størrelse.

Strømmen stasjon fikk det første jernbanepoståpneriet i landet

Før 1855 fikk strømlingene sin post over Relingen poståpneri i Fedt prestegjeld. Poståpneriet ble fra 1. februar 1855 flyttet til Strømmen jernbanestasjon og fikk samtidig navnet Strømmen Jernbanestasjon poståpneri. I 1855 hadde poståpneriet et 3-rings kassasjonsstempel, men i 1859 kom datostempel av 1-rings type med stenskriftbokstaver med tekst Strømmen jernbst. Kassasjonsstempler ble benyttet før de senere stemplene med datoangivelse ble innført. Kassasjonsstemplene hadde gjerne tre eller fire ringer etter samme mønster som ringene i de gamle vedkomfyrene. Stempelet ble da som nå påført frimerkene for å hindre at frimerkene kunne brukes på nytt.

Gårdbruker Knud Ryen var den første poståpneren, senere fulgte stasjonsmester Sørlie i 1861, stasjonsmester Ole Jensen i 1865, fra 1895 telegrafist K. J. Strand (i ni mnd.), videre stasjonsmester H. P. Hansen, stasjonsmester B. O. Andersen i 1897, stasjonsmester D. E. Høyer i 1899, telegrafist O. Ellingsen i tre måneder 1904, etterfulgt av stasjonsmester Fr. M. Andersen.

Da dobbeltsporet mellom Kristiania og Lillestrøm ble ferdig i 1901/02 flyttet stasjonen til nåværende plassering, og postkontoret fulgte med. I 1905 ble stasjonsmester A. Smith poståpner. I 1919 overtok kontorist Even Hoberg stillingen og bygde senere et nytt poståpneri i Strømsveien. Dette lokalet er senere innbygd i den nåværende Hoberggården. Hans kone, Marie Hoberg, overtok stillingen i 1921.

Poståpneriet var nå lagt under Lillestrøm postkontor og fikk i 1922 navnet Strømmen postkontor. I 1948 ble postkontoret flyttet til nye lokaler i Kjustadgården i Strømsveien 82 med J. L. Bakke som poståpner. I 1954 overtok postfullmektig Rolf Jacobsen, i 1962 Per S. Bø, som også hadde gleden av å flytte inn i nye lokaler i Olaussengården i Strømsveien 48/50 i 1964. Her var postkontoret til det flyttet inn i Strømmen storsenter i 1997.

Litteratur og kilder

• Bergh, T.: Jernbane i Norge 1854-2004. Bind I. Bergen 2004.
• Gulowsen, J og Ryggvik, H.: Jernbane i Norge 1854-2004. Bind II. Bergen 2004.
• Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind II. Oslo 1950.
• Stefferud, Alf og Steinar Bunæs: Strømmen I. Historier om stedet og folket. Utgitt av Sagelvas Venner og Strømmen Vel. Strømmen 2009.
• Sørheim, Thor: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo kommune 1976. Boka er lagt ut på Skedsmo kommunes lokalhistoriesider.
• Østby, Arvid: Jernbanestasjoner på Romerike. I Romerikstun. Årbok 1970. Bind VII. Romerike historielag. S. 147
• Østvedt, Einar: De norske jernbaners historie. Bind I. Tidsrommet fra 1851 til omkring 1883. Oslo 1954.