Slaget ved Langnes skanse

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 7. mar. 2024 kl. 10:26 av Cnyborgbot (samtale | bidrag) (Robot: Endrer mal: Bokhylla)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over området fra 1817, med skansen og brua tegnet inn. Svenskene kom sørfra, der Langnes gård er avmerket.
Tegning som viser scene fra slaget
Foto: Fra boka H. A. Angrell 1914, side 316-317/Nasjonalbiblioteket

Slaget ved Langnes skanse var det siste slaget som ble utkjempet mellom to skandinaviske land. Det var også det siste slaget i det norske felttoget, den kortvarige krigen som brøt ut etter at Norge hadde erklært seg selvstendig og vedtatt en egen grunnlov. Det ble utkjempet ved Langnes skanse i Askim prestegjeld den 9. august 1814, mellom omkring 2000 norske og 3000 svenske soldater.

Bakgrunn

Under det norske felttoget dominerte svenskene hele tiden. Etter at Fredrikstad festning måtte overgi seg, var det liten tvil om at krigen var tapt for Norges del. I et siste forsøk på motstand prøvde en å reorganisere styrkene vest for Glomma. For å evakuere mannskaper og utstyr ble det anlagt en pongtongbru over Glomma.

Brua ble lagt ved Langnes, vest for Askim. En morene danner en naturlig forhøyning der, og det var anlagt en enkel skanse langs denne. Fire kanoner ble plassert der, og fire ble satt på en liten kolle rett ved. Skansen ble bemannet av to opplandske regimenter og tre divisjoner skarpskyttere fra Valdres, ledet av oberst Diderich Hegermann.

Krigen på sommeren 1814 ble kort. Nordmennene tapte flere slag på Østlandet, og da festningen ved Fredrikstad falt, var det klart at en svensk seier bare var et tidsspørsmål.

Forpostfektninger

Svenske styrker under general Vegesack og oberstløytnant Cederström, bestående av flere infanteriregimenter fra Vestgötaland og Värmland, marsjerte mot de norske styrkene. Fortroppen nådde Langnes natt til 9. august. Hegermann hadde sendt ut patruljer, og disse støtte i løpet av natten flere ganger sammen med svensker. Været var svært dårlig, og en norsk kaptein overlevde et slikt sammenstøt fordi kruttet i en svensk speiders flintlåsgevær var vått. Geværet er i dag på Forsvarsmuseet, da kapteinen tok det med seg etter å ha hugget ned svensken med sabel.

Hegermann forsøkte å fra fordel av det dårlige været. Før grålysningen angrep han svenskene, men til tross for overraskelsesmomentet klarte de erfarne svenskene raskt å organisere seg og slå tilbake nordmennene. Den norske angrepsstyrken trakk seg tilbake til skansen.

Svensk angrep

Svenske soldater ble sendt i kolonner fra en liten høyde ved skansen, der Langnes stasjon nå ligger. Det var omkring en halv kilometer mellom posisjonene, med åpne jorder som var gjørmete på grunn av det kraftige regnet. Nordmennene kunne dermed møte dem med velrettet og konsentrert artilleriild fra batteriene i skansen og på kollen. Hegermann beskrev senere hvordan det så ut som om en vogn hadde kjørt gjennom de svenske kolonnene. En del svenske soldater søkte tilflukt på Langnes gård, men husene der ble raskt skutt i filler.

Svenskene angrep tre ganger gjennom formiddagen. De tette kolonnene under det første angrepet var gode mål for kardesker, og mange falt. Hegermann holdt igjen ildgivningen inntil de var kommet til inngangspartiet til skansen. Dermed hadde kardeskene maksimal ødeleggelseskraft, både fordi avstanden var kort og fordi kolonnene presenterte siden mot de norske batteriene.

For å minske artilleriets effekt gikk svenskene over til jegerkjeder. Dette er spredte formasjoner der skyttere gir kontinuerlig ild mot fienden. Med bedre krutt og geværer med god effektiv rekkevidde fungerte denne taktikken godt, spesielt fordi brystvernet ikke var høyt nok til å verne batteriene. Da svenskene også fant gode plasser for skarpskyttere ble situasjonen enda verre for nordmennene. Allikevel klarte Hegermann å sørge for sikker ildgivning. Han rettet kanoner mot skarpskytterne, som måtte trekke seg tilbake, og sørget for at skansen var godt forsvart. Svenskene forsøkte et tredje angrep, men også det mislyktes, og de måtte trekke seg tilbake.

Retrett

Tapene var ikke like store som ved Matrand. Seks nordmenn skal ha falt mens ni eller ti ble såret, mot i overkant av hundre døde og sårede på svensk side. Christian Frederik, som var på Spydeberg gård og ble vekket av skuddene, skal ifølge samtidige kilder ha utbrutt «For meget blod for min skyld» da han ankom pongtongbrua og så liket av en ung, norsk løytnant bli båret over. Soldatene svarte «Ikke for meget, ikke for lite». Selv om de norske styrkene hadde holdt skansen besluttet kongen å slå retrett. Hegermann protesterte kraftig mot dette, og ønsket å utføre et motangrep mot svenskene som var trakk seg tilbake. Kongen skal da ha sagt «Men min Gud, har De da endu ikke oppoffret nok af disse smukke Folk?»

Under det norske tilbaketoget måtte tre kanoner dumpes i Glomma, fordi man ikke hadde nok hester. Brua ble så brutt opp ved at man slapp løs båtene den fløt på. Hegermann førte styrkene sydover. Det var i dagene frem mot 14. august noen mindre trefninger.

Konsekvenser

Da slaget ved Langnes skanse stod var krigen i realiteten allerede tapt for Norge. Men gjennom forsvaret av brua hadde den norske hæren vært i stand til å trekke seg tilbake, og moralen var hevet etter å ha slått tilbake svenskene. Dette gav en bedre posisjon i forhandlingene med svenskene, som ikke hadde blitt i stand til å kreve betingelsesløs kapitulasjon. I så måte kan slaget ha bidratt til at det i Mossekonvensjonen av 14. august 1814 ble slått fast at Norge skulle beholde Grunnloven i en personalunion med Sverige.

Litteratur