Lagrettemann

En lagrettemann var en mann som var tatt i ed av lagmannen og som dermed kunne fungere som lekdommer. I tidlig middelalder opptrer de bare på lagtingene som representanter for bygdefolket. Etter 1350 ble det også vanlig med lagrettemenn på bygdeting og andre rettsmøter. De fungerte ikke bare som meddommere, men også som forliksmenn, synsmenn og som vitner til retthandlinger.

Lensmenn og kirkeombudsmenn ble i middelalderen gjerne rekruttert blant lagrettemennene. De ble også gjerne sendt som representanter for bygda i andre sammenhenger, for eksempel ved kongehyllinger og stenderforsamlinger. Dette ble videreført i unionstida, og da domstolenes ble reformert på slutten av 1500-tallet ble bygdetingene virkelige domstoler. Lagrettemennene ble da kalt lagrette, det samme ordet som ble brukt om senere tiders jury.

Profesjonaliseringa og byråkratiseringa av rettsvesenet førte til at bruken av lekdommere ble mer komplisert å gjennomføre i praksis. I Christian Vs Norske Lov av 1687 ble lagrettemennene derfor redusert fra å være meddommere til å bli rettsvitner. Unntaket var i odels- og eiendomssaker og i livs- og æressaker, der de skulle dømme sammen med sorenskriveren. En annen endring var at vervet skulle gå på omgang, ved at det ble oppnevnt åtte nye lagrettemenn hvert år. Tidligere hadde man hatt vervet mer eller mindre på livstid. Bygdetinget fikk ikke selv peke ut de som skulle tas i ed, men i stedet ble dette gjort av amtmannen, sorenskriveren eller fogden.

Det ser ut til at det til tider ble oppnevnt flere lagrettemenn enn det var behov for. Det blir antatt at dette skyldtes dels at lagmannen fikk betalt for dette og dermed var noe mer rundhånda enn nødvendig, og at bøndene gjerne tok imot ettersom selve tittelen lagrettemann var et hederstegn i bygdesamfunnet, uavhengig av om man faktisk var i aktivitet.

Kilder og litteratur

• Lagrettemenn i Norsk historisk leksikon.
• Lagrettemann på Wikipedia på bokmål og riksmål