Leksikon:Stattholder
Stattholder.
I. I 1572 ble det opprettet et stattholderembete i Norge. Embetet besto med ett avbrudd (1583–1588) fram til 1739. Det ble gjenopprettet i 1750, men på nytt avskaffet i 1771. De vanskelige årene like før 1814 gjorde det igjen nødvendig å utnevne stattholder (først prins Frederik av Hessen, dernest prins Christian Frederik), men det er usikkert om dette var tenkt som en permanent fornyelse av stattholderembetet. Etter at unionen med Sverige var et faktum, ble det i den reviderte Grunnlov §§ 13 og 14 bestemt at kongen kunne overdra styret i Norge til en svensk eller norsk mann når han oppholdt seg utenfor landet. Dette stattholderembetet ble besatt inntil 1856, men ble vedtatt opphevet av Stortinget i 1859. Etter svensk påtrykk nektet imidlertid kongen å sanksjonere stortingsvedtaket, og det brøt ut en mangeårig bitter strid om stattholderspørsmålet. Nytt stortingsvedtak om opphevelse av stattholderembetet i 1873 ble sanksjonert av kong Oskar II.
II. Iflølge instruks av 27. februar 1574 (NRR II s. 93ff.) skulle stattholder føre kontroll med forvaltningen og være kontaktledd mellom sentralstyret, allmue og «embetsmenn». Dette innebar blant annet at han skulle ta imot og behandle klager fra menigmann over lensherrene og deres tjenere (jamfør lensvesen, fogd, supplikk). Stattholder skulle videre føre tilsyn med kirkegodset, som etter 1537 hadde tilfalt kronen, ta opp jordebøker (eiendomsregistre) og tilsette stiftsskrivere (se dette). Det het også at han skulle ta imot lensherrenes regnskap over den uvisse rente, det vil si de kongelige inntekter som ikke kom inn med faste summer hvert år, for eksempel toll, og han skulle se til at skogene ikke ble uthogd.
Stattholderembetet fikk imidlertid i de følgende år ikke den betydning det var tiltenkt. I mangt ble stattholder bare en førstelensherre, den fremste blant likemenn. Fra omkring 1630 startet en ny vekstperiode for stattholderembetet. Dette falt sammen med den urolige utenrikspolitiske situasjon, Norges økende økonomiske betydning for det dansk-norske sentralstyret og den allmenne statsveksten med økende sentralisering og byråkratisering til følge. Sverre Steen (DNFLH IVs. 371) sier: «Stattholderen blev altså hovedkasserer for Norge og fikk på den måten verdighet … men kongen var stadig på vakt mot stattholdernes selvrådighet.»
Stattholder var blitt fast medlem av det danske riksrådet og fungerte som rådgiver i norske saker. Han var periodevis også øverstbefalende for den norske hær. Stattholderembetet nådde sitt høydepunkt i Hannibal Sehesteds stattholdertid da hele den norske forvaltningen ble samlet på stattholders hånd (jamfør landkommissariat). En tilsvarende betydning fikk embetet aldri siden, og stattholders myndighet kom til å svinge med de politiske konjunkturer. Fra 1667 var stattholderen president i overhoffretten (se dette).
Det forekom også at kongen nedsatte midlertidige utvalg til å vikariere i stattholderembetet eller supplere stattholder. Slike kommisjoner var i arbeid i periodene 1611–1613, 1643–1645, 1675–1679 og 1704-1722; den siste er best kjent under navnet Slottsloven på Akershus (jamfør slottslov). I lengre tidsrom fungerte det bare vise-stattholder i stattholderembetet; det forekom i U. F. Gyldenløves stattholdertid og var vanlig etter 1699. Vise-stattholder var formann i slottsloven. Fram til 1661 var stattholder samtidig stiftslensherre i Akershus hovedlen, og i tiden 1661–1710 var stattholder eller vise-stattholder også stiftamtmann i Akershus stiftamt (jamfør amtmann). Den siste stattholder før 1771 var stiftamtmann i Akershus stift fra 1750 til 1763, men ikke amtmann i Akershus amt.
Stattholders kontor ble fra omkring 1650 kalt kanselliet, og fra 1670 ble «Det norske kanselli» fastslått som offisiell betegnelse. Dette kanselliet var ingen ny institusjon, men bare et nytt navn på stattholders skriverstue. Slottsskriveren, som hadde bestyrt skriverstua, ble heretter kalt kansellisekretær. Fra 1690 var han i tillegg, med tittelen justissekretær, sekretær for overhoffretten. (Kansellisekretæren var også sekretær for slottsloven fram til 1718, som da fikk egen skriver. 1718–1722 utstedte kansellisekretæren bare stevninger og lignende sportelgivende brev.) Kansellisekretæren hadde normalt to eller flere underskrivere, og stattholder hadde gjerne en privatsekretær.
Stattholder etter 1814 sto på kongens vegne i spissen for den norske regjering. Han var også øverstbefalende over den norske hær. De første stattholder var svenske, og de holdt fullt hoff i Kristiania. De to siste stattholder var norske, og til forskjell fra sine svenske forgjengere betraktet de seg mer som norske embetsmenn enn som kongens personlige representanter i regjeringen. S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |