Venstre
Venstre er et sosialliberalt parti. Det ble stiftet 28. januar 1884, og er dermed Norges eldste politiske parti.
Historie
Partiet ble etablert for å samle politikere som sto i opposisjon til embetsmannsregimet. Hovedkravet var et bredere folkestyre. Men allerede i løpet av partiets første år så man at det i andre spørsmål kunne være stor uenighet. Statsminister Johan Sverdrup ble del av en minoritet i partiet, og mot slutten av 1880-åra kom den første splittelsen da «rene Venstre» og «moderate Venstre» gikk hver sin vei. «Rene Venstre» ble den delen som er videreført i dagens parti.
Storhetstida var perioden 1913–1920, da Gunnar Knudsen satt i sin andre periode som statsminister. Venstre hadde da flertall i Stortinget fram til 1918. I mellomkrigstida oppsto en ny situasjon, der ingen av partiene fikk rent flertall, og regjeringsmakta gikk fram og tilbake mellom partiene. Siste gang Venstre hadde statsministerposten var i 1935.
Etter krigen spilte Venstre en langt mindre rolle i poltikken – frontene sto ikke lenger mellom Høyre og Venstre, men mellom borgerlig og sosialistisk side med Høyre og Arbeiderpartiet som de største partiene. I 1960-åra kom nye strider, der det spesielt ble tydelig at det var uenighet mellom Unge Venstre og den eldre garde i moderpartiet. Ungdomspartiet var blant annet negative til amerikansk innflytelse og ville ut av NATO. Enklere ble det ikke under striden om medlemskap i EF. Partiet endte med et nei til EF før folkeavstemninga om EF-medlemskap 1972, men det var også mange EF-tilhengere i partiets rekker.
Striden ble etter hvert så vanskelig at partiet igjen ble splitta. Den utløsende årsaken var at stortingsgruppa hadde et ja-flertall, og ikke ville gå inn i en regjering basert på en koalisjon av EF-motstanderne på Stortinget. I november 1972 brøt Det Liberale Folkepartiet under ledelse av Helge Seip ut, først under navnet Det Nye Folkepartiet. Splittelsen førte til en kraftig tilbakegang i valget i 1973, da Venstre bare fikk to representanter. Mellom 1985 og 1993 hadde partiet faktisk ingen representanter på Stortinget.
Valget i 1993 ble et vendepunkt, selv om den eneste partiet fikk inn på tinget var Lars Sponheim. Han gjorde en solid jobb med å sette Venstre tilbake på det politiske kartet, og i 1997 ble det seks representanter. Partiet ble også med i regjering med fire statsråder. Siden har det vært ujevne resultater i valg, noen ganger med et resultat under sperregrensa.
Venstres statsministre
- Johan Sverdrup (1884-1889)
- Johannes Steen (1891-1893, 1898-1902)
- Otto Albert Blehr (1902-1903, 1921-1923)
- Jørgen Løvland (1907-1908)
- Gunnar Knudsen (1908-1910, 1913-1920)
- Johan Ludwig Mowinckel (1924-1926, 1928-1931, 1933-1935)
Galleri
Johan Sverdrup var Venstres første statsminister.Foto: Stig Rune Pedersen
Johannes Steen var Venstres andre statsminister.Foto: Stig Rune Pedersen
Otto Blehr var Venstres tredje statsminister.Foto: Ukjent/Oslo Museum
Jørgen Løvland var landets første utenriksminister etter 1905, deretter statsminister, Venstres fjerde.Foto: Stig Rune Pedersen
Gunnar Knudsen var Venstres femte statsminister.Foto: Ljos over Telemark av Stranna, Olav, utgitt av Erik St. Nilssen (1937).
Mowinckel var Venstres sjette, og hittil siste, statsminister, her som stortingspresident en gang mellom 1916 og 1918.
Kilder
Se også
|
