Hengning

Hengning er en henrettelsesmetode som var i bruk i Norge fra middelalderen til 1700-tallet. Det finnes flere varianter av metoden, men bare en var i bruk i perioden hvor man hengte mennesker i Norge, nemlig såkalt sakte hengning der den dømte ble heist opp eller fikk et kort fall før repet om halsen ble strammet. Døden inntreffer da som følge av kvelning. Det var en meget smertefull metode, der det kunne ta flere minutter før døden inntraff. Vanlig praksis i Norge var at man ikke tok ned liket, men lot det henge til tauet brast eller liket gikk i oppløsning, for så å begrave levningene på retterstedet.

Metoden beskrives av Tacitus i forbindelse med germanske folkeslag allerede i første århundre e.Kr. I en skandinavisk kontekst nevnes den først på 900-tallet av Ibn Fadlan, som skrev at dette var vanlig måte å ta tyver av dage på. Han beskriver at de halte personen opp i et tre. Muligens hadde Nidaros en permanent galge allerede på Sverre Sigurdssons tid eller enda tidligere. Sverres saga nevner en galge rett utafor byen, mens Snorre Sturlason nevner det som kan være en permanent galge så tidlig som i sagaen om Olav Tryggvasson. Først i høymiddelalderen ble det vanlig mer permanente galger i byene.

Hengning ble ansett som en spesielt vanærende straff, forbeholdt de lavere klasser og etter hvert kun for tyver. Personer av høyere byrd ble i stedet halshogget. Etter avskaffelsen av hengning i Norge ble halshogging eneste metode som var i bruk. Hengning var også en mannsstraff; det er ikke kjent noen tilfeller av at kvinner har blitt hengt i Norge, men det er mulig at dette har skjedd uten at bevarte kilder avdekker det.

En rekke rettersteder har navn etter denne straffemetoden, som Galgeberg i Oslo.

Litteratur og kilder

• Hengning på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Kjus, Audun: Død som straff i middelalderen. Utg. Unipub. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.