Leksikon:Tiende
Tiende, en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen, ble alminnelig i Norge i høymiddelalderen, kanskje allerede i første del av 1100-tallet. Ifølge sagaen var det Sigurd Jorsalfar som innførte tiende. Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Vestafjells og nordafjells var tiende 1/10 av de vanligste naturalier. De øvre bygdene i Telemark ytte bare hovedtiende og ble derfor kalt Skattlandet til forskjell fra Grenlandsområdet eller Tiendetaket som ga vanlig tiende.
Tiende var i middelalderen delt i fire deler: en til biskopen, en til presten, en til sognekirken og en til de fattige. Denne siste delen ble kalt bondeluten, da den ble disponert av bøndene og skulle gå til underhold av de fattige. Strid om disposisjonsretten til bondeluten mellom enkelte biskoper og bøndene forekom, særlig i de siste årene før reformasjonen.
Etter reformasjonen skulle spørsmålet om bondeluten bli et hett stridsemne da øvrigheten med hjemmel i den danske kirkeordinansen, som ble gjort gjeldende for Norge i 1539, bestemte at tiende skulle deles i tre: bispetiende, som nå var blitt kongetiende, prestetiende og kirketiende. Opphevelsen av bondeluten møtte sterk motstand fra bøndene over hele landet, og kongemakten svingte i hundreåret som fulgte mellom å gi etter for bøndenes krav og å stadfeste ordinansens bud. Den norske kirkeordinansen av 1607 sier ingen ting om delingen av tiende, men C.5. no. lov av 1687 fastslår tredelingen som landsnorm. Det er imidlertid vanskelig å vite om tredelingen på dette tidspunktet var gjennomført for hele landet og om den noen gang ble det. Ved inngangen til 1600-tallet var stillingen den at tredelingen var gjennomført i størstedelen av Oslo og Bergen stift. I Stavanger og Trondheim stift hadde kongen måttet gi etter for bøndenes krav. Men striden om tiende ebbet etter hvert ut. Dette skyldtes at tiende i forhold til andre skatter og avgifter fikk mindre betydning, og at samsvaret mellom produksjon og tiende gikk i oppløsning. Alt i 1660-årene, i forbindelse med utarbeidingen av en ny matrikkel, var det ansatser til å omgjøre tiende til en fast avgift på jord (det gjaldt kongetiende), og i det følgende århundret utviklet tiende seg faktisk til en fast grunnbyrde. Kirkesalget under Frederik IV (1699–1730) medførte også at kirketiende mange steder ble helt avskaffet eller sterkt endret. Etter hvert som pengehusholdet fikk større betydning, ble naturalytelsen avløst av en uforanderlig pengeavgift. Dette forholdet ble stadfestet i lov av 1801. Spørsmålet om å avskaffe tiende som en heftelse på grunneiendom ble reist flere ganger i den følgende tid inntil lov av 1897, som ble iverksatt fra 1918, avskaffet kongetiende og kirketiende. Prestetiende, som en fast avgift til sognepresten, skulle fortsatt bestå, men ved lov av 1939 ble de siste rester av tiende opphevet. S.I.
Nord-Norge. Korntiende ble her ytt med hver 10. tønne tresket korn, avkrevd allmuen om høsten til tiendebua ved tiendbyttet (se dette). Samtidig ga man ostetiende med et fastsatt kvantum ost av hver ku, kokt av søtmelk, eller kutiende, med 4 sk. per ku. Fisketiende ble bare ytt av yrkespreget eller kommersielt fiske, ikke av hjemmefiske, heller ikke av biproduktene rogn og tran. Beregning av tørrfisktiende skulle i Nordland og Troms skje i fiskeværa etter at fisken var hengt på hjell. Ved avreise fra fiskeværet ble hjellfisken opptelt og tallene avmerket på skårkjevle (se karvestokk), som ble levert landverten (se dette). Av ham fikk tiendekreveren opplysninger om hvor mye hver båt hadde fisket, og hver 10. fisk ble tatt ned etter hvert og fordelt. Kongens tiendepart tilfalt tiendeeieren eller -forpakteren der fisket foregikk, og de som eide kongens tiende på fiskerens hjemsted fikk intet. Preste- og kirketiende ble derimot delt i to, med en halvdel på fiskeværet og en halvdel på fiskerens hjemsted. Denne hjemmedelen tok fiskeren med ved fiskesøkinga (se dette) og la inn i tiendenaust eller tiendebu på prestegården. I Finnmark ga nordfarerne (se dette) tiende etter antall, de bosatte etter vekt (forordning 23. juni 1710). Tiende ble her ført til handelsmannen i sognet, som skulle føre tiendebøker over dette. Med utviklingen av pomorhandelen (se dette) ble det bestemt at fiskerne skulle gi hver 10. matte (se dette) russemel i tiende. Fisketiende ble avskaffet ved lov 20. september 1845 og 5. august 1848, og i stedet ble det innført en tiendeavgift som ble lagt på fiskevarene (også rogn og tran) i eksporthavn. Tiendeavgiften gikk til et fisketiendefond som betalte årlig tiendegodtgjørelse til kirkene og prestene, beregnet på grunnlag av den gamle tiende i sognet. Tiendeavgiften som sådan ble opphevet ved lov 4. mai 1872. Jamfør tiendekanne, vargtoll. H.D.B.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |