Øystein Sunde
Øystein Olaf Sunde (født 24. januar 1947 i Oslo) er gitarist og låtskriver. Han er så langt den eneste som har blitt «Årets spellemann» to ganger. Med sine humoristiske tekster – han er en ordkunstner av rang – er han en av Norges mest populære underholdere, og hans dyktighet som gitarist er kjent for de fleste.
Unge år
Han ble født i Oslo, men hadde sine første år på Skarnes. I 1955, etter at han hadde gått ut av første klasse på Korsmo barneskole, flytta familien til Lambertseter i Oslo, etter at faren hadde fått jobb på Abildsø skole. Han hadde fått med seg musikken hjemmefra; mora spilte piano, og hadde blant annet spilt til stumfilmer på kino. Faren spilte fiolin, men tok den gjerne bare fram til jul. Øystein Sunde ble som sjuåring sendt på sine første pianotimer, men da han ikke fikk lov til å spille boogie-woogie slutta han. Det ble en tid med B-kornet i guttemusikken, men også der slutta han. Da han som tiåring begynte på Manglerud kombinerte skole fikk han en sløydlærer som lærte ham å lage en mandolaika. Dermed var kjærligheten til strengeinstrumenter vekt. Som fjortenåring brukte han sparepengene på en el-gitar etter å ha hørt The Shadows på Radio Luxembourg. Han starta opp shadowsbandet The Hitch-Hikers, med seg selv som sologitarist. De fikk sin første spillejobb i kjelleren på Bøler kirke.
Sunde gikk på Nordstrand gymnas, der han som russ i 1966 var med på Nordstrandrevyen. Etter gymnaset begynte han å markere seg som musiker i Oslo. På Viseklubben Dolphin i Lille Grensen 18 hang han sammen med blant annet Kari Svendsen, Lillebjørn Nilsen, Ole Paus, Finn Kalvik og Hege Tunaal. Det var hans klassekamerat og senere samarbeidspartner Kåre Schanche som introduserte ham for viseklubben. I løpet av 1966 danna han visegruppa Hi-Five sammen med fire andre musikere, og i april 1967 ble de invitert til Roald Øyens fjernsynsprogram På rundreise der de spilte to låter. Etter dette fikk de gitt ut to singler på CBS, som første norske gruppe hos det selskapet. Salget var ikke godt, og bandet ble oppløst i løpet av 1967.
Da Sunde i 1968 hørte bluegrass for første gang begynte han å planlegge et bluegrassband sammen med Kåre Shcanche. Det oppretta de i februar 1968, sammen med Kari Svendssen, Fredrik Wibe, Anne Elisenberg og Gerd Gudding. Bandet hadde ikke noe navn den første tida, men etter en opptreden i fjernsynsprogrammet Pop-korn måtte de finne på noe. Kjell Aukrust ble spurt om råd, og foreslo Fuselgutta. Siden halvparten av bandmedlemmene var jenter passa de dårlig. I stedet ble de inspirert av et skilt for Christiania Bank og Kreditkasse. De tok med seg Aukrusts forslag, og ble Christiania Fusel & Blaagress. De fikk noen spillejobber, og de spilte inn singelen «Det kjem nok betre tider» hos Nor-Disc. Heller ikke denne solgte noe særlig.
I 1969 samla Arne Bendiksen flere musikere fra Dolphin, blant annet Christiania Fusel & Blaagress med Sunde og Svendsen som soloartister. De spilte inn låter til en LP. Den kom først ut i 1972 med tittelen Viser i trengsel, med solobidragene fra Sunde og Svendsen. To av Sundes låter, «Fire melk og Dagbla’ for i går» og «Andpust-Olga», ga han senere ut i nye versjoner. Rundt samme tid begynte også Sunde å bli kjent for låta «Jaktprat», som han hadde skrevet under en kjedelig forelesning på Schous tekniske institutt. Den ble en stor suksess på Dolphins, og det ble tydelig for Sunde at hans «kall» var å skrive humoristiske låter. «Jaktprat» er en såkalt talking blues, framført som mer eller mindre vanlig tale med bluesmusikk til. Låta imponerte mange, og det ble sagt at han måtte ha to tunger og tjue fingre for å klare å framføre den.
Karrieren begynner å ta av
Mikkel Aas i Norsk Phonogram klarte i 1970 å få inn Sunde hos CBS. Singelen «Jaktprat», med «Super-SS-Rally-Gt-Fastback-Hardtop-Sprint» på B-sida, solgte svært godt. I septemnber 1970 kom den første LP'en fra Sunde, 1001 fnatt. Den fikk fjerdeplassen på VG-lista, og solgte etter hvert til diamantplate. Dette førte til at Sunde fikk spille tre låter i NRKs nyttårssending, med Rolv Wesenlund som programleder. En av dem var «Skreppa mi er bra, esse», som også ble gitt ut på singel. Det kom en del kritikk mot teksten, og den ble etter en tid bannlyst i NRK Radio. Den ble også utelatt på neste LP, Det året det var så bratt. Dette er det albumet som har ligget lengst på topp på VG-lista, hele 16 uker.
Den første turneen til Sunde foregikk sommeren 1971, da han ble tatt med på Sommerens musikalske stjerneshow av Jørg Fr. Eilertsen. Andre artister i showet var Hanne Krogh, Ivar Medaas, Tore Torell og Kjell Vidars orkester. Suksessen førte tila t han avbrøt studiene ved Schous tekniske institutt.
Han deltok også på en vise- og lyrikkfestival i Haugesund i 1971, sammen med blant andre Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen. Sistnevnte hadde brukket armen, og trengte en gitarist. Dermed kom Sunde opp på scenen sammen med de to andre, og trioen ble godt mottatt. Det ble to turneer sammen i 1970-åra, Det viser seg i 1972 og Vi viser oss igjen i 1974. De ga også ut et dobbeltalbum. Mot slutten av 1971 reiste Sunde til Nashville, der han blant annet traff sitt forbilde Chet Atkins, og lærte nye teknikker på gitaren.
Christiania Fusel & Blaagress gikk, med noe endra besetning, i studio i 1972. Albumet Som varmt hvetebrød i tørt gress ble nominert til Spellemannsprisen. En av låtene, «Fanitullen», markerte noe nytt. Her hadde de kombinert folkemusikk med Einar Mjølsnes på hardingfele med el-gitar og trommer. Sunde var senere produsent for bandet Folque, som fortsatte med denne kombinasjonen. I løpet av 1972 kom Øystein Sunde og Grethe Kausland inn som støttespillere i Dizzie Tunes som erstattere for Wenche Myhre og Ivar Medaas. Han var med på tre forestillinger fra 1971 til 1973. Yngvar Numme lærte ham å te seg på en scene. Oppførselen på viseklubber, der man godt kunne bruke litt tid på å lete etter plekteret, fungerte ikke så godt i store forestillinger. Sunde ga også ut sin første visebok, Viser uten slips, i 1972.
I 1973 spilte han i Sverige, der han ha ut et album med eldre låter oversatt til svensk. Sunderfundigheter solgte ikke særlig godt. Han prøvde seg på flere nye ting dette året: Han ga stemme til figuren Allan i Disneys Robin Hood. I august 1973 fikk han et tre kvarters konsertprogram på NRK fjernsyn, Bridge, bratsj, fille-bom-bom-bom. De fleste av låtene kom med på albumet Ikke bare tyll, som kom ut i februar 1974. Neste album, Klå, kom senere samme år. Dette var et rent instrumentalalbum, produsert av Sven Erik Børja. Både Ikke bare tyll og Klå solgte nokså dårlig. Det ble en nominasjon til Spellemannsprisen, men få spillejobber. Senere har han forklart at dette til dels skyldtes at det var forventa at viser skulle være politiske i 1970-åra, og at hans humoristiske tekster ikke var like populære.
Det ble et nytt forsøk i Sverige i 1975, på Visfestivalen i Västervik. Konserten ble gitt ut som LP, og senere samme år kom et nytt album ut i Sverige. Denne gangen var tekstene å norsk; noen av dem var eldre låter spilt inn i lavere tempo så det var lettere for svensker å forstå tekstene. Dette albumet, Hurtbuller i hvit saus, hadde med en norsk gjendiktigning av Shel Silversteins «I Got Stoned and I Missed It», oversatt til «Jeg ble full og gikk glipp av hele greia». Dessverre hadde de ikke sikra godkjenning fra rettighetshaverne til denne låta, og albumet måtte derfor trekkes tilbake. Sunde var forøvrig også med i Melodi Grand Prix sammen med Benny Borg med visa «En enkel sang» i januar 1975.
I 1975 ble Sunde gift med Gudrun Grydeland, datter av Asbjørn Grydeland og Margit Grydeland f. Klungervik. De har to barn, Turid Marie og Torbjørn.[1]
Etablert artist
I 1976 flytta Sunde tilbake til Skarnes. Han ga ut albumet På sangens vinger, som blant annet inneholdt Norsktopp-suksessen «Vippetangen konditori». Sammen med Ivar Medaas satte han opp kroshowet Krumspring og andre stavhopp, med Yngvar Numme som regissør. Den fortsatte ut i 1977. Sunde gikk så sammen med Anne-Karine Strøm og Ole Paus om forestillinga Hallo i luken. Det ble en del problemer for Sunde under skriveprosessen, for han slet med å finne inspirasjon. Paus ga ham det råd at inspirasjon blir til mens man skriver, og Sunde har fortalt at han siden den gang ikke lenger har gått rundt og venta på at musen skal dukke opp, men i stedet har satt seg ned for å skrive. Noen av tekstene til showet, som «Byens Hi-Fi-asyl», regnes med blant Sundes mest populære sanger. Samme år slapp han også sitt første samlealbum, Øystein Sundes beste. Den kom i andreopplag senere på året, da med en vedlagt singel som skulle inneholde reklamelåta «Ferietips» som han hadde skrevet for Landslaget for Reiselivet. På grunn av en merkelig feil inneholdt den i stedet instrumentallåta «Valdresmarsjen» fra albumet Klå. Sunde skrev også en del av musikken til filmen Kosmetikkrevolusjonen i 1977. Instrumentallåte «Klystér d’amour» fra den filmen ble gitt ut på singel.
Sundes første soloforestilling kom i 1978, med tittelen Selvskudd og gode miner. Soloforestilling er et begrep som ofte strekkes litt i musikkbransjen; han hadde med seg Rolf og Fredrik Wibe som ga akkompagnement. Forestillinga gikk helt til våren 1979, og plata ble en suksess. I mai 1979 ble det også et nytt fjernsynsprogram på NRK, Øystein i fritt fall. De fleste av låtene fra programmet ble med på plata Hærtata hørt. Tittelen er et uttrykk fra Skarnes-dialekta, vanligvis skrevet «hærta ta hørt» – det betyr «halvparten av hvert». Sommeren 1979 forberedte han et nytt show sammen med Ole Paus. Sistnevnte trakk seg tidlig, og i stedet kom Ivar Medaas inn. De fikk så også med seg Kari Svendsen og Mari Bjørgan. Forestillinga Press i pysjen ble satt opp på ABC-teatret i Oslo høsten 1979. Pressen var ikke imponert, og etter noen fullsatte saler begynte publikum å svikte. På nyttårsaften 1979 var det to forestillinger med bare omkring 20 mennesker i salen på hver. En uskreven regel i underholdningsbransjen er at dersom det er flere i salen enn på scenen skal showet gå sin gang, men det var frustrerende å spille for så glisne benkerader. Medaas og Sunde lagde i stedet en kortere versjon av showet, og brukte det som kroshow rundt om i landet. Svendsen og Bjørgan ble ikke med på den turneen. Det kom også en samlekassett i 1979, med tittelen Nærbilde av Øystein Sunde.
I 1981 ga Sunde ut reklamekassetten Bruk sagvett for Jobu. Flere av låtene derfra ble senere samme år med på albumet Barkebille boogie. Det ble en turné med låtene fra det albumet, Sunde tar sagen, der han hadde mer Johnny Sareussen på bass og Jonas Fjeld på gitar. I januar 1982 tok han turen til Svalbard hvor han spilte tre konserter. Opptaket fra en av dem kom i 2012 med i samleboksen Øystein Sundes puslespill.
Sommeren 1982 var Sunde med på sommershowet Kuul umulig på Hotell Klubben i Tønsberg sammen med Inger-Lise Rypdal, 3 Busserulls og Family Four. På samme tid spilte han inn en instrumentalversjon av «Mystery Train» til filmen 50/50; den kom med på albumet med lydsporet til filmen. På høsten kom så revyen Med floss på katta på Chat Noir. Her sto Sunde på scenen sammen med Family Four, Harald Heide-Steen jr. og Jon Skolmen. Den samme gjengen stilte året etter opp med revyen Å, hvilke herlige roser på Kristiansand Teater, og høsten 1983 var Sunde med på forestillinga Mårn du! sammen med Hege Schøyen og amerikanske The Silver King Band. På sine solokonserter hadde han fortsatt med seg Jonas Fjeld og Johnny Sareussen. Fjelds egen karriere tok mer og mer tid, og Sunde måtte seg seg om etter andre støttespillere. I modellflymiljøet han tilhørte fant han gitaristen Åge Westgårdsrønningen og trommisen Einar Hagerup. Sammen med Sareussen kalte de seg Radioballetten, og de var Sundes faste konsertband helt til slutten av 1990-åra.
Neste album ble I Husbukkens tegn fra 1984, der det blant annet var to duetter med Hege Schøyen. For dette ble han nominert til Spellemannsprisen for produsent/opphavsperson, og han har selv omtalt det som en av sine favoritter. Dette ble Sundes siste album på plateselskapet Philips.
Det ble ny revy i 1985, med tittelen Lufta er for alle. Der samarbeida han med Hege Schøyen og Vazelina Bilopphøggers. På slutten av året ble det også et nytt fjernsynsprogram, Mor'n du, der Sunde sto i fokus mens Vazelina Bilopphøggers og Grethe Kausland var gjester. Det kom også et samlealbum med tre LP'er, Øystein Sunde i boks. Dette ble utgitt på selskapet Tomato i samarbeid med Bokklubben.
Det ble enda en reklamekassett i 1986, denne gang for Volvo. Tittelen var Kaptein Snutebil, og kassetten fulgte med Volvos nysolgte lastebiler. Det var hele ni nye låter der, og mange av dem ble med på Overbuljongterningpakkmesterassistent som kom ut senere samme år.
Sommeren 1987 oppsto det som skulle bli til Gitarkameratene: Sunde, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen og Lars Klevstrand ble presentert som ei supergruppe på Glengfestivalen i Sarpsborg. Det var tanker om å fortsette dette samarbeidet, men alle var opptatt fram til høsten 1988. For Sundes del skulle han spille sammen med Radioballetten på Humla i Oslo våren 1988. Lars Klevstrand fikk enda et oppdrag høsten 1988, men de tre andre klarte å finne tid. De fikk med seg Jan Eggum, og avtalte en turné over en måned. De klarte ikke å finne noe felles navn, og turneen fikk det enkle navnet Festkonsert. Det gikk ikke så veldig bra; det var gjerne halvfulle hus, og den eneste riksdekkende avisa som skrev en anmeldelse var Klassekampen. Det ble gjort opptak til livealbum i [[[Grieghallen]] i Bergen, og på Kafé Skarven i Tromsø ble det gjort fjernsynsopptak. Først da de kom ut året etter ble det mer oppmerksomhet rundt gruppa – som da hadde kommet fram til navnet Gitarkameratene.
Etter turneen reiste Sunde til Nashville, der han skulle spille inn et album sammen med amerikanske blugrassmusikere. Jonas Fjeld hadde tilrettelagt for dette, og etter tre dager i studio hadde Sunde materialet til albumet Kjekt å ha. Dette var det første som solgte i over 100 000 eksemplarer, og Sunde fikk Spellemannsprisen i klassen underholdning – og han ble Årets spellemann.
Gitarkameratene og eget plateselskap
Etter at livealbumet og fjernynsprogrammet fra Gitarkameratene hadde gjort publikum kjent med gruppa var det stor etterspørsel etter dem. Sunde gjennomførte en turné med Kjekt å ha, og deretter samla de fire seg på Toten Hotell i to uker i 1990. De gikk i studio med Johnny Sareussen som produsent, og spilte inn albumet Typisk norsk. Det ble også ny fjernsynskonsert og turné, og en konsert ble gitt ut på video. Albumet ble belønna med Spellemannsprisen i klasse viser. Gitarkameratene fikk også den gjeveste prisen, Årets spellemann. Og siden Sunde var fjorårets vinner var det han som delte den ut.
I 1991 kom dobbeltalbumet Øystein Sundes 40 beste. Det kom fordi publikum på Kjekt å ha-konsertene til stadighet ropte etter eldre låter. Samleplata solgte også i over 100 000 eksemplarer. I januar 1992 sendte NRK et timelangt program om Sunde, der han ble intervjua av Yngvar Numme, med tittelen EØS = Ekvilibristen Øystein Sunde.
Etter en tid på plateselskapet Tomato starta Sunde i 1992 eget selskap med navnet Spinner Records. En av de første utgivelsene var en relansering av Som varmt hvetebrød i tørt gress fra Christiania Fusel & Blaagress. Han slengte på bonussporet «Svigermor kommer». Lanseringa av plateselskapet ble feira med festforestilling på Dizzie Showteater. Der framførte han «Frk. Bibelstripp» for første gang. Sunde mente låta var helt på kanten, og hadde ikke planer om å gi den ut på plate.
Et plateselskap kan ikke leve av én artist, og en av de første Sunde satsa på var den da nyetablerte gruppa Hellbillies fra Ål i Hallingdal. De ga ut sine to første album på Spinner Records, og fikk en Spellemannspris for det andre. Hellbillies og Sunde hadde noen konserter sammen i Ål for å feire samarbeidet.
Gitarkameratene fulgte også opp suksessen. Da kronprins Haakon fylte atten spilte de på Det kongelige slott, og deretter satte de opp forestillinga GitKam '93. De starta på Hotell Klubben sommeren 1993, og fortsatte så med landsomfattende turné. Avslutninga kom på et fullsatt Chateau Neuf i Oslo i 1994. Etter dette ble det stille fra Gitarkameratene, men de hadde senere et par gjenforeninger.
Mer Dizzie Showteater, og litt Gitarkameratene
Da Sunde ga ut albumet Du må'kke komme her og komme her i 1994 ble den omstridte «Frk. Bibelstripp» med. Det gikk tydeligvis bra, for med 130 000 solgte eksemplarer var det hans største suksess så langt. Albumet gjorde ham til Årets spellemann for andre gang; Sunde er så langt den eneste som har klart det. Dizzie Showteater inviterte ham til å spille hele høsten, og forestillinga fikk navnet Så hatten passer. Premieren var i september 1995, og etter noen uker på teatret ble det turné. Blant annet var det to forestillinger i Grieghallen som ble filma av NRK, som sendte konsertopptak senhøsten 1995. Dette ble Sundes siste turné sammen med Radioballetten.
I 1995 mottok Sunde Språklig samlings litteraturpris for sine tekster på radikalt bokmål.
I 1997 ble det brann i rosenes leir da Hellbillies ga ut LIVe LAGA på et annet plateselskap. Sunde satt med rettigheter til studioopptak av flere av låtene som var med der, og livealbumet førte til synkende salgstall for platene som var gitt ut på Spinner Records. Hellbillies mente at de hadde rett til å gi ut liveversjoner av låtene. Sunde stoppa utbetalinger av royalty, og det så ut til at saken kom til å ende i retten. Men etter en tid klarte Sunde og Hellbillies å komme fram til et forlik, så saken løste seg uten rettssak.
Da Sunde fikk tilbud om ny forestilling på Dizzie Showteater i 1998 hadde han planer om å gjøre noe sammen med Halvdan Sivertsen. De slet med å finne tid, og Sunde løste det ved å invitere med Sivertsen til Dizzie. Forestillinga og turneen Ja takk, begge deler ble en stor suksess. Denne gang var som nevnt ikke Radioballetten med; i stedet hadde de med Olaf Kamfjord på bass og Stein Bull-Hansen på gitar. Et konsertopptak fra Hotell Klubben ble sendt på NRK på nyåret 2001. Sunde ga også ut et nytt album i 1999, med tittelen Nå er begeret nådd.
Høsten 2002 åpna forestillinga Øystein Sunde... Og vel så det på Dizzie Showteater. Stein Bull-Hansen og Olaf Kamfjord fortsatte samarbeidet, og han fikk også med seg Knut Hem på trommer og Olga Konkova på piano samt koristene Eldrid Johansen og Karianne Kjernes. Låta «Ute var det sol» ble her spilt for første gang. Den skiller seg ut blant Sundes låter, da den handler om tap av noen som sto en nær og kontrasten mellom egen sorg og verden som går sin gang. Flere, blant annet Ingrid Bjørnov og Karsten Isachsen, har trukket fram dette som en av Sundes viktigste tekster. Låta ble med i konsertopptaket som ble vist på NRK jula 2004, og kom også med på albumet Sånn er'e bare i 2005.
I 2003 møttes Gitarkameratene igjen under en hyllest av visedikter og forfatter Vidar Sandbeck. De bidro med tittellåta på albumet Gull og grønne skogen, og med hvert sitt solobidrag. Sunde bidro med sin versjon av Sandbecks 50-tallsslager «Pengegaloppen».
Neste forestilling på Dizzie Showteater ble Sånn er'e bare i 2006, med låter fra albumet med samme navn. Med over 340 foretstillinger over hele landet ble dette Sundes største publikumssuksess. Han stilte med fullt bluegrassband, noe han hadde drømt om siden starten av sin karriere. Kamfjord, Bull-Hansen og Hem var med fra tidligere, og i tillegg hadde de med Øystein Fosshagen på fele og Terje Kinn på banjo. De fem tok navnet Meget i sløyd, og de ble Sundes faste konsertband.
Samlealbumet Sundes verden ble gitt ut mens forestillinga gikk, og i 2008 kom et album med de fleste av sangene fra forestillinga med tittelen Meget i sløyd. Samme år var det flere konserter med Christiania Fusel & Blaagress for å markere førtiårsubileet for bandets debut.
I 2009 desinga gitarfabrikken Martin en egen signaturgitar for Sunde. Han var første norske artist som fikk en slik æresbevisning; for å antyde nivået som kreves kan det nevnes at Elvis Presly, Eric Clapton og Johnny Cash er blant de få som fikk signaturgitar før ham. Det ble laget åtte eksemplarer, og Halvdan Sivertsen kjøpte en av dem.
Gjenforeninger og nye samarbeid
I 2010 annonserte Gitarkameratene at de skulle ha en gjenforeningskonsert. Bakgrunnen var striden om gruppas navn etter at gruppa Lind, Nilsen, Fuentes, Holm ble omtalt som «De nye gitarkameratene» i media. Gitarkameratene skrev til sine yngre kolleger at de ikke likte bruken av navnet, og fikk til svar at gruppa ikke brukte navnet selv og at de ikke var komfortable med at pressen brukte det om dem. Det ble dermed en god tone mellom de to supergruppene, men Gitarkameratene fikk altså et spark bak og samla seg igjen. Begrepet «gjenforening» er passende, men selv brukte de ikke det ordet. De forklarte at regelen er «En gang gitarkamerat – alltid gitarkamerat!», og dette er faktisk trykt på alle soloplater fra de fire siden 1988. Det ble satt opp en konsert i Olavshallen i Trondheim i mars 2010, og de ga ut konsertalbum med opptak fra Grieghallen i 1990. Det ble også gitt ut visebok med flere av Gitarkameratenes låter. Konserten ble utsolgt på rekordtid, og det ble satt opp flere ekstrakonserter. Etterspørselen viste seg å være så stor at de utvida til en landsomfattende turné med avslutning i Oslo Spektrum i desember 2010. Våren 2012 sendte NRK et konsertopptak fra Harstad Kulturhus, og det ble senere gitt ut på DVD under tittelen Historien om Gitarkameratene.
Samme år var det også førtiårsjubileum for Sundes debutsingel Jaktprat. NRK lagde portrettprogrammet Med god avstand til bilen bak med Andreas Diesen som intervjuer, og det ble en jubileumsforestilling på Dizzie Showteater med tittelen Men DA må de ha, der Sunde framførte gamle låter og nytt materiale. Meget i sløyd stilte som konsertband, men uten Stein Bull-Hansen. NRK viste et konsertopptak i januar 2013. Sunde og Meget i sløyd ble i forbindelse med premieren bedt om å spille ved utdelinga av Komiprisen, og da Knut Lystad delte ut hedersprisen viste det seg at den gikk til Øystein Sunde.
Jørg Fr. Ellertsen skulle i 2012 pensjonere seg etter en lang karriere i underholdningsbransjen, og han fikk med Gitarkameratene på sin siste forestilling før han gikk av. GitKam 2012, forsterka med Hem, Kamfjord og Fosshagen fra Meget i sløyd, spilte først på Dizzie Showteater og deretter på turné. Under en konstert i Grieghallen i oktober 2013 falt Lillebjørn Nilsen om på scenen, og etter å ha fått konstatert en mageinfeksjon måtte han stå over de siste forestillingene. Siden 2014 har Gitarkameratene blitt samla årlig på Gitarkameratenes visefestival på Midtåsen (Sandefjord i Sandefjord. Her inviterer de artister som synger på norsk eller svensk, og de spiller selv.
I 2012 ga Sunde også ut sine fem første album i samleboks, Sundes 5 første. I tillegg til den vanlige boksen med fem CD'er kom det en eksklusiv boks i bare 100 eksemplarer med samtlige studioutgivelser og et liveopptak fra 1982. Spesialboksen fikk navnet Øystein Sundes puslespill. I hver boks var det med en nummerert og signert puslespillbrikke, og de 100 brikkene danner til sammen et bilde. Under lanseringa var det utstilling av Sundes hjemmelagde instrumenter og andre effekter på Popsenteret i Oslo. Utstillinga Kjekt å ha – Hærtata hørt fra Øystein Sundes verden' sto oppe fra september til desember 2012.
Et nytt samarbeid kom i gang i august 2013, da Sunde og Ingrid Bjørnov spilte noen mindre konserter sammen. Året etter lagde de forestillinga Prøver nye og gamle, ferdige og halvferdige sanger, som de reiste rundt i landet med i to år.
Da Teater Innlandet i 2014 ville lage en teaterforestilling basert på Sundes låter, fikk de lov til det så lenge bossa nova-gitaristen Tom Steinar Lund hadde ansvaret for musikken. Han hadde tidligere spilt inn egne arrangementer av blant annet Vidar Sandbecks, Alf Prøysens og Otto Nielsens musikk, og Sunde hadde tillit til at han ville gjøre en god jobb. Forestillinga Det året det var så bratt ble en stor suksess, og ble spilt både i teaterets hjemmeområde og på Centralteatret i Oslo. Året etter ble Tom Steinar Lund sammen med Olaf Kamfjord og Birger Misteregget med på konsertserien Skal det være en bossa nå, da?. Det ble noen enkeltkonserter, fulgt av en turné i Østerdalen i september 2016.
Det siste albumet Sunde har gitt ut så langt er Bestefar fra 2016, med lanseringskonsert i Oslo Konserthus. I forbindelse med syttiårsdagen hans den 24. januar 2017 ble det også jubileumskonsert i Oslo Spektrum den 1. april 2017. I 2018 hadde Sunde en kort turné i Bergen, Trondheim og Stavanger, og deretter spilte han en serie solokonserter. Denne gang var det virkelig solo, uten noen andre på scenen.
30. august 2018 meldte kongehuset av Sunde var utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden «for sin fremragende innsats for norsk musikk og kulturliv».[2]
Referanser
- ↑ Gudrun Grydeland Sunde på Hemneslekt.
- ↑ Utnevnelse til St. Olavs Orden