Birkebeinerne

Birkebeinerne var en opprørsflokk i borgerkrigstiden i middelalderens Norge. De er særlig knyttet til Sverre Sigurdsson og kampen mot baglerne, men var aktive også før denne fasen av borgerkrigene.

Statuen «Birkebeinere» (1992) står i sentrum av Lillehammer, utført av Sivert Donali.
Foto: Elin Olsen (2014)

Navnet skal ha kommet av at de surret bjørkenever rundt føttene fordi de ikke hadde skikkelig skotøy, og var opprinnelig et nedsettende uttrykk. Etter at Sverre tok makten gikk det over til å bli et hedersnavn, som ble bevart i lang tid for de som støttet Sverres ætt.

Flokken dukker opp første gang i 1174, da de sluttet seg til Øystein Møyla. De var med ham fram til slaget på Re i 1177, der Øystein ble drept etter slaget. Birkebeinerne flyktet til Sverige, hvor Sverre ble deres leder. Med støtte fra både Värmland og Trøndelag gjorde han birkebeinerne til en sterk hær.

Birkebeinerne seiret over Magnus Erlingsson i slaget på Kalvskinnet i 1179, Ilevollene i 1180, Bergen 1181 og samme sted 1183. Til sist felte de Magnus i slaget ved Fimreite i 1184.

Etter at Sverre tok makten reiste andre opprørsflokker seg mot ham. Baglerne var den farligste av disse, og etter Sverres død tok de makta i Viken og Oplandene. Flokker som kuvlungene, øyskjeggene osv. oppnådde ikke noen resultater, men slittungene og ribbungene utgjorde en viss fare for birkebeinernes makt.

I 1218 ble baglerne og birkebeinerne forsont under Håkon IV Håkonsson. Dermed hadde birkebeinerne sikret seg makten i hele riket. Under Skule Bårdssons opprør i 1240 skal navnet ha blitt brukt, men først og fremst ble det etter 1218 brukt av veteraner og av de som støttet Sverre-ættens tronkrav, og ikke som navn på en hær.

Se også

Kilder