Bolignøden i Oslo

Bolignøden i Oslo er gammel som byen selv, heter det. Men utover på 1900-tallet ble den i stigende grad oppfattet som et utålelig samfunnsproblem. Det var et stort behov for nye og bedre boliger. Oslo skulle være en moderne by. Den skulle ha et godt miljø, være sunn og moderne for det moderne og sunne mennesket, og for et modernisert næringsliv som kunne styrke byens og landets økonomiske grunnlag. Boligproblemet måtte løses.

Arbeiderboliger på Sandaker ca 1910-1920. Kilde: Sagene menighet.

Leiebyen

Fram mot midten av 1900-tallet var Oslo først og fremst en leieby. Få eide egen leilighet. I 1948 leide mellom 75 og 80 prosent av befolkningen bolig. Samme år stod 14 161 familier, eller 36 448 voksne og 7 148 barn på Oslo leiegårdskontors lister over hussøkende. Krigen hadde også satt en stopper for boligbygging. Folk hadde lenge bodd trangt i sentrum. Den kommunale boliginspeksjonen i 1920 rapporterte at familier med opptil 17 medlemmer bodde i leiligheter på ett rom og kjøkken. Dette var nok et av unntakene, men to-romsleiligheter på Grunerløkka var representativt: Her bodde gjerne et ektepar med tre barn. I tillegg hadde de to leieboere.

I Statsarkivet i Oslo fins et arkiv som illustrerer den vanskelige situasjonen på hovedstadens utleiemarked. I 1950 var Leif Brattested og kona på jakt etter husvære, uten særlig hell. For å finne ut hvordan situasjonen på leiemarkedet egentlig var, rykket han inn en annonse i Aftenposten med teksten ”Hybelleilighet til leie. Bill. mrk. rimelig.” Noen dager senere fikk han beskjed om å komme og hente en pakke på posten. Pakken veide flere kg og inneholdt over tusen svar på annonsen. Brevene er et vitnesbyrd om den omfattende bolignøden etter krigen. Mange inneholder historier om desperate mennesker på jakt etter husvære. Her fantes ektepar med og uten barn som hadde bodd hver for seg i årevis, folk som bodde på sofaen til venner eller familie, folk som hadde bodd på hotell eller pensjonat helt siden krigen, forlovede par som måtte vente i mange år før de kunne gifte seg, og en alenemor som måtte la sønnen bo på barnehjem fordi hun ikke hadde noe sted å bo. De fleste av brevskriverne hadde faste og godt betalte jobber, uten at det hjalp noe i kampen om husvære.

• 

  Brev til Leif Brattested, 1950.

  Foto: Statsarkivet i Oslo
• 

  Brev til Leif Brattested, 1950.

  Foto: Statsarkivet i Oslo
• 

  Brev til Leif Brattested, 1950.

  Foto: Statsarkivet i Oslo
• 

  Brev til Leif Brattested, 1950.

  Foto: Statsarkivet i Oslo
• 

  Brev til Leif Brattested, 1950.

  Foto: Statsarkivet i Oslo

Visjonene

Selvbyggerhusene på Stig reiser seg i begynnelsen av 1950-årene. Kilde: Groruddalen historielag.

Da Oslo og Aker endelig ble slått sammen i 1948, fikk byen tilgang til store områder i Groruddalen, rundtØstensjøvannet og på Nordstrandsplatået. Her skulle nye bysamfunn bygges opp fra bunnen av, og ingenting skulle overlates til tilfeldighetene. Tidligere var det mest private investorer som bygde ut. Nå skulle kommunen alene bestemme i hvilken rekkefølge og på hvilken måte områdene skulle bygges ut. Stat og kommune styrte boligbyggingen, og fastsatte standarder for hvordan folk skulle bo.

Oslo kommune planla byutviklingen, og gjorde klart hvilke områder som skulle brukes til boligbygging og hvilke som skulle brukes til andre formål. Målet var at alle som ønsket det kunne få sin egen bolig. Skulle dette innfris måtte boligene være 1) billige 2) av god kvalitet

Leilighetene måtte være store og moderne, slik at de både ble trivelige og praktiske. Samtidig måtte de være enkle og rimelige. Det handlet ikke bare om å ha et sted å bo. Boligene skulle bidra til utviklingen av gode borgere. Det ble viktig å bo riktig!

Å bo riktig betydde også at de hygieniske forholdene var utbedret i forhold til de gamle leiegårdene i sentrum. Det er ikke tilfeldig at boligblokkene ble bygd smale og med vinduer til hvert rom: Fordi sola ga lys og desinfiserte, gjaldt det å bygge slik at den slapp til så godt som mulig, også innendørs. Balkonger burde henges utenpå, slik at de ikke tok lys fra rommet innenfor.

Å bo riktig handlet også om trivsel, om rom til frihet, om å unngå rot og kilder til konflikter. Familien, barna og de voksne skulle leve sine liv med rom nok, med bad som fungerte og kjøkken som var enkelt å holde rent. Slik ble gode borgere skapt, som igjen ville skape det moderne, gode samfunnet - økt levestandard, mindre fattigdom, mindre sykdom, vekst i næringslivet - et framtidsrettet samfunn.

Å bo eller ikke bo

Fra anleggsperioden for Linderudsletta, 1957. Foto: Leif Hansen.

Boligreformatorene og politikerne betraktet hensynene til trivsel og hygiene som så viktige at de avstod fra å bygge billigere boliger, selv om dette var mulig. Ingeniør Olav Selvaag kom til å stå for en annen boligpolitikk – han mente det var mulig å bygge bra og billig. Gruppen med arkitekter og byplanleggere som fulgte «Bo riktig»-tankegangen og ingeniør og utbygger Olav Selvaag tenkte forskjellig om boligbygging.

Olav Selvaag var også opptatt av å bygge boliger for folk flest. Det var viktigere å bygge boliger som var overkommelige i pris, enn å følge byplanleggernes standardmål, mente Selvaag. «Veien vi må gå for å løse problemet er å bygge 30 000 boliger pr. år til kr. 15 000,- istedenfor 15.000 boliger per år til kr. 30 000» sa Selvaag allerede i 1949.

Myndigheten mente det var behov for 100 000 nye boliger. Selvaag påstod at det virkelige behovet for boliger var langt større. For å dekke boligmangelen innen overskuelig framtid, måtte man bygge billigere, mente Selvaag. Dette kunne gjøres ved å redusere forbruket av materialer og arbeidskraft ved seriebygging av standardiserte hustyper bruke rasjonelle konstruksjoner organisere av arbeidet på byggeplassen og ha fri konkurranse!

Å bo riktig

Interiørarkitekt Liv Schjødt siterte en britisk politiker da hun sa: «Vi kan ikke skape førsteklasses borgere i tredjeklasses boliger.»

Boligreformatorene gikk ut i fra at det var en sammenheng mellom hvordan man bodde og hvordan man utviklet seg som menneske og borger i samfunnet. Derfor snakket de om å bo riktig.

Forestillingen om hva det var å bo riktig, hvilte i all hovedsak på to tankestrømninger:

1. En hygienisk tankegang fra slutten av 1800-tallet: hygienen var et medisinsk prosjekt. Dette var viktig for byens politikere i første halvdel av 1900-tallet. Nå gjorde byutvidelsen og lettere tilgang på banklån (opprettelsen av Husbanken) et bredere gjennomslag mulig i boligbyggingen.
2. En mentalhygienisk tankegang: psykologer, psykiatere og barnehagelærere undersøkte bruken av boliger bygd i 1930 årenes Oslo. Å bo riktig betydde at barna hadde eget rom til å ta imot besøk av kamerater og leke i inne. Da måtte de ikke ty til gata. Foreldrene skulle ha eget soverom, og fra en viss alder skulle gutter og jenter slippe å dele soverom, begge deler ut i fra seksualhygieniske hensyn. Soverommene skulle utstyres med kott og skap, dette skulle fjerne rot og gjøre det lettere å holde rent. Badet måtte være stort nok. Kjøkkenet derimot måtte ikke være for stort, for da kunne kjøkkenet bli mer ett oppholdsrom og til og med et soverom - uhygienisk, tenkte boligreformatorene.

For å forstå hvorfor de hygieniske og mentalhygieniske hensynene var så altoverveiende for boligreformatorene, må vi se hvilken sammenheng de kom i. Etter krigen var man opptatt av å skape et bedre samfunn. Hvem skaper samfunnet, om ikke menneskene som bor der? Det sunne mennesket var det arbeidsdyktige, aktive og harmoniske mennesket; det som kunne trygge og videreutvikle demokratiet og skape det økonomiske grunnlaget for et samfunn med nok til alle. Å bekjempe fattigdom og nød i befolkningen, betydde også å sikre en nyvunnet fred. Demokratiet skulle styrkes gjennom å skape gode hjem.

Kong Haakon talte om bolignøden

Over 50 000 mennesker samlet seg på Rådhusplassen for å hylle kong Haakon på hans 80-årsdag. Den 3. august 1952: Det hadde gått 7 år etter krigen, men fortsatt var boligmangelen et altoverskyggende problem i landet. Det ble også den eneste sak Kongen berørte i sin tale:

«Jeg har siden krigen fått mange brev og vi har folk rundt omkring i landet som har spurt om det ikke var mulig for meg å skaffe dem en bolig. Desverre så er det ikke lykkes og desverre var det umulig å gjøre det. Men jeg føler meg ganske sikker på at vi må ta det spørsmål opp fordi det er så mange landsmenn som lider på grunn av at de ikke har kunnet få sitt eget hjem. Hvis jeg i dag kunne uttale et ønske, så skulle det bli at vi – innen ikke altfor lang tid – kan få bygget tilstrekkelig så hver norsk kan få sitt eget hjem. (Kjempeapplaus) Jeg vil takke hele det norske folk for all den elskverdighet og tillit som de har vist meg gjennom alle disse år. Det har bidratt til å gi meg selv styrke til å utføre den gjerning som jeg påtok meg i 1905. Og jeg vil slutte med å ønske at enhver nordmann skal kunne få sitt eget hjem således at vi alle sammen i Norge er et lykkelig land.»

I en nyttårstale til det norske folk tok også kronprinsesse Märtha opp boligproblemet.

Kilder

• Drabantbyen. - Oslo: Fortidsminneforeningen Oslo Akershus, 2002.
• Kulturminneguide: vandringer i bydel Bjerke. - Oslo: Groruddalen historielag: Oslo kommune, bydel Bjerke, 2000.
• Rådyrdalen borettslag: Rådyrdalen borettslag 1952 - 2002. - Oslo, 2002.
• Samvirke og særpreg. - Oslo: USBL, 1996.
• Skulptur på A/S Selvaagsbyggs boligfelter: en omvisning blant 35 skulpturer i følge med en av dem / Fritz Røed. - [Oslo], [1982?]
• Sletta borettslag: En presentasjon av Sletta borettslag. - [Oslo], [1999?].
• Stig borettslag: Stig borettslag 1951-2001. - [Oslo]: Borettslaget: USBL, [2001?].
• Tonsenjordet borettslag: Borettslaget vårt gjennom 40 år: 1956-1996. - Oslo: Tonsenjordet borettslag, [1996?].
• USBL, Ungdommens selvbyggerlag: 25 år i byggende arbeid, 1948- 8. desember 1973: hvordan USBL ble til, erfaringer fra de første år, boligprosjektenes utvikling, USBL villig til nye veier. - Oslo: USBL, [1973]. Digital versjon på Nettbiblioteket
• USBL nytt: nr. 4 1988.
• USBL nytt: nr. 3 1996.
• USBL nytt: nr. 5 2002.
• Vitner om 1950-årene / Odd Børretzen (et al.). - Oslo: Stromboli, 1990.
• Årbok groruddalen historielag. 1992. - Oslo: Historielaget, 1992.
• Alsvik, Bård: Fra bygd til by: urbaniseringen av Groruddalen 1948-1998. - Oslo: Oslo byarkiv, 1998.
• Bjørnsen, Bjørn: Norge etter 1945: 30 års norgeshistorie sett gjennom avisenes spalter ; billedred.: Marion Rødland. - Oslo: Cappelen, 1975.
• Hasselknippe, Oskar: Olav Selvaag: mannen med ideene / Oskar Hasselknippe. - Oslo: Aschehoug, 1982.
• Hennum, Sigurd B.: De glade 50-årene. - Oslo: Schibsted, cop. 1992.
• Kagge, Gunnar: Vårt århundre. - [kart: Geir Steigan]. - [Oslo]: Familievennen forlag, 1997.
• Kili, Terje: Pionér i 50 år: USBL fra selvbygging til økologi 1948-1998. - Oslo: USBL, 1998.
• Lange, Even: Aschehougs norgeshistorie. B.11. Samling om felles mål: 1935-1970. - Oslo: Aschehoug, 1998.
• Libæk, Ivar: Norges historie: tilrettelagt for elever med fremmedspråklig bakgrunn. - 2. rev. utg. - Oslo: Grøndahl Dreyer, 1997.
• Martens, Johan Ditlef: Århundrets norske boligprosjekter 1900-2000. - [Oslo]: Norsk arkitekturmuseum: Den Norske stats husbank, [2000?].
• Myhre, Jan Eivind: Barndom i storbyen: oppvekst i Oslo i velferdsstatens epoke. - Oslo: Universitetsforlaget, 1994.
• Rolness, Kjetil: Med smak skal hjemmet bygges: innredning av det moderne Norge. - Oslo: Aschehoug, 1995.
• Selvaag, Olav: Oslo som drømmested / utgitt i samarbeid med Selvaagbygg A/S. - Oslo: Gyldendal, 1985.
• Skeie, Jon: Bolig for folk flest: Selvaagbygg 1920-1998 / Jon Skeie. - [Oslo]: Tano Aschehoug, 1998.
• Taylor, David: Den kalde krigen. - [Risør]: Aktive fredsreiser: Esstess, 2002.