Brutalisme
Brutalisme (fra fr.: béton brut («rå betong») er en arkitektonisk stilart som særlig var populær i 1950 og 1960-årene. Betgnelsen ble benyttet fra 1954 for bygninger i rå, upusset armert betong.[1]
Betegelsen beskriver betong som står ubehandlet etter at forskalingen er fjernet, med avtrykk av forskalingsbordene eller kryssfinéren som har vært benyttet. Dette var en teknikk som Le Corbusier benyttet på mange av sine bygninger etter andre verdenskrig, eksempelvis Unité d'Habitation i Marseille bygget i perioden 1947 til 1952.[2]
I Norge
I Norge har flere arkitekter arbeider som i større eller mindre grad er preget av brutalisme eller brutalistiske elementer. Særlig kjente er Den norske paviljongen i Venezia (1958–1962) og Døveskolen i Skådalsveien 33 i Oslo (1971–1977), begge tegnet av Sverre Fehn.
Også hovedkontoret til Standard Telefon og Kabelfabrikk fra 1967, Oslo Helseråd, Pilestredet 26 i Oslo, oppført 1965-1969, Bergen rådhus fra 1971-1974, samt også Y-blokka (1969) og Høyblokka (1958) fra Regjeringskvartalet, alle tegnet av Erling Viksjø har alle tydelige brutalistiske trekk. Men for enkelte av disse modifiserer bruken av naturbetong, som er sandblåst betong blandet med elvegrus, og dermed foredlet og bearbeidet betong, det brutalistiske preget.
Et eksempel på en moderert form for brutalisme er Chateau Neuf (1963–1971) i Oslo, tegnet av arkitektene Kjell Lund og Nils Slaatto.[1]
I 2010 ble det foreslått å frede flere brutalistiske bygninger i Stavanger, blant dem Stavanger svømmehall i Lars Hertervigs gate 4 fra 1971, Lagårdsveien brannstasjon fra 1956[3] og SR-bank bygningen på Domkirkeplassen.[4]
Galleri
Administrasjonsbygget til Standard Telefon- og Kabelfabrikk, oppført 1967, ark. Erling Viksjø, ombygget til hotell 2008.Foto: Bjørn Rune Kristmoen (2011).
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Brutalisme i Store norske leksikon
- ↑ Arne Gunnarsjaa (2007): Arkitekturleksikon s. 132
- ↑ Lagårdsveien brannstasjon, Stavanger byarkiv
- ↑ NRK:« -Denne bygningen er verneverdig», 27. april 2010