Carl von Schmettow
Carl Jacob Waldemar von Schmettow, også kalt Schmettau (født 25. desember 1744 i Augsburg, Bayern, død 21. april 1821 på Rotvoll i Strinda) var offiser og tysk riksgreve. Han var kommanderende general nordafjells under krigen mot Sverige i 1814. Våren 1814 var han Christian Frederiks forhandler med de svenske myndigheter under ledelse av Hans Henrik von Essen. Han falt i unåde hos Karl Johan og ble avskjediget i 1815, men fikk av Stortinget hele sin gasje i pensjon.
Bakgrunn
Han tilhørte en tysk adelig offiserfamilie Schmettau/Schmettow. Familien ble opphøyet til grevestanden kort tid etter keiservalget i 1742, etter at Samuel Schmettau i 1741 hadde frasagt seg sin rang som feltmarskalk hos Maria Theresia av Østerrike, i stedet gått i tjeneste som feltmarskalk for Frederik II av Preussen, og i prøyssisk tjeneste bidro sterkt i Karl Albrechts felttog mot Østerrike.
Schmettow var sønn av riksgreve Waldemar Herman von Schmettow (1719–1785) og Georgine Amalie de la Croix de Fréchapelle (1716–96). Faren var kommanderende general for Norge 1764-1767. Hans farmor var dansk og hans mor fransk, og som sin far fikk han sin militære utdannelse i flere europeiske land. Sine første leveår tilbrakte han hovedsakelig i Celle, mens faren var keiserlig oberst og kommandør for infanteriregimentet til prinsen av Sachsen-Hildburghausen. I 1747 flyttet familien nordover til Itzehoe og deretter til Schleswig, etter at faren gikk i dansk tjeneste og overtok et regiment som var forlagt i hertugdømmene Schleswig og Holstein.
Carl von Schmettows militære utdannelse ble påbegynt da han var 12 og ble tatt opp i faren danske regiment. Han tjenestegjorde også den danske livgarden og i et fransk regiment i Tyskland, før han fikk sin franske utdannelse fra 1763 i Frankrike. Han tjenestegjorde også i et russisk regiment fra 1769, hvor han avanserte til oberst.
Militær karriere
I 1774 ble han oberst i den danske hær, og flyttet to år senere til Norge som sjef for 3. Trondhjemske infanteribrigade. Han ble generalmajor i 1787, og deltok året etter i den såkalte tyttebærkrigen som sjef for 2. feltbrigade. I 1789 ble han sjef for 2. Trondhjemske infanteriregiment og ble i 1802 generalløytnant. Under krigen mot Sverige 1808–1809 kommanderte Schmettow 2. brigade.
1814
I januar 1814 ble han utnevnt til general og kommanderende general nordafjells, men overtok ikke på grunn av alle hendelsene dette året kommandoen før ut på sommeren. Christian Frederik ba ham om å delta på Stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar, men han rakk ikke fram i tide. Han ble tilbudt å bli utenriksminister, men avslo dette. Men han tok på seg deler av dette vervet ved å akseptere å være hos Christian Frederik og forhandle på hans vegne utover våren med de svenske myndighetene, og da særlig med feltmarskalk greve Hans Henrik von Essen som hadde blitt utnevnt til stattholder i Norge 13. februar. Schmettow ønsket at de tre nordiske landene burde bli samlet under Christian Frederik.
Essen hadde imidlertid ordre om å besette Norge, men hadde ingen sterk hær til rådighet, og hadde heller ikke noe ønske om straks å bruke makt mot den motstanden mot svensk overhøyhet. Essen støttet også norske bønder ved grensen med korn og penger. Essen hadde 6. mars samtaler i Strömstad med de norske utsendingene Schmettow, grev Herman Wedel Jarlsberg og kanselliråd Carl Adolph Dahl, uten å lykkes med å overtale nordmennene til å akseptere Kieltraktaten. Etter kongevalget på Eidsvoll 17. mai innså Essen at krig ikke var til å unngå.
Utdypende artikkel: Krigen mot Sverige 1814
Krigshandlingene foregikk utenfor Schmettows ansvarsområde, men da den svenske oberst Eck, i strid med Mossekonvensjonen, ville forlegge en del av sin brigade i Trøndelag, svarte Schmettow skarpt at Eck i så fall ville bli møtt med de samme styrker som hadde slått svenskene ved Lier og Matrand. Eck ble fjernet fra denne kommandoen, men Schmettows udiplomatiske opptrreden medførte at han falt i unåde hos Karl Johan og Essen. Han fikk da avskjed i 1815.
Personen
Schmmettow giftet i Trondheim 14. august 1778 med Christiane («Stinchen») Anna Catharina Mølmann (1757–1820), datter av lagmann Hans Ulrich Mølmann (1715–1778) og Gudlov Hveding (1722–1799). Gjennom sitt ekteskap ble han eier av Rotvoll gård og landstedet Arildsløkken ved Trondheim, Mostadmarken jernverk i Malvik og Mølmann-familiens bygård, rokokkopaléet Mølmanns palé som senere ble kjent som Harmonien ved Torvet. Av deres fem barn, overlevde bare to døtre foreldrene, og den eldste Marie Georgine von Schmettow ble gift med bankskriver, magasinforvalter og hoffråd Hans Collin (1784–1861). Disse solgte eiendommen i 1825 til Klubselskapet Harmonien, etter at klubben hadde leid dettte etter Schmettows død i 1821.
Da Karl Johan kom til Trondheim i 1815, inviterte han Schmettow til audiens, noe han avslo. Men de ble forsonet i 1818, og medvirkende til dette var at Schmettow snakket flytende fransk, det eneste språket Karl Johan behersket.
Schmettow er omtalt som både bråsint, men også som lite forfengelig, gjestfri, uaffektert, gavmild, hjelpsom, fornuftig, og elskverdig. Han var dyktig, ivrig og streng i tjenesten, ivaretok sine soldater oig var godt likt av dem. Da huset hans brant i 1788 mens familien var på reise, gjorde soldatene en stor innsats for å redde hans omfattende bibliotek og store deler av inventaret.
Han holdt et gjestfritt hus, fylt av musikk, teater, litteratur, kunst, dans og fornøyelser.
I 1777 fikk Schmettow tillatelse av Olaus-losjen i København til å opprette en frimurerlosje i Trondheim. Som sin far var han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1803 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Han var også kommandør av den svenske Svärdsorden.
Da Carl von Schmettow døde i 1821, fikk han som han ønsket, en «enkel soldatbegravelse» på Domkirkegården. Hans store bibliotek ble solgt på auksjon 1822, og katalogen er på 308 sider på latin.