Harmonien (Trondheim)
| Harmonien | |
|---|---|
| |
Foto: Halvor Vreim/Riksantikvaren (1938).
| |
| Bygningsdata | |
| Byggeår: | 1769–ca. 1773 |
| Andre navn: | Mølmanns palé, Schmettows palé, Møllmanngården |
| Første eier: | Hans Ulrich Mølmann til 1778 |
| Andre eier: | Carl von Schmettow til 1821 |
| Tredje eier: | Klubselskapet Harmonien til 1942 |
| Arkitekt: | Ukjent, kan være: Johan Daniel Berlin Heinrich Kühnemann |
| Materiale: | Tre |
| Teknikk: | laftet, utvendig kledd med stående panel, opprinnelig seteritak |
| Formål: | Bolig, senere klubblokaler |
| Endringer: | Seteritaket fjernet etter bybrannene i 1841/1842, erstattet med et valmtak |
| Adresse: | Munkegata 22 |
| Postnummer: | 7013 |
| Sted: | Midtbyen |
| By: | Trondheim |
| Fylke: | Trøndelag |
Harmonien i Trondheim, også kalt Mølmanns palé, Møllmanngården og Schmettows palé, lå i Munkegata 22. Bygningen var et større trepalé som ble oppført av lagmann, stiftamtmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Mølmann (født Hveding) (1722–1799) i perioden 1769–ca. 1773 som bolig for familien. Bygningen var da den ble oppført byens klart største bolighus.
Bygningen fikk kallenavnet «Harmonien» etter at klubben med samme navn kjøpte bygningen i 1825 og disponerte denne fram til den brant i 1942.
Tomten
Mølmann rev den eksisterende bebyggelsen på tomten som lå i Torvets sørvestligste hjørne. Paléet fikk en rettvinklet plan, og trosset at tomten egentlig hadde en stump vinkel mot Torvet, som da ble bebygget og dermed mistet sin regulære form.
Det fremgår av tidligere bykart at huset han fikk revet hadde respektert Torvets reguleringsplan og ligget noenlunde innenfor de regulerte byggelinjene. Omtrent 300 m² av Torvets frie flate ble dekket av Mølmanns nye anlegg.
Bygningen
Bygningen var et godt eksempel på trøndersk panelarkitektur i overgangen mellom barokk og klassisisme. Den var en laftet trebygning, utvendig kledd med stående panel som var 17 cm bredt med staff på kantene. Det gikk fra gesimsen ned til vannbordet og understreket fasadens vertikale preg.
I en branntakst fra 1787 beskrives østfløyen, mot Munkegata, som en «husbygning» i tre etasjer med 68 fag vinduer og 14 kakkelovner til en verdi av 2 550 spesiedaler, og nordfløyen var taksert til 2 500 spesiedaler, mens de tre småhusene hadde en samlet takst på 600 spesiedaler.
Konstruksjon
Ettersom bygningen var laftet, gjorde konstruksjonen at bjelkehodene måtte stikke utenfor det ytre vegglivet både i hjørnene og der det var innvendige vegger mellom værelsene. Innkledning av disse bjelkehodene, og av de strukturelt nødvendige strekkfiskene (en vertikal avstivning med bindestolper, på innsiden og utsiden og boltet sammen), ga en pilaster- og liseneinndeling av fasaden, som tilførte den det Guthorm Kavli kaller «et plastisk spill».
Taket
Bygningens seteritak var opprinnelig et spesielt og oppsiktsvekkende trekk med den nye, ruvende bygningen. Denne bygningen hadde da en tredje etasje under seteritaket, også kalt en taketasje. Denne etasjen er nevnt i den nevnte branntaksten fra 1787. Taketasjen må ha hatt en langt lavere takhøyde og mindre areal enn de andre hovedetasjene nedenfor.
Taket gjennomgikk imidlertid en større endring før 1835, men etter bybrannene i 1841 og 1842 ble seteritaket av hensyn til brannfaren fjernet og det erstattet av et høyt, men nøkternt skiferdekket valmtak. Taket var dermed i overensstemmelse med byens nye bygningsforskrifter som var utarbeidet på denne tiden. Da disse ble iverksatt i 1845, ble det ikke tillatt med knekkede tak, som mansardtak og seteritak.
Planløsning
Bygningen var i to fløyer, den 39 meter lange representasjonsfløyen med 14 vindusakser mot Torget i nord, og den 43 lange fløyen mot Munkegaten i øst med den kraftige inngangsportalen på midten. Denne var en gjennomgang til gårdsrommet med hovedinngang til representasjonsfløyen, mens de nedre deler av fløyen mot Munkegaten hadde inngang fra gjennomgangen.
Representasjonsfløyen hadde fem saler på rad i første etasje, fire saler i andre etasje. Dørene mellom salene var plassert på rad og rekke, én filade, omtrent en alen fra ytterveggen. Dette var et bevisst grep som ga et storslått blikk gjennom salene når dørene var åpne.
Bygningshistorie
Tidligere bebyggelse
Mølmann kjøpte eiendommen av geheimeråd og oberberghauptmann for Nordafjelske bergamt, Christoffer Schøller.
Ifølge branntakstprotokollen var eiendommen bebygget med en énetasjes hovedbygning med 12 fag dobbelte og sju fag enkelte vinduer. I tillegg til hovedbygningen var det både vognremisse (vognskjul), stall, fjøs og andre uthus på tomten. Det er antatt at anlegget ble bygget rett etter bybrannen i 1708.
Denne bebyggelsen ble revet da Mølmann i 1769 startet oppføringen av den nye bygningen.
Mølmann/Schmettow
Det er ikke kjent akkurat når Mølmanns tok i bruk huset, men de bodde der i hvert fall i 1773 da de tok imot og innlosjerte prins Carl av Hessen og prinsesse Louise da de besøkte byen dette året.
Mølmanns eide også lystgårdene Rotvoll og Arildsløkken så bypaléet var i hovedsak deres vinter- og representasjonsbolig. Paléet var mye mer enn en bolig for familien, og var ment for representasjon og festligheter, og det var en manifestasjon av familiens velstand. Mølmann innredet et praktfullt dekorert rom med det beste av den tids rokokkoornamenter som lagtingssal i hjørneværelset i første etasje i huset. Lagtingets møter hadde tidligere blitt holdt i Domkirkens søndre langskip. Lagtingssalen skal opprinnelig ha hatt direkte inngang fra portrommet, og dette var det eneste rommet hvor publikum fikk adgang. Denne inngangen ble senere bygget igjen og trapperommet fra porten ble ominnredet som et selskapsrom. I andre etasje, over «Lagthingstuen» var ballsalen, med en liten scene til orkestrer i rommet over portrommet til inngangen. I første etasje sør for porten var det rom for tjenerskapet.
Ekteparet Mølmann hadde et barn, datteren Christiane («Stinchen») Anna Catharina Mølmann ble gift med general og riksgreve Carl Jacob Waldemar Schmettow tre måneder etter farens død, og det nye ekteparet overtok eiendommene. Under ekteparet Schmettow ble huset et senter for byens selskapelighet i de høyere sosiale lag.
Av deres fem barn, overlevde bare to døtre foreldrene, og den eldste Marie Georgine von Schmettow ble gift med bankskriver, magasinforvalter og hoffråd Hans Collin (1784–1861).
Klubselskapet Harmonien
Da Schmettow døde 21. april 1821, leide Klubselskapet Harmonien lokaler i første etasje til venstre for porten fra juli 1821. Til større festligheter kunne de også disponere den store hjørnesalen «Lagthingstuen», senere kalt «Børssalen» på høyre siden av porten, og de tre nærmeste værelser. Dessuten størhus, brenneskur og kjeller, samt rom til selskapets vertinne og selskapets tjener. I tillegg var det også leid ut tre leiligheter til privatpersoner. I 1825 ble huset kjøpt fra Collin for 4 000 spesiedaler. Av dette beløpet ble dette betalt 884,5 spesiedaler kontant til Collin, og dette beløpet ble lånt i Norges Bank (som på dette tidspunktet hadde sitt hovedkontor i Trondheim), resten var panteheftelser til frøken Berhardine Collin på 2 315,5 spesiedaler og på 800 spesiedaler til grosserer Herman Hoë.
Kjøpet medførte både et store vedlikeholdsansvar og ombygningsbehov, noe som gjorde at den nye eieren måtte sikre inntekter på eiendommen.
Til huset tilhørte også en stor grunneiendom med hage på tomtearealet sør for hovedbygningen. Hagen ble i 1827 leid bort til husets vert, Søren Devold, hvor selskapet samtidig bygget en kjeglebane. Deler av huset ble leid bort til Det Musikalske Selskab.
Også i søndre del av bygningen, mot Munkegata, ble det innredet noen leiligheter for utleie for privatfolk, og de overtok noen av Collins leietakere. I andre etasje i denne delen av bygningen var det ikke tidligere innredet til boliger.
Badeinnretning og vaskeri
I 1830 byglset et interesseselskap en tomt på 23 x 16 alen i det nordvestlige hjørnet av hagen for oppføring av en varmbadeinnretning. Samtidig ble det da besluttet å selge kjeglebanen som var oppført bare tre år tidligere. Også vognremissen som fulgte med da klubselskapet kjøpte paleet ble solgt, til en av byens vognmenn.
Det ble for varmbadet oppført en laftet trebygning i 1 ½ etasje, utvendig kledd med stående panel og med halvvalmet tak og en takark over inngangspartiet midt på den ene langveggen.
Varmbadeinnretningen ble åpnet for publikum i 1831, og var i drift til 1906. Da ble bygningen solgt, og innredet til dampvaskeri, etterhvert under navnet Dampvaskeriet Hvitveis A/S. Bygselforholdet til Harmoniens grunn ble opprettholdt. Bygningen ble revet i 1964/1965.
Kongekroninger
Sommeren 1860 lot klubselskabet kommunen bruke deler av bygningen til festligheter i forbindelse med kroningen av kong Karl IV. I tillegg bygget en stor selskapspaviljong i direkte tilknytning til Harmonien. Paviljongen ble reist på Torvet og var bygget av bindingsverk med bordkledning, og var overdådig utsmykket innvendig og hadde plass for nærmere 1000 gjester. Forbindelsen med Harmonien ble ordnet ved at to vindusfag ble tatt ut, og tømmerveggen nedenfor vinduene skåret ut, så åpningen fikk full dørhøyde.
Det ble reist en lignende paviljong da kong Oscar II skulle krones 13 år senere. I tillegg til hadde borgermesteren avtalt med klubselskabet at flere av salene i Harmonien skulle stilles til rådighet for kroningsfestligheter. Da denne siste paviljongen ble revet, gjenbrukte kommunen materialene til oppbygging av et pakkhus i Fjordgata.
Da neste konge, Haakon VII, ble kronet i Trondhjem i 1906, ble det ikke bygget noen paviljong ved Harmonien, men fasaden var dekorert med flagg, bånd, granbar og løv, og til kroningsprosesjonen, som gikk i Munkegata fra Stiftsgården til Nidarosdomen, leide klubselskabet ut ståplasser ved vinduene i nordre del av østfløyen, og i hele hovedfløyen mot nord.
Handelsbasarer
Bygningen hadde en høy grunnmur, og på slutten av 1860-årene foreslo stadsingeniør Carl Adolf Dahl å grave ut masser langs grunnmuren mot øst og nord og anlegge basarboder for torghandelen i kjelleren, noe som var etterspurt. Dermed ville man frigjøre grunnmuren i rundt to meters høyde, og samtidig bli kvitt problemet med vannansamling i deler av kjelleren. Dette ble drøftet og forhandlet mellom stadsingeniøren og Selskabet i flere år, og først i 1873 ble det enighet om vilkårene for anlegget: Selskabet skulle bekoste anlegget, mot å få leieinntektene.
Den kompakte gråsteinsmuren ble gjennom disse arbeidene omgjort til en arkade, en sokkel med bueganger. De fem vestre buegangene mot Torvet fikk vinduer og ble beholdt som del av bygningens kjeller. Til sammen ble det laget 20 boder, ti mot nord og ti i vestfløyen. Bodene og arkaden var klare våren 1875 og ble tatt i bruk.
Etterhvert ble det det en mangfoldig blanding av virksomheter i basarbodene. Da det senere kom nye forskrifter for torghandel, ble lokalene i stor utstrekning ominnredet til butikker. Noen drev kafé, det ble solgt ferskvarer og andre matvarer; én bod ble utleid til en buntmaker, en annen til Mineralvandfabrik Løven.
Utskifting av vinduer
En større endring i bygningen eksteriør kom i midten av 1880-årene da bygningens gamle, originale smårutede vinduer ble skiftet ut med mer moderne firdelte speilglassruter. Allerede i budsjettet for 1877-1878 ble det satt av midler til dette, og det ble årlig satt av midler til formålet gjennom det såkalte «Vindusfondet», også mens arbeidene ble utført. Fondet ble også tilført frivillige midler fra medlemmene og fra fortjenesten fra brennevinssalget i klubben, da særlig armagnac til den tids populære toddy.
Nytt trappehus
«Vindusfondet» fortsatte sin eksistens etter at vinduene var skiftet, som en mer generelt vedlikeholdsfond av bygningen. Først i 1893 var det tilstrekkelige midler til en mer omfattende utbedring av fasilitetene og en lenge etterspurt ny hovedtrapp fra gården i et nytt trappehus mot nordfløyen, og ny hovedtrapp med tilhørende murt trappehus ble bygget dette året.
Det var imidlertid bare halvparten av den ønskede opprustningen ble gjennomført da, og resten ved en ombygging i årene 1910-1912. Det ble da innredet garderober og moderne toalett- og sanitæranlegg i det nye trappeanlegget og i tilstøtende rom.
Brannen
Under andre verdenskrig ble virksomheten og medlemmene i klubbselskapet ble registrert og fulgt med på av okkupasjonsmakten, og mange av Wehrmachts folk oppfattet selskapet som utpreget antitysk, og derfor lite ønskelig og overflødig. Det var tidlig på tale å bruke bygningen til offisersklubb/messe (kalt «kasino» på tysk) og andre lokaler for okkupasjonsmyndigheten, men bygningen ble aldri rekvirert. Inntil høsten 1941 var rekvirering avverget grunnet «inntrengende forestillinger i motsatt retning», men nå ble det satt som betingelse for å unngå rekvirering at selskapet skulle gjøres mer «partibetonet», direksjonens flertall skulle bestå av medlemmer fra Nasjonal Samling. 18. desember 1941 avsatte NS-fylkesfører for Sør-Trøndelag Henrik Rogstad direksjonen og innsatte med øyeblikkelig virkning en ny med egne folk. Dette nye «kommisariske styret» bestemte at selskapets stiftelsesdag, 1. februar, skulle som vanlig feires med en fest.
Imidlertid brant bygningen før dette. Natten mellom 27. og 28. januar 1942 ble bygningen totalskadet. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid som medførte at hele bygningen tok fyr. Mangel på koks og elektrisitet gjorde at disse fyringalternativene var uaktuelle, som man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer. Da denne brannalarmen gikk, var dette nummer 60 som var registrert av brannvesenet i Trondheim siden 1. januar.
Bygningsrestene ble revet og fjernet, bortsett fra den høye, murte sokkelen. Okkupasjonsmakten beslagla tomten og oppførte de et stort garasjeanlegg, bygget på bygningens grunnmur.
I 1958 ble eiendommen solgt til Trondheim kommune, i 1965 ble garasjene og uthus revet, og i 1968 ble et nytt bygg for forsikringsselskapet Forenede Liv oppført her.
Kilder
- Trondheim byleksikon, 1996, side 229-232, Digital versjon på Nettbiblioteket
- Kavli, Guthorm: (1966). Trønderske trepaléer : borgerlig panelarkitektur nordenfjells, side 137-151, Cappelen. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Olaus Schmidt: Klubselskabet Harmonien: 1813-1963, side 40-102, Aktietrykkeriet i Trondhjem, Trondheim 1962. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Harmonien (Trondheim) på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no