Fjellmannsvegen gjennom Hægeland og Øvrebø
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Fjellmannsvegen gjennom Hægeland og Øvrebø
Hva var en fjellmannsveg?
En fjellmannsveg var en gangsti som førte fra fjellbygdene ut til kysten i tida før det kom kjøreveger. Folk som budde langs kysten av Agder, kalte folk fra de innerste bygdene for fjellmenn. Det førte flere fjellmannsveger fra innlandet ut til kysten: Én fjellmannsveg førte fra Åmli over Vegårsheia til Tvedestrand, en annen fra Åmli til Arendal. En tredje fjellmannsveg førte fra Gjøvdal gjennom vestre del av Åmli, over til Oland i Froland og videre om Gullknapp og Gladværen til Arendal. En fjerde fjellmannsveg førte fra Evje gjennom Iveland til Grovane i Vennesla og til slutt med ro-ferje fra Saga i Vennesla over til Mosby. Den fjellmannsvegen som vi skal ta for oss her, førte fra Setesdal gjennom bygdene Hægeland og Øvrebø ut til Kristiansand.
Det ene alternativet: Ro-skyss på Otra og gåing fra Kile til Hægeland
Når en kom nordfra, måtte de vegfarende leie ro-skyss fra Fennefoss i Hornnes ut etter Otra, ut til Kile i Hægeland. På Kile budde det folk som kunne ta på seg å kløve varer med hest videre sørover. Av den første strekninga, fra Kile til Hægeland, fins det bare 200 m sør for Simonstad som ligger bevart av Fjellmannsvegen. Der er den en djup hôlveg, så der må ha vært mye førsel (trafikk). Resten ligger nedbygd av dyrking, grustak og av den første Setesdalsvegen (kjørevegen) om Bruna.
Det alternativet som er aktuelt for oss, over Lauvåsheia
Dersom de vegfarende skulle ha med seg hester eller krøtter, unngikk de ro-strekninga ved å gå over Lauvåsheia. Der kan ikke ha vært så mye førsel, for der er ingen hôlveg. En går over Bergevadet over Lindåna, sørvest for Slettefet i Hornnes. Etter ei lang oppstigning kommer en til et brudled (ei rad med stein, én stein for hver deltaker i et brudefølge). Her er vidt utsyn. Det var hellelagt over Lundeslåtta og over Storemyr. Et bilde i kultursoga for Hægeland viser noen av hellene, blottlagte for torv. I dag er hellene så overgrodde at en må stikke noe spisst ned i torva for å støyte på dem. På Brudledheia fins det lite igjen av brudledet, men der står en ridestein som rytteren brukte for av- og påstigning når han ville brønne hesten (gi hesten drikke) i Austre Brudledtjønna. Lenger sør står Staksteinen med en avkrok mellom ei stor og ei lita steinblokk. Føreren stilte hesten inn i denne avkroken, og så steig han opp på den lille steinblokka for å stake kløva. Det var å stramme opp den reima som lå på tvers av hesteryggen som skulle løfte begge sider av kløva ut fra vomma. Dermed kunne hesten lettere få puste og bevege seg mens den gikk og bar kløva. Enda lenger sør ligger det ei jettegryte som St. Olav skulle være opphavsmannen til, ifølge folkefantasien. En går forbi tuftene etter humannsplassen Bròtan der det budde en bjørneskytter. Når en er kommet nesten ned til Homme, går en forbi ei innhegning av steingjerde der det heter Driftestea. Der blei krøtterdrifter holdt samla om natta mens sankerne overnatta. Det var når de var på veg til slakteria i byen. I 1784 blei det bygd bru over Eldjannsåna til Hommeneset, men nå står bare brukara igjen. En må i stedet gå innom Homme og videre over Hommebruna.
Folk flest slutta med å gå over Lauvåsheia i 1840-åra. Det var fordi Setesdalsvegen (kjørevegen) da var blitt ferdig på tilsvarende strekning. Men Lauvås-folk gikk av og til her lokalt heilt fram til 1930-åra, enda om de hadde en annen veg ned til Risfeta.
Fjellmannsvegen over Lauvåsheia, nordre del
Bergevadet over Lindåna. Folk på veg mot nord. Her er nå bygd gangbru. Foto: Torfinn Normann Hageland
Utsyn fra Lauvåsheia mot Årdalsnapen i Setesdal. Folk på veg mot nord. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Hellelegginga over Lundeslåtta er overgrodd av ei trerekke. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Knyllinger (vegvisersteiner). Foto: Torfinn Normann Hageland.
Hellelegginga over Storemyr er overgrodd, men ligger langs kanten av ei dyrka myr. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Brudledet på Lauvåsheia.Foto: Torfinn Normann Hageland
Fjellmannsvegen over Lauvåsheia, søndre del
Vegviservarder. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Ridesteinen. Rytteren steig av og på hesten sin her når han ville brønne hesten i Brudledtjønna. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Staksteinen (Kløvsteinen). Hesteføreren steig opp på den låge steinblokka i skyggen til venstre når han ville stake kløva. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Sankt Olavs kjelde. Det er ei jettegryte. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Fra Hægeland til det øverste bruket på Eikeland
Fjellmannsvegen ligger overbygd av lokale kjøreveger over Hægelandsletta, rundt Kloppansvingen, ned Sandbròtet til skolen og oppover sidevegen på den øvre delen av Eikeland. I kretsen ligger det flere gravhauger. Navnet Hægeland tyder hellig land. Det kan tenkes at Hægeland kirke blei bygd på et gudehov fra norrøn tid. Rundt år 1400 lå iallfall Hægeland under presten i Oddernes. Den nåværende kirka blei bygd i 1829.
Tydelig hôlveg på Skyllingsheia. Folk på veg mot nord. Foto: Torfinn Normann Hageland
Berglendt mellom myrer på Skyllingsheia. En vegviservarde står til venstre. Foto: Torfinn Normann Hageland
Fjellmannsvegen går egentlig opp ei trappelagt kleiv som nå er gjengrodd, innom tunet på Einstabland, men en kan betrakte denne fra kjørevegen. Foto: Torfinn Normann Hageland
Fra det øverste bruket på Eikeland til Einstabland
Fra det øverste bruket på Eikeland fører Fjellmannsvegen over Skyllingsheia til Einstabland. På denne strekninga ser en hôlvegen til å begynne med, men deretter kommer snaue berg mellom myrer. På ett sted ligger det ei lita gravrøys. Ved Krossmyr var det et roteskifte. En kommer til utløpsosen av Røynelandsvannet.
Videre ligger Fjellmannsvegen overbygd av en lokal kjøreveg forbi Einstabland. Der gikk Fjellmannsvegen egentlig innom gardstunet og ned ei trappelagt kleiv som nå er nokså gjengrodd.
Einstabland var et vegskille. Her tok Austre Fjellmannsvegen av søraustover og førte om den trappelagte Åmdalskleiva, Sandrepheia, Lolandsheia og Støleheia ned til Mosby. Men Austre Fjellmannsvegen gikk stort sett av bruk på slutten av 1700-tallet.
Fra Einstabland til Bringsverd
Den lokale kjørevegen fører fra Einstabland, forbi Røyneland til Bringsverd. Bringsverd var tidligere feriekoloni, men er nå leirskole, eid av Kristiansand kommune. Det fins ulike tolkinger av navnet Bringsverd, men etter éi tolking har det med vaktholdet på Visåsheia (nær Ropstadknuten) å gjøre, der det stod en vete for å varsle krig.
Fra Bringsverd til Tjomsås
Fra søre enden av innmarka på Bringsverd fortsetter Vestre Fjellmannsvegen. Flere steder er der en djup hôlveg. På vestsida av Maurekleivtjønna ligger det ei lita steinhellebru. Ved utløpsosen ligger det gamle brukar. Der brønte de vegfarende hestene sine. I oppstigninga til Tjomsås er løypa flytta noe lenger aust av hensyn til kyr på beite, for den egentlige Vestre Fjellmannsvegen ligger mellom to steingjerde opp til Tjomsås.
Midt mellom alle bruka på Tjomsås ligger det flere gravhauger. På Tjomsås hadde de skyss-stasjon. Den var dels «Der inne» (som nå er huslaust) og dels «Der vest» på Tjomsås. På barmark måtte øredølene skysse Øvrebø-presten hit, og så hadde hægedølene plikt til å skysse presten videre til Hægeland kirke. Men om vinteren kjørte de presten med hest og slede en annen veg over myrer og islagte vann. Vestre Fjellmannsvegen var offentlig rideveg fram til 1832. Etter den tid blei presten kjørt langs Setesdalsvegen (kjørevegen) som da var blitt ferdig på tilsvarende strekning lenger aust.
Fjellmannsvegen, Vestre
Steinhellebru ved Maurekleivtjønna. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Tydelig hôlveg nær Kringleåsan. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Tydelig hôlveg nær Flottmyr. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Lesarlyftet, løftestein på 71 kg. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Tydelig hôlveg i Hommekleiva. Foto: Torfinn Normann Hageland.
Fra Tjomsås til Øvrebø
En må gå den lokale kjørevegen fra Tjomsås i Hægeland om Horrisland til Øvrebø i Øvrebø. Vestre Fjellmannsvegen stikker bare ut og inn og er derfor ikke merka.
Øvrebø kirke står på toppen av en diger haug som regnes for å være en naturdannelse. Kan hende lå det et gudehov her i norrøn tid. Den nåværende kirka blei bygd i 1799. Den nærmeste garden blei prestegard i 1704 med Øvrebø som hovedkirke og med Hægeland og Vennesla som anneks. Nå bur ikke presten her lenger. Setehuset leies ut til foreninger og gjestebud, og uthuset er blitt bygdemuseum. I området rundt kirka ligger det flere gravhauger og ei bygdeborg.
Fra Øvrebø til Homstean
Fra kirka må en gå vestover til «Vollen» på Øvrebø. Derfra fortsetter Vestre Fjellmannsvegen mot sør. Først ligger den overbygd av en traktorveg. Men deretter ser en tydelig hôlvegen flere steder. Før Klumra står det innhogd BESF, og etter Klumra står det innhogd EESL, men ingen nålevende kjenner navna på disse to mennene. Sør for Klumra ligger det en løftestein på 71 kg som guttene brukte for å vise fram styrken sin for jentene når de gikk og las for presten. Enda lenger sør kommer en til et vegskille der en kan ta av ei merka løype mot Stallemo krets, brukt som kirkeveg før i tida.
Vestre Fjellmannsvegen fører bratt opp på Vedbrannsåsen og så ned igjen den bratte Hommekleiva på den andre sida av åsen. Der er djup hôlveg. Vi kommer ned til et tomtebruk ved enden av en lokal kjøreveg. Vestre Fjellmannsvegen fortsetter på innsida av Hæan. Det ligger gravhauger lenger aust. En kommer ned til Solknatten boligfelt, nær Homstean. Riktignok fortsetter hôlvegen litt til ved Homstean, men er ikke merka fordi den forsvinner i dyrka mark.
Vestre Fjellmannsvegen var offentlig rideveg fram til 1832. Da blei ridevegen avløyst av Setesdalsvegen (kjørevegen) på tilsvarende strekning.
Fra Homstean til Mosbykleivene
Fra Homstean må en gå sørover til kryss med Bergevegen. Vestre Fjellmannsvegen ligger overbygd av den gamle Setesdalsvegen (kjørevegen 1832-1874) opp Myrbotnkleiva, opp og ned Skottedalskleiva, opp Buekleiva og ned til Dalane (Nilsesdalane). Om en vil, kan en godt fortsette denne vegen videre nedover til kryss med nåværende Setesdalsveg.
Men egentlig førte Vestre Fjellmannsvegen fra Dalane (Nilsesdalane) langs liene nedover til kryss med nåværende Setesdalsveg lenger nede. På denne strekninga blei hôlvegen overbygd av en midlertidig Setesdalsveg (så vidt framkommelig med hest og kjerre 1829-1843), men den er seinere blitt svært gjengrodd og er noen steder gjort om til traktorveg.
Fra Mosbykleivene til Mosby
Etterpå kryssinga av nåværende Setesdalsveg ligger Vestre Fjellmannsvegen overbygd av den gamle Setesdalsvegen (kjørevegen 1829-1867) over Severins bru til Bymyr. Der tok Vestre Fjellmannsvegen av og fortsatte langs nordsida av Bymyr, over en salrygg og ned ei stuvbratt kleiv. Den er djup hôlveg, men gjengrodd. En må ake seg ned skjæringa på baksida av Høie Næringspark. Fra fyllingsfoten oppunder næringsparken fortsetter Vestre Fjellmannsvegen langs bekken bort til Kiledalen, men der er den overbygd av et rekkehus som en må gå rundt.
Til slutt må en følge lokale kjøreveger ned Kiledalen til Mosby skole. Nå sier alle «på Mosby», men på Fjellmannsvegens tid hette det «i Mosbø». Ved Mosby skole kom også Austre Fjellmannsvegen ned, den som tok av på Einstabland i Hægeland, som før nevnt. Og på Mosby kom Fjellmannsvegen gjennom Iveland ut, via ferje over fra Saga i Vennesla.
Fra Mosby til Kristiansand
Fra Torve, ytterst på Mosby, kunne en ro om sommeren og bruke isen om vinteren ut etter Torridalsåna (Otra). Før kraftutbyggingene i 1920-åra var isforholda mer stabile enn nå. I 1868-1896 gikk det dampbåt i rutetrafikk herfra til Kristiansand, men det var etterpå Fjellmannsvegens tid.
Sør for Mosby ligger Fjellmannsvegen overbygd av nyere tids virksomheter. Setesdalsvegen (kjørevegen 1794-1861), den livsfarlige Auglandskleiva, ligger høgt ovenfor skjæringa for nåværende Setesdalsveg, men er gjengrodd og nesten uframkommelig. Kleiva kommer ned til ei bru over Auglandsbekken. Den var først av tre, men blei gjort om til steinhvelvbru i 1835. Den var i bruk fram til 1861. Navnet Strai kommer av stræti (strede, det vil si ferdselsåre) og sikter til Dalane (Gullringsdalen). Den ligger som skapt for ferdsel parallelt med den ufarbare Torridalen. På Krossen var det vegskille med en veg som førte vestover Vest-Agder. På Klappane var det bygd klapper (flertall av klopp) over ei blaut strekning. Det kom trebru over Nattmannsbekken alt på 1600-tallet, steinhvelvbru i 1782. Til slutt kom de vegfarende ned til endemålet som var Kristiansand.
Hvor gammel var Fjellmannsvegen gjennom Hægeland og Øvrebø?
Fjellmannsvegen kan være eldgammel. Det er fordi den førte innom kirkestedene Hægeland og Øvrebø, der det også ligger gravhauger, og det fantes noe handel i Oddernes også i tida før Kristiansand blei grunnlagt i 1641. Der kom de ned til sjøen. Etter at Kristiansand blei grunnlagt, blei Fjellmannsvegen mye brukt.
Førsla (trafikken) på Fjellmannsvegen
Bøndene gikk til fots til byen for å handle. Undervegs på byturen overnatta de på garder langs vegen. Store mengder krøtter blei drevne fra fjellbygdene for å slaktes i byen. Byfolk hadde et stort behov for kjøtt. Bøndene hadde med seg skinn, talg og ryper som de ville selge. I byen kjøpte bøndene med seg store mengder korn som de lot hestene sine bære i kløv på hesteryggene på heimturen. Kornhøsten kunne være uviss i fjellbygdene, særlig i uår med mye regn, så de trengte kjøpekorn. De kjøpte også sukker og tobakk. Slitasjen av hestehøver, vedlikehold og regnskyll førte til at Fjellmannsvegen og særlig Vestre Fjellmannsvegen fikk et hôlveg-profil.
Fjellmannsvegen var offentlig rideveg. Bøndene hadde vedlikeholdsplikt
Fjellmannsvegene var offentlige rideveger. Ordet rideveg betyr ikke nødvendigvis at folk kunne ri alle strekninger. Rideveg var ei klassifisering som stod i motsetning til kjøreveg (bana veg, veg med kjørebane). Den første veglova blei innført i 1824. I 1828 blei det satt opp lister over roter (vegvedlikeholdsstrekninger) langs alle offentlige veger. Bøndene på visse garder hadde plikt til å vedlikeholde hver sine strekninger (roter).
Bøndene i Kile-området hadde vedlikeholdet fra Hornnes grense sørover til Sandbrotet (det er mellom Hægeland og Eikeland). Bøndene i Gunstveit-området videre sørover til Krossmyr på Skyllingsheia (det er mellom Eikeland og Einstabland). Bøndene i Bringsverd-området videre sørover til Maurekleiv (det er mellom Bringsverd og Tjomsås). Bøndene i Tjomsås-området videre sørover til «Der inne» på Tjomsås og neste rote sørover til Horrislandskleiva (det er mellom Tjomsås og Horrisland). Bøndene i Horrisland-området videre sørover til Øvrebø prestegard. Bøndene i Øvrebø-området videre sørover til Vedbrannsåsen (det er mellom Øvrebø og Homstean). Bøndene i Iglebekk-området videre sørover til Myrbotnkleiva (det er ved Bergevegen). Bøndene i Bue-området videre sørover til Oddernes grense (den er nå Kristiansand grense). Bøndene i øvre del av Torridal videre sørover til Mosby.
Vedlikeholdet bestod av å sette i stand bruer, trandle myrer, velte til side stein, fylle igjen groper og å rydde bort greiner og trær i en avstand av to meter til hver side. Spett og øks var redskapene til å vedlikeholde slike rideveger med. Lensmannen var vegtilsynsmann.
Fjellmannsvegen blei nedlagt
Fjellmannsvegen gikk av bruk etter hvert som Setesdalsvegen (kjørevegen) blei bygd på tilsvarende strekning. Kjørevegen blei bygd i 1780-90-åra fra Kristiansand oppover til Mosby. Der stoppa kjørevegen lenge opp. Der måtte en lenge lesse varene over på kløvhester og gå Vestre Fjellmannsvegen videre. I 1830-åra blei det bygd en midlertidig Setesdalsveg fra Mosby nordover til Kile. I 1840-åra blei den ordentlige Setesdalsvegen bygd fra Mosby nordover til Kile og dessuten videre til noe ovenfor Valle i Setesdal. I 1860-70-åra blei Setesdalsvegen omlagt fra Øvre Strai, forbi Mosby, til Homstean. I 1880-åra blei heile Setesdalsvegen forbedra. Og i 1960-åra blei heile Setesdalsvegen ovenfor Mosby modernisert og asfaltert som erstatning for den nedlagte Setesdalsbanen.
Galleri
Hest og kløv. Foto: Torfinn Normann Hageland
Hest og kløv. Foto: Torfinn Normann Hageland
Hest og kløv. Foto: Torfinn Normann Hageland
Litteratur og eksterne lenker:
- Åsen, Jon. Øvrebø-boka : 3 : Kultursoga. Utg. [Øvrebø sogelag]. Kristiansand. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Åsen, Jon. Hægelands-boka : 3 : Kultursoga. Utg. [s.n.]. S.l.. 1967. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Torfinn Normann Hageland: «Gamle veger i Vest-Agder» (Statens vegvesen Vest-Agder, 2000). Digital versjon på Nettbiblioteket.