Fotografi

Fotografi er en metode for å framstille bilder på materiale som påvirkes av lys - og ordet brukes også om selve bildene. Ordet kommer fra gresk, og betyr «å skrive med lys». Fra de første fotografier, der glassplater med sølvsalter ble endra av lyset til dagens digitalkameraer der sensorer måler og registrerer lyset, har det skjedd en enorm utvikling. Men prinsippet er det samme: Fotografering gjør det mulig å bevare et synsinntrykk. Det sies at et bilde er verdt tusen ord. I lokalsammenheng har vi ofte ikke mer enn noen få ord å gå ut fra når et sted blir beskrevet, og da stemmer virkelig dette ordtaket. Ved hjelp av de enorme bildematerialet som har blitt til gjennom mer enn halvannet århundre med fotografering har utallige steder, bygninger og mennesker blitt dokumentert for ettertida.

August Abrahamson fremkaller et fotografi omkr. 1905.
Foto: August Abrahamson / Setesdalsmuseets samlinger (omkr. 1905).

Fotografisamlingene rundt om i landet, enten det er samlinger i arkiv, museer, bibliotek eller andre institusjoner eller private samlinger, er en enorm kilde til kunnskap om fortida. De kan fortelle detaljer om et steds utvikling på områder der de skriftlige kildene ofte kommer til kort.

Fotografiets utikling

At man kan skape bilder ved hjelp av lys har vært kjent fra 300-tallet før Kristus, da Aristoteles beskrev et camera obscura. Når lys slippes inn i et mørkt rom gjennom et lite hull, ser man et opp-nedvendt bilde av det som er utafor på den motsatte veggen. Leonardo da Vinci beskrev også dette i 1490, og både han og andre malere i renessansen brukte teknikken for å kunne tegne skisser på en enkel måte. Apparatene man brukte ble stadig bedre, blant annet med en blender som kunne regulere lysmengden og med avstandsinnstilling for å fokusere på motivet. I 1676 ble det funnet opp et camera obscura som ved hjelp av speil snudde motivet slik at man så det riktig vei.

Det som manglet med camera obscura var muligheten for å lagre bildet. Rundt 1800 begynte briten Thomas Wedgwood å eksperimentere med lysfølsomme materialer, spesielt sølvnitrat. Man hadde siden tidlig på 1700-tallet vært klar over at sølvsalter blir endra av lys, og det var ingen tvil om at dette materialet kunne brukes. Wedgwood støtte på to problemer: Han klarte ikke å finne et godt bindemiddel for sølvnitratet, og han klarte ikke å fiksere bildene slik at man unngikk at de ble endra av senere lyspåvirkning.

Franskmannen Joseph Nicéphore Niepce prøvde seg med en spesiell type asfalt, som ble herda av lys. De delene som ikke var belyst forble løse, og kunne da vaskes bort. Det fungerte på et vis, men han måtte ha en eksponering på åtte timer. I og med at sola flytter seg ble skyggene dermed kasta begge veier på bildet han lagde, noe som gjør motivet svært utydelig.

Det ble Louis Daguerre som fikk det store gjennombruddet. Han brukte i likhet med Wedgwood sølvsalter. I tillegg brukte han kvikksølvdamp for å framkalle bildene, og natriumtiosulfat for å fiksere dem. En ser raskt at dette er en prosess som er temmelig helseskadelig om man ikke beskytter seg godt. Men den fungerte, og i 1839 kunne han presentere metoden daguerreotypi for vitenskapsakademiet i Paris.

Daguerreotypiene var skjøre og kunne ikke mangfoldiggjøres. Det problemet ble løst av briten William Henry Fox Talbot, som i 1841 tok patent på en metode for å lage et negativ som så kan kopieres til et positiv. Dette kalte han kalotypi, 'vakkert trykk'. Den neste store utviklinga var tørrplater. De første platene, våtkollodiumplater, krevde en omstendelig prosess. De første fotografene måtte være gode kjemikere for å klare å få fram og kopiere bildene. Med tørrplater ble det enklere, og i tillegg kunne de framstilles maskinelt. Dermed sank prisene, og fotografering ble tilgjengelig for langt flere.

De første kameraene var store og tunge. De ble etter hvert mindre, men det krevdes mye kunnskap og erfaring for å bruke dem. I 1888 kom Kodak med et enklere kamera, der man bare trengte å trykke på en utløserknapp. Glassplatene var erstatta av filmruller, og de kunne sendes inn for framkalling. Dermed var det ikke lenger nødvendig å ha et stort og kostbart kamera, opplæring i bruken av det, og et mørkerom for å framkalle. Hvem som helst som hadde råd til det kunne fotografere.

Det ble gjennom 1800-tallet eksperimentert mye med fargefotografering, og gjennombruddet for dette kom med James Clerk Maxwells teorier om hvordan vi oppfatter farger, publisert i 1861. I 1892 kom det første trefarge-kameraet, basert på blanding av fargene rødt, grønt og blått. Omtrent samtidig kom en annen prosess basert på materiale som registrerte fargene. Sistnevnte la grunnlaget for senere tiders fargefotografi. Det var det prinsippet, den subraktive fargeblandingen i motsetning til den additive som ble brukt i trefarge-kameraet, som lå til grunn for Kodachrome fra 1935 og Agfachrome fra 1936. Begge disse filmene var positive lysbildefilmer. I 1950 klarte man også å lage negativ fargefilm, og dermed ble det enklere å få fargekopier på papir.

Instantkameraet ble først laget i 1947, og tok da bare bilder i svart-hvitt. I 1962 klarte Polaroid også å lage et fargekamera som tok selvframkallende bilder.

De første digitale kameraene kom i 1980-åra. I begynnelsen måtte de være nokså store og klumpete, fordi man trengte to-tommers disketter for å lagre bildene. Oppløsninga var heller ikke spesielt høy, men bildene var på høyde med instantkameraer. Med CD-rom ble det mulig å lagre større mengder bilder på et bærbart medium, og mange fotofirmaer var raskt ute med å tilby bilder på CD i tillegg til papirkopiene. I 1996 kom et gjennombrudd for digitalfotoprafiet, da Advanced Photo System ga mulig for å gjøre utstyret mindre og billigere, og for å ta langt bedre bilder. Den første mobiltelefonen med kamera kom i 2002. Et resultat av dette er at vår hverdag og vår historie dokumenteres mer enn noen gang tidligere gjennom bilder.

Norsk fotografihistorie

 
Portrett av ung mann montert på kartong i visittkort-format
Foto: Fra Christen Carl Johannesens samling.
 
Faksimile fra Aftenposten 16. september 1903. Narve Skarpmoens bilder av den store brannen i Kongens gate 20 i Kristiania regnes gjerne som Norges første dagsaktuelle pressebilder. Skarpmoens navn kan skimtes nederst i høyre bildekant.

Det har vært flere kandidater til posisjonen som Norges første fotografi, og ettersom man har gått gjennom arkiver og finstudert bilder har det skjedd endringer på det feltet. Det som nå regnes som det eldste er et daguerreotypi av Det kongelige slott tatt over hustakene i Christiania mellom 1840 og 1845. En endring på slottets tak i 1846 gir en siste mulige dato, og ettersom daguerreotypiet ble funnet opp i 1839 kan det ikke være tatt før det. Sannsynligvis er dette det bildet som ble omtalt i Morgenbladet 23. desember 1840, og det må dermed ha blitt tatt rundt den tid. Et bilde i Telemark Museum kan være det eldste som finnes i Norge, men det er tatt i England.

Hvem som var den første fotografen er det også vanskelig å si noe om. Det finnes rett og slett ikke registre som kan fortelle oss dette med sikkerhet. Susanne Bonge har i sin bok Eldre norske fotografer fra 1980 funnet 94 fotografer som tok bilder i Norge før 1860, det vil si i fotografiets første to tiår. Oluf Frederik Knudsen (f. 1806) er en sterk kandidat. Det var nemlig han som tok bildet av slottet som er omtalt i forrige avsnitt. Hvis bildet er det første i Norge, er han også den første fotografen.

Fotografyrket ble et gjennombruddsyrke for kvinner. Allerede blant de fotografene som var aktive før 1860 finner vi noen kvinner, og i årene som fulgte var det stadig flere kvinner som etablerte seg som fotografer. Noen fikk seg atelier, mens andre omreisende fotografer. Det ser rett og slett ut til at kameraet gjorde nytten som anstand; kvinnelige fotografer kunne reise rundt alene uten at det gikk ut over deres rykte. I 1914 kunne Thea Nielsen fortelle i Norske Kvinder at det var rundt hundre kvinnelige fotografer i landet, og at yrket egna seg ypperlig for kvinner. Hun framheva kvinners sans for «det smakfulde».[1]

Den første reportasjefotografen i Norge var trolig Mathias Hansen, som i 1857 var med kronprins Karl på en rundreise i Norge. Reportasjefotografi hadde to markeder. Publikasjoner ville gjengi bilder fra ulike hendelser, men bildene ble også ofte utgitt som postkort. Dette kunne skje ved alle slags anledninger; et interessant eksempel er de mange postkortene som viser Bergen etter bybrannen i 1916 - se galleri i artikkelen. I dag forbinder vi postkort først og fremst med vakre turistmotiver, men tidligere ble de også brukt til å fortelle om katastrofer.

Narve Skarpmoen regnes gjerne som den første som fikk på trykk dagsaktuelle nyhetsbilder i en norsk avis. Bildene ble publisert i Aftenposten 16. september 1903, og var av den store brannen i Kongens gate 20.

Portrettfotografering ble tidlig populært, og mange av de eldste daguerreotypiene er nettopp portretter. I begynnelsen var det bare de mer velstående som kunne la seg avfotografere, men allerede i siste fjerdedel av 1800-tallet begynte prisene å falle. Norsk-amerikaneren Rasmus Pederson Thu tok rundt århundreskiftet et stort antall portrettbilder i Norge og i USA, og reiste fram og tilbake for å selge bilder til slektninger som han spora opp. Omreisende fotografer averterte i lokalaviser, og folk stilte seg i kø for å bli tatt bilde av. Bildene ble viktige for folk, man skulle ha bilder av dem man var glad i. En spesiell type bilder, som knapt finnes i dag, er post mortem-fotografiene. Dette var som navnet tilsier bilder av avdøde personer. Spesielt var det viktig å få slike bilder av barn, ettersom man da ofte ikke hadde noe bilde av dem i live.

Referanser

  1. Sitert i Bonge 1980: 15.

Litteratur