Halfdan Christensen
Halfdan Christensen (født 12. desember 1873 i Porsgrunn, død 17. september 1950 i Oslo) var skuespiller, instruktør og teatersjef.
Han gjorde seg tidlig bemerket som karakterskuespiller. Som instruktør og senere teatersjef ved Nationaltheatret 1911-1923 og 1930-1933 gjorde han en viktig innsats for en ny tilnærming til det klassiske repertoar, særlig Ibsen, og for norsk og utenlandsk samtidsdramatikk.
Bakgrunn
Han ble født i Porsgrunn som sønn av kjøpmann Per Christensen (1834–1916) og hustru Hanna Karine Tollefsen (f. 1832). Familien bodde da på Osebakken. De flyttet imidlertid tidlig til Kristiania hvor de i folketellingen i 1885 er registrert i Holbergs gate 10.
I hovedstaden tok han tok middelskoleeksamen på Aars og Voss skole og gikk senere på Kristiania Handelsgymnasium.
Mellom 1896 og 1904 var han gift med skuespiller Agnes Elisabeth Simonsen (f. 1874), (fra 1907: Agnes Symra). Dette ekteskapet ble oppløst i 1904, og året etter ble han gift med skuespiller Gyda Christensen f. Andersen (1872–1964). De ble skilt i 1922 og hun ble senere gift med Carl Joachim Hambro.
Han ble i 1922 gift med skuespiller Gerda Ring og de var foreldre til skuespillerne Per «Pelle» Christensen (1923–1995) og Bab (Barbra Karine) Christensen (1928–2017), som var gift med skuespilleren Lasse Kolstad (1922–2012).
Virke
Etter handelsgymnasiet ble Christensen ansatt i bankierfirmaet N. A. Andresen & Co (Nicolay August Andresen).
Men arbeid i bank og handel var ikke det som tiltrakk Christensen, I 1894 reiste han på en studiereise til Danmark og Tyskland, og da han kom hjem fikk han et engasjement som skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen, hvor han i 1896 med meget stor skusess debuterte i tittelrollen i Ambrosius av Christian Molbech.
Christensen forlot Den Nationale Scene for å begynne på nationaltheatret da dette åpnet i 1899. Blant de første rollene her var blant annet iIbsen-stykker som «Osvald» i Gengangere, «Eilert Løvborg» i Hedda Gabler og tittelrollen i Peer Gynt, og som «Darnley» i Bjørnsons Maria Stuart i Skotland og «Erling Kruse» i Gunnar Heibergs Kjærlighetens tragedie.
Da Vilhelm Krag ble engasjert som teatersjef etter Bjørn Bjørnsen høsten 1907, fikk Christensen også fungere som sceneinstruktør på Nationaltheatret. Han søkte også teatersjefstillingen da den ble utlyst i 1908, men fikk den ikke, da Krag ble ansatt. Men da Krag sluttet i 1911, ble Christensen teatersjef og han satt i stillingen fram til 1923. Dette var en god utviklingsperiode for teateret og han fikk honnør for sin sikre litterære smak, men den økonomiske situasjonen gikk veldig opp og ned, og da han trakk seg hadde driften gitt et betydelig underskudd.
Han kom imidlertid tilbake som teatersjef i 1930, men gikk av i 1933 under dramatiske omstendigheter. Han sa opp i protest mot styret besluttet å ikke tillate ordinære oppførelser av det amerikanske skuespillet Guds grønne av Marc Connelly, da det ble ansett som blasfemisk å fremstille Gud på scenen.
Christensen fortsatte imidlertid som skuespiller og sceneinstruktør ved Nationaltheatret, men også enkelte regioppgaver ved andre scener. I 1935 hadde han regi på sitt eget stykke, komedien Ansiktet på ruten på Den Nationale Scene, etter å ha hatt regien på den samme stykket på urpremieren på Nationaltheatret i 1925. Han hadde også regi på samme scene på sitt stykke Kongen av Saba to år senere.
Høsten 1943 måtte han flykte sammen med sin kone Gerda Ring til Sverige. Der sørget han for å opprette Fri Norsk Scene saammen med andre norske skuespillere og instruktører som også hadde flyktet. Med Christensen som sjef oppførte Fri Norsk Scene 1944–45 flere forestillinger med norsk dramatikk rundt omkring i Sverige. Selv regisserte han Bygmester Solness av Ibsen, Geografi og kjærlighet av Bjørnson og Venner av Arnulf Øverland.
Da han etter frigjøringen i 1945 kom hjem til Norge, vendte han tilbake til Nationaltheatret og regisserte flere store oppsetniinger, blant annet Vildanden av Ibsen i 1949.
Æresbevisninger
Christensen ble i 1921 utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden og ble i 1932 forfremmet til kommandør.
Han var også kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og hadde flere andre utenlandske ordener.