lokalhistoriewiki.no

Hans Børli

Hans Georg Nilsen Børli (født 8. desember 1918 i Eidskog, død 26. august 1989 på Skotterud i Eidskog) var en av Norges mest populære lyrikere etter andre verdenskrig. Han ble først kjent for sine dikt med tema henta fra skogsområdene i Hedmark, og også etter at han begynte å skrive rundt andre temaer forble han kjent som «skogens dikter». Han hadde en bakgrunn som husmannssønn og skogsarbeider. Politisk var han radikal, noe som kommer tydelig fram i mange av hans dikt.

Byste av Hans Børli ved Eidskog rådhus, utført av Arne Durban.
Foto: Stig Rune Pedersen (2009)

Slekt og unge år

Han var sønn av husmann Nils Thorkildsen Børli (1883–1951) og Marie Bolette Olsdatter Børli (1881–1962). Hans Børli vokste opp på husmannsplassen Børli Oppistun under Fjellskogen i Eidskog. Han var nummer fem av sju søsken, ei jente og seks gutter. Familien var fattig, og slitet for å klare hverdagen prega hele hans liv på godt og ondt. Gjennom å leve med naturalhusholdning og å arbeide i skogen fikk han inspirasjon til sin diktning. Morfaren var kjent som en forteller som tok vare på de lokale tradisjonene, og dette ga også inspirasjon. Foreldrene bekjente seg til en pietistisk kristendom, noe som førte til en opposisjonstrang og en religiøs lengsel hos Børli. I mange av hans dikt kommer religiøse aspekter tydelig fram, og man ser da en dragning mot naturreligiøsitet; det er i skogen Børli kommer nærmest det guddommelige. Som hans skriver i «Solregn»: «Snur du øret mot vinden / og lytter med hele ditt hjerte, / da hører du granngivelig / Gud puste»[1].

Han leste mye som barn, og begynte tidlig å dikte selv. Det talentet han viste på skolen førte til at han fikk friplass på handelsskole, men han slutta der etter bare et halvt år. Han ble så tatt opp på Befalskolen i Oslo, men med krigsutbruddet i 1940 ble utdanninga avbrutt. Børli deltok i harde kamper flere steder på Østlandet våren 1940, og ble tatt til fange av tyske styrker. Etter å ha blitt løslatt vendte han hjem til Eidskog, der han virka som lærer og skogsarbeider gjennom resten av krigsåra. Han engasjerte seg i motstandsarbeidet som grenselos.

Den 22. juni 1946 gifta han seg med Magnhild Lien (1919–2002), som var sydame.

Forfatterskap

Børlis første diktsamling, Tyrielden, ble skrevet under krigen og utgitt i 1945. Han fortsatte som skogsarbeider helt til 1979, og skrev ved siden av den tunge jobben. Som prosaforfatter lyktes han ikke helt. Romanen Han som valte skogen kom ut i 1946, Sølv og stål i 1951 og Under lomskriket i 1953. De ble ikke slakta, men det var heller ikke særlig mye rosende omtale. Sølv og stål ble, til tross for lunken mottakelse, en salgssuksess. Han ga også ut en novellesamling, Det small et skott, i 1948. Den er i stor grad basert på lokal fortellertradisjon. Språket i diktene var et radikalt bokmål der det ofte er brukt dialektord fra Eidskog.

Det ble som lyriker at Børli skapte seg en posisjon i norsk litteraturhistorie. Hans andre samling, Villfugl, kom ut i 1947. Allerede i de to første samlingene etablerte han det meste av det mønsteret man ser gjennom hans forfatterskap. Et karakteristisk trekk er motsetningene i hans dikt: Formmessig blandes tradisjonell og fri from, periodemessig blandes romantikk og realisme, i innholdet blandes skjemt og alvor. Man ser også motsetninger som kommer fram mellom hans sosiale bevissthet og hans religiøse søken.

Mens de første to samlingene preges av naturdiktning, påvirkes han i Men støtt kom nye vårer fra 1949 av eksistensialismen. Diktene blir mer alvorstynget og får et mer personlig preg. Denne utviklinga fortsatte i Likevel må du leve fra 1952 og Ser jeg en blomme i skogen fra 1954. Han forlot allikevel ikke tradisjonene helt, noe man for eksempel ser i diktet «Der skulle vi ha vøri, Kal». Dette diktet ble satt til tonene av en svensk melodi, og ble ei kjent vise for mange.

I 1956 forsøkte Børli seg igjen med en novellesamling, men den ble refusert. Han fokuserte etter det helt på lyrikken. En historisk roman, Smykket fra slagmarken, holdt han selv tilbake, og den kom først ut posthumt i 1992. I lyrikken kom det også en endring. I 1957 kom Kont-Jo, som for det meste besto av eldre dikt som skildrer skogsarbeiderlivet. Men i de neste samlingene trenger det kritikere omtalte som «den nye Børli» fram. Dagene fra 1958 har et modernistisk dikterspråk der Børlis særpreg kommer tydelig fram. I Jeg ville fange en fugl fra 1960 og Ved bålet fra 1962 forsterkes denne utviklinga, og sistnevnte samling regnes som et høydepunkt i hans utvikling. Det var på grunn av disse samlingene at kritikerne plasserte Børli blant landets viktigste lyrikere etter krigen. Samtidig så man at leserne ofte foretrakk de eldre diktene, noe som nok ikke minst skyldtes at Erik Bye framførte dem. Av de nyere diktene var det særlig «Louis Armstrong» som slo gjennom blant leserne. Børli fortalte selv at det var motorsaga som var årsaken til endringene. Larmen og effektivitetskravet førte til at skogsarbeiderne ikke lenger hadde den samme kontakten med naturen.

Samlinga Hver liten ting fra 1964 fikk dårligere kritikk og solgte dårlig. Den ble fulgt opp av Brønnen utenfor Nachors stad fra 1966. Dette er Børlis første gjennomført modernistiske og filosofiske samling. I titteldiktet ser man at ambisjonsnivået er heva. Men Børli fulgte ikke opp dette med flere samlinger av samme type; han gikk i stedet mot et knappere billedspråk. Den nye generasjonen forfattere angrep billedspråket, kalt «som-diktningen», som avlegs, men Børli valgte å holde fast på det. Diktene hans er tilgjengelige, samtidig som de er dyptgående. Da Profil-forfatterne ble marxist-leninister ble Børlig sterkt provosert, og skjerpa tonen i egne dikt. Han gikk også til angrep på de såkalte sofaradikalerne; Børlis egne radikale holdninger var ikke et produkt av ideologiske studier, men av et liv med fattigdom og hardt arbeid. I «Arbeideren taler om revolusjon» skrev han: «Arbeiderens drøm, ser du / er en liten og lavmælt drøm / - en stillhet nær jorda. / Derfor kom den aldri med / blant tesene på revolusjonsmanifestene / hvor papirordene skreik som gjeldsgriser».[2]

I 1970-åra skrev han krasse, politiske dikt, men man ser også tydeligere hans religiøse dreining. Samlingene Isfuglen fra 1970, Kyndelsmesse fra 1972 og Vinden ser aldri på veiviserne fra 1976 preges av visjonær diktning der dette motsetningsforholdet kommer tydelig fram. Disse samlingene nådde et stort publikum, og de fikk også god kritikk. Samvirket mellom det religiøse og arbeiderkampen kommer kanskje aller tydeligst fram i «Menneskesønnen», der en gammel skogsarbeider sammenliknes med den korsfestede Jesus: «Hoggskader og oppgåtte frostsår / var hans stigmata. Og spydet / som gjennombåret hans venstre side / så blod og vann kom ut, / var tørrskáten på en furustamme / som rann over ham den vinterdagen / i sleppa inni Gråmyrberget.»[3]. Han våga også å stille vanskelige spørsmål, som i diktet «Henry Oliver Rinnan», der han etter en poetisk beskrivelse av henrettelsen av Henry Rinnan spør «Kan ondskapen / bare bekjempes / med ondskapens egne våpen?»[4].

I 1979 kom Hesteknatten ut, og diktene her varsler at Børli føler at slutten nærmer seg. Han kjente nok at helsa begynte å skrante, og kort tid før boka kom ut fikk han et hjerteinfarkt. Dermed måtte han slutte som skogsarbeider. I de neste ti årene kom det tre diktsamlinger: Dagen er et brev i 1981, Frosne tranebær i 1984 og På harmonikk som blke utgitt posthumt i 1991 med noen andre etterlatte dikt som tillegg. Diktene er knappe og mørke, men Børli klarer å la glede skinne gjennom også.

I 1987 bearbeida Børli noen eldre fortellinger og ga dem ut i novellesamlinga Tusseleiken. Året etter kom den selvbiografiske boka Med øks og lyre. Han forteller mye om sitt syn på poesi og skepsisen til en kultur som løsriver seg fra naturen, men slipper i liten grad leseren inn i sitt eget liv. Salgsmessig ble selvbiografien en av hans største suksesser. Den posthume boka Tankestreif er en samling aforismer og notater over temaer som poesi, siviliasjonskritikk og filosofi.

Børli mottok blant annet Kritikerprisen i 1970, Doblougprisen i 1972 og Fritt Ords honnør i 1982. Han var innstilt til Nordisk Råds littaturpris i 1970, og fikk Statens kunstnerstipend fire ganger.

Død og ettermæle

Hans Børli døde av kreft i 1989, 70 år gammel. Han ble gravlagt ved Eidskog kirke. Ved Eidskog rådhus er det reist en byste av ham, og stoltheten over bygdas store dikter er tydelig der.

Børli har forblitt en av de mest populære norske dikterne. Mange av bøkene har kommet i nye opplag, og i 1995 ble Samlede dikt utgitt. Det er også laget utgaver med dikt i utvalg. En del av Børlis dikt er også oversatt til andre språk.

Bibliografi

Referanser

  1. ↑ Fra «Solregn» i På harmonikk (1991). Sitert fra Hans Børlis beste dikt, 2013
  2. ↑ Fra «Arbeideren taler om revolusjon» i Vindharpe (1974). Sitert fra Hans Børlis beste dikt, 2013
  3. ↑ Fra «Menneskesønnen» i Kyndelsmesse (1972). Sitert fra Hans Børlis beste dikt, 2013
  4. ↑ Fra «Henry Oliver Rinnan» i Vinden ser aldri på veiviserne (1976). Sitert fra Hans Børlis beste dikt, 2013

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Hans_Børli&oldid=2021294»