lokalhistoriewiki.no

Hilmar Nøis

Hilmar Nøis (født 8. mars 1891 på Andøya, død 16. desember 1975 samme sted) var fangstmann. Mellom 1909 og 1963 hadde han 35 fangstovervintringer på Svalbard[1], i tillegg til én sesong som gruvearbeider på Svalbard samt to sesonger som deltaker i redningsoperasjoner (Schröder-Stranz i 1913 og Nobile i 1928).

Faksimile fra Harstad Tidende 19. desember 1975; omtale av Hilmar Nøis i anledning hans bortgang.

Fangstkarriere

 
Modell av bistasjon, Andøymuseet. Foto: Therese Foldvik (2019)

Nøis' første Svalbard-overvintring var i 1909, og han hadde sin siste i 1963 – totalt 38 sesonger. I 1924 startet han bygging av sitt hjem i Sassen som fikk navnet Slottet. Fangsthuset var ferdig i 1927 og ble tatt i bruk av hans brødre Nils og Johan 17. september 1927. Nils’ kone, Dagny, som også overvintret, sto for det første kvinnelige innslaget der, senere satte Hilmars andre kone, Helfrid, sitt preg på fangststasjonen. Hilmar overvintret på Slottet første gang i 1930.

I 1935 fikk stasjonen nytt navn, Villa Fredheim, og navnet kom etter et besøk av biskop Berggrav. Villa Fredheim er en av de mest kjente norske fangststasjonene. Hilmar overvintret her 19 ganger, tidligere hadde han seks overvintringer i Danielbua.

Nøis bygde også flere andre fangst- og bistasjoner. Han fangstet over hele det nordlige Svalbard og hadde hovedstasjoner på Roosneset, Gråhuken, Krosspynten. Dessuten brukte han sin bistasjon i Bjonahamn som supplerende hovedstasjon under vanskelige værforhold. I Storfjorden benyttet han Dunerbukta som hovedstasjon. Han bygde og reparerte om lag 40 hytter og brukte ytterligere rundt 20. Hyttenettet var for å rekke over størst mulig terreng. I vintersesongen hadde han opp mot 400 revefeller i sving. Nøis har oppgitt å ha bygd om lag 2700 revefeller i løpet av sine overvintringer og skutt minst 300 isbjørn. Antall skutte ryper er trolig flere tusen.

Da Hilmar avsluttet sitt fangstliv, solgte han Villa Fredheim og 25 andre hytter til staten for 5000 kroner.

Under andre verdenskrig, i 1941, ble han og mange andre familiemedlemmer evakuert til Skottland, hvor han fikk jobb som kvartermester i Marinen. Nøis styrte et depot der til 1946. Straks etter hjemkomsten dro han til Svalbard og gjenopptok hyttereparasjon og overvintringsfangst.

Hilmar Nøis ble tildelt Kongens fortjenestmedalje i 1957,[2] en ære han deler med tre andre familiemedlemmer. Fra rundt 1900 til 1965 er det registrert om lag 1000 fangstovervintringer på Svalbard. Minst 25 menn og fire kvinner fra Nøis-familien fra Andøya sto for mer enn 15 prosent av disse.

Over 20 steder på Svalbard er oppkalt etter fangstfamilien Nøis: Nøisbåen, Hilmarfjellet, Nøisbreen, Nøisdalen og Hilmarbekken, Medaljebukta, Danielodden.[3]

Fangstfamilien Nøis fra Andøya utførte i perioden mellom 1900 til 1965 om lag 15% av alle fangst overvinteringer på Svalbard.[4]

Dagbøker

Hilmar Nøis skrev dagbøker mens han var på overvintring på Svalbard. Disse inneholder opptellinger over fangsten, inntekt, værforhold og temperaturer, samt små historier om livet som fangstmann.

I 1970 startet han å skrive ned historier fra sine fangstturer, som har tittelen "Minder og fortellinger" og består av 15 hefter. Her beskriver han både daglige og praktiske gjøremål, samt mer dramatiske øyeblikk som nærkontakt med isbjørner og båthavari. Han beskriver også da han i 1913 ble hyret inn til redningsaksjonen etter den tyske Herbert Schröder-Stranz-ekspedisjonen som havarerte på Svalbard i 1912:

Da fikk jeg telegram fra Daniel Nøis, som hadde fått telegram fra dosent Adolf Hoel om det kunne skaffes fire overvintrere og hundespann for å gjøre redning etter den tyske Herbert Schröder-Stranz-ekspedisjonen. I august 1912 reiste de med ishavskutteren «Sterling» som ble døpt om til det tyske navnet «Herzog Ernst». I den tyske ekspedisjonen var det ti tyskere og fem tromsøfolk. Jeg sendte svar til Daniel at jeg tok jobben med glede for jeg hadde selv enda to kjørehunder etter overvintringen i 1912. (Hefte 3, Minder og fortellinger)

Både dagbøkene og "Minder og fortellinger" er publisert på Norsk Polarinstitutt sine hjemmesider.

Litteratur

  • Odd Berset: Hilmar Nøis. Storjegeren fra Svalbard. Essforlagene, Bergen 1953
  • Kjell Fjørtoft: Kongen av Sassen Bay: Fangstfolkenes historie. Gyldendal, Oslo 1995. ISBN 82-05-23482-5

Referanser

  1. ↑ Hilmar Nøis - (no). www.polarhistorie.no. Besøkt 2017-04-27.
  2. ↑ Tildelinger av ordener og medaljer (no). www.kongehuset.no. Besøkt 2017-11-08.
  3. ↑ Placenames (en). placenames.npolar.no. Besøkt 2017-04-27.
  4. ↑ Hovedside (no). www.nordpol.no (26.04.2017). Besøkt 2017-04-26.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Hilmar_Nøis&oldid=2529270»