Jarlsberg grevskap

Jarlsberg grevskap har sin bakgrunn i Griffenfeld grevskap som i 1673 ble opprettet for Peder Schumacher som var blitt adlet under navnet Griffenfeld. Grevskapet bestod av det tidligere Tønsberg len. Griffenfeld falt i unåde i 1676. Christian V tok grevskapet tilbake og solgte det i 1678, nå under navnet Tønsberg grevskap, til sin halvbror Ulrik Frederik Gyldenløve. Det var han som gav grevskapet navnet Jarlsberg. Gyldenløve hadde også Larvik grevskap, og i 1683 solgte han Jarlsberg grevskap til Gustav Wilhelm von Wedel. Samtidig gikk byen Tønsberg ut av grevskapet, sammen med det underliggende ladestedet Holmestrand. Grevskapene ble avviklet i henhold til adelsloven av 1821 og omdannet til Jarlsberg og Larvik amt. Privatgodset som lå til Jarlsberg hovedgård, ble omdannet til et stamhus for slekten Wedel Jarlsberg i 1842.

Jarlsberg hovedgård ved Tønsberg.
Foto: Stig Rune Pedersen (2011).

Ulik ressurstilgang i de to grevskapene

Det var ingen tilfeldighet at Gyldenløve beholdt Larvik grevskap og solgte Jarlsberg. Riktignok var Jarlsberg langt større enn det sørlige grevskapet i utstrekning og folketall, men greven hadde en mindre dominerende stilling fordi grevegodset her var mye mindre enn i Larvik grevskap: 14 prosent av Jarlsberg grevskaps matrikulerte skyld på slutten av 1600-tallet. På slutten av 1700-tallet hadde denne andelen sunket til 4 prosent.

Jarlsberg-greven hadde i mesteparten av perioden 1673-1821 ikke bedrifter som kunne bruke bøndenes arbeidskraft og skogenes råstoff. Greven prøvde å bøte på dette da han i 1730-40-åra drev Det jarlsbergske sølvhaltige bly og kobberverkKonnerud i Skoger (nå Drammen). Det gikk med store tap, slik at greven i 1751 måtte selge verket og over halvparten av jordegodset. Antall leilendinger sank fra 270 i 1723 til 36 i 1800. I tillegg kom over 50 husmenn på Jarlsberg hovedgård.

Grevskapsprivilegiene

 
Jarlsberg.
Foto: P. F. Wergmann, "Norsk Prospect-Samling" utg. 1833-1836.

Jarlsberg-greven hadde liknende rettigheter som Larvik-greven:

  • Hele Tønsberg amt med samtlige innbyggere tilhørte grevskapet. Da kjøpstaden Tønsberg og ladestedet Holmestrand ble holdt utenfor grevskapet, sorterte de som andre byer under myndigheten til kongens stiftamtmann i Kristiania.
  • Birkerett. Grevskapet ble separert fra Tønsberg lagdømme som en egen rettskrets der greven utnevnte dommerne: to sorenbirkeskrivere i Sør og Nord-Jarlsberg i 1. instans med appell fra dem til overbirkedommeren i Jarlsberg grevskap i 2. instans.
  • Patronatsrett til kirkene. Eiendomsrett til alle kirkene i grevskapet, med rett til å kalle elleve sokneprester.
  • Hals og håndsrett. Påtalemakt og myndighet til å iverksette straffer: korporlige straffer, fengsel og bøter.
  • Rett til å innkassere for seg selv en del kongelige skatter.
  • Skattefrihet for en del av grevegodset og rett til å beholde en del av de kongelige skattene som gårdbrukerne betalte.

Det administrative apparatet

Jarlsberg-greven hadde en mye mindre administrasjon enn Larvik-greven: en overinspektør og en amtsforvalter (fogd) var det hele. I tillegg til grevens saker håndhevet de også kongelig myndighet, slik som skatteinnkreving, kunngjøring og håndheving av kongelige lover. Det militære og tollvesenet var underlagt kongens direkte myndighet også i grevskapene, med kongelig utnevnte offiserer og embetsmenn.

Jarlsberg-greven ble ikke så dominerende som Larvik-greven. Rundt 1700 eide andre store godseiere til sammen dobbelt så mye gods som ham (30 prosent av matrikkelskylda). Seinere ble de selveiende bøndene en stadig viktigere gruppe, rundt 1800 eide bøndene 74 prosent av matrikkelskylda i grevskapet.

I 1680-åra var det konflikter mellom greven og hans betjenter på den ene siden og andre godseiere og bønder på den andre siden, mest om avgiftene til greven. Slike konflikter blusset opp igjen i 1740-åra. Også ellers var bøndene i Jarlsberg på vakt for sine rettigheter, men etter 1750 og fram til 1821 var forholdet mellom greven, betjentene og befolkningen jevnt over godt. Det var lettere for folk å betale skatter og avgifter på grunn av den økende velstanden i jordbruket, trelastnæringen og skipsfarten. Greven ble da mer en ombudsmann som folk henvendte seg til med klagene sine og mindre av en føydalherre som fremmet plagsomme krav for å øke inntektene sine.

Jarlsberg hovedgård

Den første grev Wedel, Gustav Wilhelm von Wedel Jarlsberg bygde 1684-1701 den ruvende Jarlsberg hovedgård i Sem. Verken han eller de fleste av hans etterkommere før 1821 bodde der. De var høyt rangerte embetsmenn, i det militære eller i diplomatiet, og bodde langt vekk fra grevskapet i Danmark, Nord-Tyskland eller på enda fjernere steder. Unntaket kom i en periode fra slutten av 1730-åra til slutten av 1760-åra da grevefamilien bodde på Jarlsberg hovedgård og utvidet anlegget vesentlig. Slottet fikk sin nåværende empirefasade 1812-14. Heller ikke Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg bosatte seg på Jarlsberg hovedgård da han overtok som greve i 1811.

Avviklingen av grevskapene

Da Stortinget gjentatte ganger vedtok adelsloven i åra etter 1814, ble den de to første gangene stoppet av Karl Johans veto. Som landets finansminister markerte da grev Wedel seg som tilhenger av reformen med den begrunnelse at adelige særrettigheter var i strid med en moderne statsforms likhet for loven. Adelsloven 1821 innebar at greven mistet all sin offentlige myndighet, slik som å utnevne dommere og andre embetsmenn og å innkassere straffebøter. De to distriktene Jarlsberg og Larvik grevskap ble slått sammen til Jarlsberg og Larvik amt med virkning fra 1. januar 1822.

Wedel og andre dalevende adelsmenn beholdt adelstitlene så lenge de levde. Ved grevens død i 1840 bortfalt dessuten hovedgårdens skattefrihet og retten til å beholde en del av statsskatten som bøndene i Jarlsberg betalte. Arvingene fikk beholde som sin eiendom de opprinnelig kongelige skattene som var blitt overdratt til greven: de grevelige avgiftene. Disse avgiftene ble mye seinere innløst av gårdbrukerne i en engangserstatning. En lov av 1842 gjorde Jarlsberg hovedgård til et stamhus.

Grevene

Kilder og litteratur