Johan Nygaardsvold (1879–1952)
Johan Nygaardsvold (født 6. september 1879 i Hommelvik i Strinden herred, nå Malvik kommune, død 13. mars 1952) var politiker (Ap), statsminister fra 1935 til 1945.
Han var sønn av husmann Anders Nygaardsvold (1839–1897) og Andrea Ratvold (1845–1929), og ble gift i 1901 med Albine («Bine») Regine Brandslet (1878–1961).
Johan Nygaardsvold var i yngre år sagbruks-, teglverks- og gardsarbeider i Hommelvik. I 1902 reiste han til USA, der han arbeidet på jernbaneanlegg, men i 1907 kom han heim igjen.
Han fikk etter hvert kallenavnet «Gubben», og var ordfører i Malvik kommune 1920-1922, stortingsrepresentant 1916-1949 og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935, samt statsminister i perioden 1935 til 1945. Han opprettet den andre norske regjering med basis i Det norske Arbeiderparti 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkalte kriseforliket med Bondepartiet. Etter at regjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945.
Som reformpolitiker før andre verdenskrig og som regjeringssjef ved angrepet på Norge i 1940 er Nygaardsvolds ettermæle todelt.[1] Han fikk gjennomført viktige velferdsordninger, men var blant de siste sentrale politikerne i Arbeiderpartiet som gikk inn for å ruste opp landets militære forsvar.[1] Under krigen ble han, sammen med kong Haakon VII, likevel en samlende skikkelse i den norske motstandskampen.[1]