Kriseforliket

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Faksimile fra Aftenpostens forside 19. mars 1935 om utnevnelsen av regjeringa Nygaardsvold.

Kriseforliket var en avtale som ble inngått mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i mars 1935. Landet var i økonomisk krise, noe som førte til svært vanskelige forhold både i landbruket og blant arbeidere. For å bøte på problemene ville Arbeiderpartiet ha gjennom et ekspansivt budsjett for å øke sysselsettinga, mens Bondepartiet ville øke subisidiene til landbruket. Gjennom forliket ga de gjensidig støtte til disse sakene, og Johan Nygaardsvolds regjering ble danna. Forliket ble brutt av Bondepartiet allerede i 1936, men Venstre kom i stedet inn som støtteparti for Nygaardsvolds regjering, som ble starten på nær trevde år med sammenhengende arbeiderpartistyre.

Bakgrunn

Både i Danmark og i Sverige hadde man fått liknende forlik mellom arbeider- og bondepartier i 1933, den svenske «kohandeln» og det danske «Kanslergadeforliget». Norge hadde vært gjennom ei økonomisk krise etter første verdenskrig, med økt arbeidsløshet og kraftige reduksjoner i lønn. Utover i 1920-åra stabiliserte forholda seg, men fra 1929 førte depresjonen til en global krise. Rundt 1931 begynte effektene av denne virkelig å slå inn i Norge. I arbeiderklassen merka man det særlig gjennom økt arbeidsledighet som følge av konkurser og nedskjæringer, mens man i landbruket fikk en stor mengde tvangssalg, som særlig ramma småbrukere hardt.

I USA introduserte president Roosevelt kriseprogrammet New Deal, med stor offentlige investeringer for å stimulere økonomien. I Skandinavia kom det krav fra arbeider- og bondepartiene om en liknende politikk, men de borgerlige regjeringene valgte å gjøre det motsatte. De norske statsbudsjettene mellom 1931 og 1934 var de laveste siden første verdenskrig, med budsjettoverskudd hvert år. Økonomer på venstresida så både til den amerikanske løsninga og til Sovjetunionens planøkonomi, som begge bidro til å minske krisa.

I 1934 utarbeida økonomene Ole Colbjørnsen og Ragnar Frisch et kriseprogram for Arbeiderpartiet. Et hovedpoeng i dette budsjettet var en økning av statsutgiftene på hele 135 millioner, hvorav 80 millioner skulle finansieres gjennom låneopptak.

Innhold i forliket

Forliket sikra at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt og mulighet for å gjennomføre sitt budsjett, mens Bondepartiet fikk gjennom sitt krav om økte subsidier og andre tiltak i landbruket.

Blant landbrukstiltakene var økter priser på smør og kjøtt for å sikre bøndene noe å leve av, og innføring av korntrygd. Det sistnevnte medførte at staten forplikta seg til å kjøpe norsk korn før man importerte billig korn fra utlandet. I og med at kanadisk korn kosta bare en tredjedel av det norske kornet, førte konkurransen til en forverring av forholdene i landbruket.

For Arbeiderpartiets del var det viktig å få gjennom støtte til etablering av ny industri, og å få innført en omsetningsavgift på én prosent. Dette var en forløper for den senere merverdiavgifta.

Konsekvenser

Hvor stor effekten av tiltaka egentlig var er usikkert. Et problem var at mye av det ble finansiert gjennom den nye omsetningsavgifta. En viktig effekt var at man fikk aksept for aktiv krisepolitikk og underskuddsbudsjettering.

I stortingsvalget 1936 fikk Arbeiderpartiet økt oppslutning, mens Bondepartiet fikk en kraftig tilbakegang. Dette førte til at Bondepartiet måtte trekke mot høyrepartiene for å få gjennomslag for andre sider ved sin politikk; punktene de hadde fått gjennom i kriseforliket lå allerede rimelig fast som en del av Arbeiderpartiets politikk, i tråd med partiets slagord fra 1933: «By og land, hand i hand». Nygaardsvold klarte allikevel å beholde regjeringsmakta, fordi Venstre kom inn som parlamentarisk støtteparti. Med Arbeiderpartiets 70 mandater og Venstres 23 hadde man over halvparten av de 150 mandatene på Stortinget.

På litt lenger sikt fikk kriseforliket en forenende virkning. Arbeiderpartiet ble ikke lenger oppfatta som et rent klasseparti, og det var mer vilje til å samarbeide. Dette førte også til at klasseskillet ble oppfatta som mindre skarpt i andre deler av samfunnet. En faktor i dette er Arbeiderpartiets vei bort fra å være et radikalt og revolusjonært parti, til å bli et langt mer moderat, sosialdemokratisk parti. Denne utviklinga ble styrka under okkupasjonen 1940–1945, da felles kamp mot okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling bidro til å styrke samhold og samarbeidsvilje. For Arbeiderpartiet førte krisefoliket til at man fikk erfaring med å sitte i regjering og å samarbeide med vekslende partier, noe som bidro til å sikre partiets hegemoni i etterkrigstida. Bondepartiet, senere Senterpartiet, fikk også en langsiktig virkning i form av en bred enighet om støtte til primærnæringene og en ny og mer offensiv distrikspolitikk.

Litteratur og kilder