Karbidlampe
Karbidlampe, også kalt karbidlykt er en gasslampe som fra begynnelsen av 1890-åra ble mye brukt til belysning fram til elektrisitet overtok.
Historie
Karbidlamper ble brukt til å belyse bygninger, som fyrlys, og som hovedlys på de første biler og sykler. Bærbare karbidlamper ble brukt som håndlykter og hodelykter, ikke minst i gruveindustrien og tunnelarbeider på begynnelsen av 1900-tallet.
Etter at karbidlampene i stor grad ble erstattet av elektrisk lys, ble bruken gjenopptatt under andre verdenskrig da det var stor knapphet på andre lyskilder. Lampene avgir mye sotete røyk, noe som gjorde dem upopulære innendørs.
Funksjon
I denne typen lamper er brennstoffet bundet i kjemisk form, oftest som kalsiumkarbid, til daglig kalt karbid. Ved tilførsel av vann omdannes til gassen acetylen som brenner i luft med kraftig lysende flamme.
Lampene besto av en lampekropp med to beholdere, hvor den underste hadde kalsiumkarbid mens den øverste var fylt med vann. Vannet dryppet i avmålt mengde ned på karbiden og skapte slik den brennbare acetylengassen. Gassen ble ført gjennom et kort rør til selve brenneren som kunne være laget av keramikk og hadde bak flammen et konkavt speil som forsterket lyset og førte det en en mer samlet retning.
Karbid
Karbid består av en del kalsium, (benevnelse «Ca») og to deler karbon (benevnelse «C») i form av koks. Den kjemiske formelen er slik Ca2C.
Karbid oppstår når kalsiumkarbonat (kalkstein) blir varmet opp over lengre tid ved en varme på mellom 900-1300°C sammen med koks, men uten lufttilgang. Dette skjer i elektriske lysbueovner, noe som historisk først fant sted i forbindelse med billig elektrisitet fra Niagarafossen i USA rundt 1900.
Karbidfabrikker
Karbid, eller helst kalsiumkarbid finnes ikke i naturen og blir kunstig produsert. Det løser seg naturlig opp i naturen gjennom opptak av fuktighet i løpet av et par uker. For å produsere stoffet trengs det store mengde elektrisk kraft. Bruken av karbid som belysning skjedde i en tid hvor en ikke hadde kraftoverføring i form av høyspent, slik at produksjon av karbid måtte skje i nærheten av kraftproduksjonen. Senere, når kraftoverføring over lengre strekninger ble mulig, ble karbidfabrikker anlagt enten der hvor produktet skulle brukes inn i videre produksjon, eller ved utskipningshavner.
Det var en periode en rekke fabrikker som produserte karbid rundt i landet, stoffet blir brukt til også annet enn brennende til belysning. Den første store karbidproduksjonen kom med Hafslund karbidfabrikk i 1899, deretter fulgte Meraker Brug og Carbidfabrik i Meråker kommune året etter og Notodden Calcium Carbidfabrik i 1901. I 1908 satte det britiske Alby United Carbide Factories igang produksjon i Odda med kraft fra Tyssedal kraftanlegg som åpnet for kraftlevering dette året. Dette var på denne tiden den største karbidfabrikken i Europa og ble forløperen til Odda Smelteverk.
I nyere tid har karbid blitt benyttet til framstilling av acetylen, som brukes mye i forbindelse med sveising. Videre har acetylen blitt benyttet til produksjon av plaststoffet PVC. Norsk Hydro bygget av den grunn en karbidfabrikk på Herøya fra 1. november i 1956, til den ble produksjonsklær ved årskiftet 1957-1958. Produksjonen varte fram til 1971. Karbid etterlater også et restprodukt, en slags aske – Ca(OH)2, som kan brukes som sement.
Kalsiumkarbid ble produsert ved Odda Smelteverk fram til 2002 (bedriften lagt ned i mars året etter), med en prodiksjon på rundt 90 000 tonn i 1999. Av dette gikk rundt halvparten til acetylenproduksjon, 10 prosent til raffineringsformål og 40 prosent ble videreforedlet i bedriften til dicyandiamid.
Kilder
- Karbidlampe i Store norske leksikon
- Odda si industrihistorie, Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (nettside nede per 2024-05-10).
- Smeltedigelen, side 17. Utg. NORD 4 bokforlag og Smelteverket. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Informasjon fra Tor Hjalmar Johannessen, e-post 2024-05-09.