Kjeldearkiv:Intervju med Rasmus Daffinrud 1935

Kjeldearkiv:Intervju med Rasmus Daffinrud 1935 er et utdrag av et intervju publisert i avholdavisa Folket, 14. februar 1935. Stykket i Folket bygde i sin tur på en lengre samtale med Daffinrud i Gjøvik-avisa Velgeren.

Rasmus Daffinrud (1857–1935) var slakter og gardbruker på Ner-Kallrustad i Nordlia, dessuten aktiv avholdsmann og lokalpolitiker for Arbeiderdemokratene i Østre Toten. Han vokste opp som husmannssønn i Daffinrud under Alm og måtte tidlig overta som husmann i farens sted fordi han ble sjuk. Faren skaffa seg seinere et lite bruk, som Rasmus begynte å forbedre, men i 1889 kjøpte han i stedet Ner-Kallrustad.

Utdraget

«Bruket [som faren kjøpte] ble overdratt til en eldre bror som giftet sig, og jeg og en søster arbeidet for husmannsplassen til mine foreldre døde. Da var jeg 33 år gammel og det lille som var, ble delt likt mellem søskendene. Efter skiftet kjøpte jeg Nedre Kallrustad i Ø. Toten og blev gift med Karoline Dælinødegård. - Husmannsplassen var dengang oparbeidet så den fødde fire kuer og en hest, men jeg vilde gjerne ha noget for mig selv, og så var det å begynne forfra igjen. Det var den tredje plassen jeg arbeidet på. Det var tre av oss som begynte samtidig og som hadde vært husmenn, nemlig Martin Kallrustad, Martin [sic! Skal være Hans] Engelien og jeg.

På Kallrustadgårdene var det en del små åkerlapper med store steiner og kjerr inne i åkeren og høie åkerrenner med steinrøiser med askerøtter. Engslåtten var så dårlig at de som hadde slått der fortalte at man måtte sette merke når man gikk inn til måls, slik at man kunde se hvor man skulde begynne igjen.

Hans Engelien kjøpte et engstykke hvor det bare var store kluftebjerker og ask, og intet til byggefang. Jeg hadde heller ikke noe til byggefang, og stuebygningen var frasolgt. Imidlertid fikk jeg kjøpt huset igjen ganske billig. Huset hadde da dog ikke mere enn ett rum. Så begynte brytearbeidet. Jeg fikk tak i en skogdjevel og det blev å bryte skog, pløie og grøfte både sent og tidlig. Vi tre gjorde byttearbeid, vi hadde hver vår hest, og det gikk så buksebaken lå igjen i plogfuren somme tider. Men det var moro for hvert stykke som bar avling. En mængde store stener måtte skytes istykker. Flere var på 20-30 lass. Byggefang til brukbare uthus måtte hentes langveis fra. Det gikk da litt om senn. Jeg fikk også lagt inn vann i kjøkken, bryggerhus og fjøs, og senere måtte jeg legge inn vann hos flere av naboene. Vi tre fikk også lånt, så vi fikk skaffet oss redskap. En stillet sig som låntager, og de andre to som kausjonister.

På den måten slet vi oss igjennem. Jeg lå på tømmerkjøring i omkring 12 vintre. Martin Kalrustad var tømmermann og H. Engelien begynte en liten skifabrikk.

Min kone spant, strikket og vevet så hun holdt oss med hjemmevirkede tøier, og litt til salg blev det også somme tider. Og hun hadde også både hus og fjøs å stelle. Da så barna vokste til - vi hadde tre, to gutter og en pike - blev det litt om senn lettere. En tid prøvet jeg litt med kjøtthandel, og var også noen turer i Oslo. Her så jeg bedre slaktemetoder enn vi var vant til på Toten, og på den måten begynte jeg som slakter. Distriktet var så stort, at jeg slaktet omkring 400 dyr fra høsten til jul. Senere begynte jeg også å kastrere griser, først mine egne, og senere måtte jeg hjelpe andre. Jeg fant en metode, så det blev mindre skrik, og har kastrert mange tusen smågris, og noen råner også. Ofte er jeg blitt tilkalt både natt og dag til fødselshjelp for kuer og griser, så jeg har aldri noensinne vært arbeidsløs.»

Kilder og litteratur

• Folket, 14. februar 1935. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Velgeren, 7. februar 1935. Digital versjon på Nettbiblioteket.