Kjeldearkiv:Lambertseter blir til

Lambertseter blir til

Lambertseter var "himmerike" for folk som flyttet inn i drabantbyen for nærmere 60 år siden. Og stedet er fremdeles et virkelig godt sted å bo og utvikler seg stadig - nå snart med nytt kjøpesenter og gjenåpnet kino.

Ivar Sekne var blant de første som flyttet til Lambertseter, han har skrevet et par bøker om bydelen, den ene sammen med Erik Opsahl og heter ”Fra bønder til blokker” og er utgitt som årbok for Søndre Aker historielag i 1993. Den andre er ”Et skoleeksempel – Historier om Lambertseter skole”. Således kjenner Sekne Lambertseter bedre enn de aller fleste. Han har også skrevet om Lambertseter for ”Boligsamvirket” og det er fra deres hjemmeside jeg har funnet denne historien om Norges første drabantby.

Lambertseter var den første Aker-gården som ble bygget ut etter den nye modellen: Konsentrert bebyggelse, helhetlig planlagt, i en viss avstand fra "moderbyen", bundet til den med kommunikasjoner, i regi av det offentlige og noen få store utbyggere. Da landet skulle gjenoppbygges etter krigen og den akutte bolignøden skulle avhjelpes, med god fødselshjelp fra Husbanken, var det bare et spørsmål om tid før Lambertseters tid som bondegård var omme.

Nytt konsept for byutvikling

Lambertseter innvarslet en ny måte å utvikle byen på. Den gamle "organiske" veksten, der bebyggelsen la seg utenpå den gamle hadde rådd grunnen. Villaforstedene i Aker hadde riktignok grodd fram som enklaver i privat regi, i takt med utbyggingen av de kollektive transportmidlene, mens den tette byen vokste som en fingersopp i retning villaforstedene. Grensa mellom Oslo og Aker var blitt illusorisk allerede på 30-tallet. Bykjernens vekstsmerter ble større og større mot midten av 1950-tallet. Lambertseter var ikke bare et barn av disse smertene, men også av den nye arkitekturen, funkisen, og den demokratiserte og sosiale boligbevegelsen, med OBOS som det fremste uttrykket.

Himmerike

Men det var i privatbygde blokker i Østerliveien de første drabantbybeboerne flyttet inn i for 50 år siden (skrevet i 2001). Byggelag basert på blant annet funksjonærforeninger sto bak. Året etter kom de første OBOS-medlemmene til Marmorberget borettslag. De kom til sitt himmelrike, fra gråbeingårder, trange og gammeldagse leiligheter og vanlige leiligheter, som de ofte delte med foreldrene/svigerforeldrene. De kom opp til lyset og landlige forhold, til sølete veier og minimalt med butikker, en høyst uferdig drabantby. En tur til byen var som en liten ekspedisjon, for heller ikke bussene gikk særlig ofte. Nærmeste trikk var Ekebergbanen. I de første 6-7 åra hadde Lambertseter stort sett bare boliger og natur å by på. Men innflytterne kom til den mest moderne boligform som var å oppdrive: 3-4 etasjes funkisblokker organisert som borettslag, i grønne rammer og med fellesanlegg som vaskeri, tørkeplasser og hobbyrom. Man bodde ikke til leie, man var borettshaver og kunne ikke sies opp uten videre.

Klar for bygging på 30-tallet

Hvorfor ble Lambertseter den første? Området var aktuelt som småhusområde helt fra 20-tallet. Eieren, en skipsreder, ville utparsellere deler av eiendommen til boligbygging. Gårdsdriften lønte seg ikke. Men Aker kommune ville ikke godkjenne hans enkle forslag til reguleringsplan. Alt han oppnådde var å selge en sentral del til det som senere ble NRK. De trengte et høyt- og frittliggende sted til radiomaster og kringkaster. På 30-tallet kjøpte Ekebergbanen eiendommen og la fram et tyngre reguleringsforslag, basert på framføring av vann- og kloakk til parsellhaverne. Planen ble godkjent. Boligbyggingen startet forsiktig i Radarveien rett før krigen. Krigen satte en foreløpig stopper. Etter krigen var behovet for nye boliger blitt så stort at det var nødvendig å bebygge store sammenhengende arealer med konsentrert bebyggelse. Det var det bred politisk enighet om. Det ambisiøse programmet for sosial boligbygging sto alle partier bak.

Politisk konflikt

I den grad det var politisk konflikt bak utbyggingen av Lambertseter, gikk det på OBOS rolle og posisjon. De borgerlige i bystyret (minus Venstre) mente den ville bli for dominerende. Kommunen hadde i realiteten festet bort halve Lambertseter til OBOS, som var kommunens byggende organ. Da bystyret fikk saken til referat i 1950 mente et sterkt mindretall at også private byggelag måtte få sjansen til å prøve seg, slik de med hell hadde gjort på Lambertseter Nord, der nylandsfunksjonærenes byggelag var først ute med innflyttingsklare blokker. Men et flertall av AP, NKP og Venstre godkjente festekontrakten. OBOS var i realiteten allerede i gang med planleggingen og hadde engasjert arkitekt Frode Rinnan og hans arkitektkontor.

Drabantbyens far

Rinnan var mannen bak den banebrytende Lambertseterplanen fra 1950, bestilt av OBOS. Her prøvde han ut den norske varianten av den engelske neighbourhood-modellen, en boligby på ca. 10 000 mennesker. I likhet med reguleringssjef Erik Rolfsen var Rinnan sterkt påvirket av engelske byplanideer. De mente at boligproblemet i Oslo bare kunne løses ved å bygge i stor skala på jomfruelig mark. Rolfsen skrev at "Oslo må skaffe arealer til boligbygging, ikke bare tilfeldige tomter for spredt bebyggelse, men store strøk som kan legges til rette for en samlet utnyttelse". I generalplanen for den nye storkommunen av 1950 var utviklingen av nye boligområder basert på drabantbykonseptet. Lambertseter skulle bli den første drabantbyen i Østensjøbyen, en ring av drabantbyer rundt Østensjøvannet.

Kremen fra OBOS

Hvem var det så som flyttet opp til Lambertseter på 50-tallet? Den aller første var interiørarkitekt Øivind Asak på Nylands Verksted og formann i nylandsfunksjonærenes boliglag. 29. desember 1950 flyttet han inn i sin fire-roms-leilighet i Østerliveien 56, ganske uvitende om at han var Norges første drabantbybeboer. Sommeren 1952 begynte innflyttingen i det første OBOS-borettslaget, Marmorberget. Hit kom kremen av OBOS hussøkende medlemmer med lengst ansiennitet. Etter hvert strømmet de til i tusentall. Ca. 70 prosent av dem var arbeidere, 60 prosent av mennene kom fra Oslo, særlig de østlige bydelene, og 12 prosent hadde universitetsutdanning. 24 prosent hadde artium. Hovedtyngden var mellom 26 og 40 år, altså småbarnsforeldre. Lambertseter var som et Oslo i miniatyr.

Grautbyen

Folk betalte fra 3000 til 7000 kroner i innskudd. Nesten halvparten mente det var dyrt. På folkemunne ble Lambertseter kalt grautbyen, fordi mange mente det var så dyrt å bo der at folk måtte nøye seg med graut til middag. En beboerundersøkelse (Kjersti Granums magistergradsavhandling) viste at beboerne ikke godtok hva som helst av boligstandard, bare fordi de hadde fått det bedre. Det ble klaget over lav standard på byggematerialer, trangt og upraktisk kjøkken, for lytt, for lite skapplass og for liten veranda. Mange syntes også selve bebyggelsen var for tett og kjedelig. Men over 90 prosent syntes bomiljøet og forholdet til naboene var fint.

Sosiale skiller

Selv bodde jeg som barn og ungdom i en av blokkene i det private området, på hjørnet av Østerliveien og Gina Krogs vei. Det var en seks etasjes blokk med heis, en sjeldenhet på Lambertseter. Riksrevisjonens boligbyggelag var byggherre og var forbeholdt ansatte. De bygde bare denne ene blokka. Familien kom fra Bolteløkka, og vi barna fikk brynt oss i møtet med østkantbarnas talespråk. I den grad det var sosiale skiller på Lambertseter gikk de nok mellom området med de private blokkene og OBOS-land. Det var dramatisk nok å flytte fra et bystrøk og opp til Lambertseter, som vi opplevde som "landet", om vi ikke også skulle forandre Bolteløkka-dialekten vår!

Ikke komplett

Lambertseter utviklet seg langsomt som drabantby og ble ikke komplett før 7-8 år etter den første innflyttingen. Da sto Kjøpesenteret på plass, Lambertseterbanen var åpnet, skolen var blitt stor og allerede for trang (over 1500 elever på en skole dimensjonert for 700), og stedet hadde forsamlingslokaler i form av en enkel trekirke og Lambertseter Gård. Idrettsbanen var primitiv, men funket. Når asfalten kom, ble det lettere å holde det rent hjemme, og etter hvert vokste både vi barna og drabantbyen til. Vi fikk kino, ungdomsklubb, et større kjøpesenter, svømmehall og flere skoler. I 1965 sto det siste "tradisjonelle" borettslaget, Munkelia, ferdig til innflytting. Senere kom det Selvaagbygde Avstikkeren borettslag (1984), og det lille Munkholt borettslag (1986) på grensa mot Nordstrand, det siste bygd på initiativ fra Selskapet for innvandrerboliger og nå forvaltet av USBL.

Pensjonistenes biler

Lambertseter har lenge vært kjent som pensjonistbydelen, fordi mange er blitt boende fra 50-tallet. Nå skjer det en viss fornyelse. Yngre par flytter inn i de forholdsvis rimelige leilighetene, men selve bebyggelsen har ikke endret seg, og det er lite som tyder på at det vil bli bygd noe særlig nytt på Lambertseter, bortsett fra noen omsorgsboliger og pensjonistboliger. Dette er ett av Lambertseters problemer i dag. Det er en vedvarende lokal motstand mot fortetting og påbygging. Den er lett å forstå, men på sikt kan den føre til at bydelen forvitrer. Et annet problem som har ridd bydelen som en mare gjennom mer enn tretti år er mangelen på parkeringsplasser. Rinnan & Co trodde at de tok kraftig i når de la opp til én bil pr. 7. leilighet, fordi de antok at en del yrkessjåfører ville flytte dit. Fortsatt er enkelte av veiene så innsnevret av parkering at to biler helst ikke bør møte hverandre. Ingen har funnet noen vei ut av uføret.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 138: Lambertseter blir til.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 321 den 15.05.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.